Drømmediederet på Store Vengetind (12.08.2014)

Etter en natt på NTK-hytta i Vengedalen (som jeg og Bjørn-Even brukte flere timer på å finne i mørket!) var vi klare for en av Romsdalens virkelige klassikere når det kommer til klatring og tur – Drømmediederet (5-, 6 taul) på Store Vengetind. Det ble en noe sen start på grunn av sen ankomst i går kveld, så vi var ikke i gang fra p-plassen i nordenden av Venjesdalsvatnet før kl. 10.15. Bomma litt på hvor beste vei var å gå oppover, men fant et tråkk på slutten. Vi ventet noe lenge med å fylle opp vannflaskene, så vi måtte en avstikker bort til Vestgjelet før det begynte å bratne til oppover vestryggen. Bjørn-Even var i kanonform, så her var det bare å følge på. Vi holdt oss på ryggen til venstre for Vestgjelet på Store Vengetind. En del klyving oppover her i varierende vanskelighetsgrad, men høydemeterne gikk nå fort.

Etter en stund kom vi til et sted der ryggen ble bredere og det var ikke helt lett å skjønne hvor letteste vei videre var. Enten bratt opp i flanken rett forut, eller til venstre mot en sadel der det lå en varde. Vi satset på sistnevnte. Fra varden var det ganske bratte svapartier videre oppover. Vi stod og lurte på om dette kunne være riktig vei, men vi ga det et forsøk. Et stykke oppi svaene kom vi til et kinkig punkt, og her bestemte vi oss for å ikke ta noen sjanser. På med seler og tau, deretter ledet jeg oss over i enklere terreng, heldivis. Dumt å ta unødvendige sjanser med joggesko som ikke akkurat var egnet til klatring. I tillegg kom det også en kort regnskur som ikke akkurat gjorde situasjonen noe bedre. I ettertid har jeg hørt at det også går an å fortsette rett opp der hvor vi gikk til venstre mot varden, men også her er det lett å rote seg bort i terreng som krever tausikring.

Omsider kom vi til det punktet der det uten tvil begynte å bli klatreterreng. Her måtte vi traversere rundt 50 meter til venstre for å komme oss inn til innsteget på Drømmediederet som er noe skjult når man ser det nedenfra. Om man ikke traverserer kommer man inn på ruta som går opp Vesteggen. Oppe i diederet, et par taulengder foran oss var det et taulag. De klatret den fine andretaulengden på Drømmediederet (som er selve Drømmediederet) før de traverserte ut mot høyre til Vesteggen og Knortesvaet. En fin hybridvariant som flere bruker å klatre. Vi derimot konsentrerte oss kun om Drømmediederet i dag.

Jeg klatret første taulengde. Noe 4+ klatring ut til høyre opp mot et overheng der man traverserer over til venstre (5-) og opp til en hylle under det som er Drømmediederet. Noe taudrag grunnet traversen, ellers en fin og lang taulengde. Omtrent alle taulengder er rundt 50 meter lange, så ta med fyldig rack. Bjørn-Even kom etter i fin stil og ledet elegant den fine andre taulengden (5-). Mye dieder for pengene her! Imponert over Bjørn-Even. Han har jammet blitt stødigere på ledinga siden sist jeg klatret med ham i fjor. Det lønner seg å vedlikeholde ferdighetene fremfor å vente et år mellom hver gang, og det har han tatt tak i.

Diederet ligger ordentlig i skyggesida, så man blir fort kald på standplass. Måtte tine opp fingrene litt før jeg kunne følge oppover. Nydelig klatring, og så rene og spektakulære omgivelser! Tradklatring handler ikke om at klatringa nødvendigvis må være så hard, det er omgivelsene og totalpakka som er gulroten her. Gode kommunikasjonsmuligheter var det hele veien også forøvrig. Tredje taulengde (4+) gikk veldig greit. Opp mellom noen overheng, over i et skrått dieder mot venstre før en litt knotete passasje mot høyre og opp til en fin standplass der jeg kunne legge tauet bak en blokk. Fjerde taulengde (5-) var det Bjørn-Even kalte «flakland». Du følger noen riss oppover, og setter standplass oppe på en hylle over et område med mye flakete fjell. Femte taulengde (4+) var veldig enkelt. Et 4+ punkt i starten, deretter lett til man neste er oppe på vestryggen.

Videre klatret vi opp på ryggen, forbi pinakkelen som visstnok kalles «Flyvingen» eller noe lignende av lokale. Deretter kom vi til en hammer som jeg var overbevist om at var 7-metershammeren (5+). Jeg ble skuffet da denne var mye hardere enn forventet, jeg kom jo ikke opp. Dette måtte jo være rundt grad 7? Noe nedbrutt ga jeg opp og omgikk lett til høyre. I ettertid forstod jeg at 7-metershammeren var mye lenger oppe på ryggen mot Vengetind, heldigvis! Herfra var det enklere terreng videre og vi pakket sammen klatreutstyret. Fulgte ryggen et lite stykke til før vi dreide over på noen grusete hyller på venstre side og bort til normalruta. Følger man ryggen videre må man klatre 7-metershammeren forstod vi i ettertid.

En kraftig regnskur skylte over oss. Snakk om flaks at dette kom nå! Vi møtte taulaget som klatret før oss, og de var på vei ned fra toppen. De sa visst at det var ganske kjipe forhold videre. Likevel tok jeg og Bjørn-Even sjansen på å nå toppen uten tau. Joda, dette var ikke helt walk in the park under våte og glatte forhold. Skjønner at folk sikrer her også på sommeren, spesielt ned igjen. Siste bakken til toppen var enklere med grei steinur. Nøt utsikten fra toppen en god stund og skrev oss inn i boka. Mon tro om kassa som toppboka ligger i er den Arne Randers Heen bærte opp i sin tid?

Klokka var rundt 18.00 og vi begynte å tusle ned igjen. Tok det forsiktig i det øvre klyvepartiet til vi var nede ved sekkene våre. Fulgte sporadiske varder nedover nordflanken. Lett å gå feil her og havne i vanskeligere terreng. Etter hvert går man over mot østsida av nordryggen helt til man kommer ned i et markant skar. Her dreier man over til venstre og ned i en noe løs renne. Flere steder på veien byr på noe krevende klyvepassasjer, så ikke undervurder denne turen om det er vått. Fra skaret og nedover går det greit, men det er jammen en lang nedoverbakke til Venjesdalsvatnet! Den tar jo aldri slutt... Etter hvert fikk vi også øye på Drømmediederet. Artig å se tilbake på det.

Etter en oppdatering fra fattern om været bestemte vi oss for tidlig avreise neste dag for å reise til Innerdalen for å klatre. På hytta traff vi et trivelig ungt par fra NTNU i Trondheim og til middag ble det servert spesialiteten tunfisk med pasta.

Takk for turen!:)

Kart