Nordvesteggen på Innerdalstårnet (13.08.2014)

Reiste tidlig fra NTK-hytta i Vengedalen og satte kursen mot Innerdalen. Omtrent kl. 09.30 var jeg og Bjørn-Even i gang med å gå fra p-plassen innerst i Innerdalen og innover grusveien mot Innerdalshytta. Dette er mitt første besøk i denne dalen, så nå var det jammen på tide. Brukte rundt en time til vi var framme ved Innerdalshytta. Herfra gikk det videre på sti over elva og opp bakkene til Giklingdalen. God sti opp her, og masse blåbær som lett kunne forsinke turen. Vi hadde litt hast i og med at vi ville rekke å klatre Nordvesteggen (5-, 5 taul) på Innerdalstårnet før ettermiddagsuværet satte igang.

Oppe ved Storvatnet la vi fra oss utstyr, slik som middag som vi skulle bruke på NTK-hytta i Giklingdalen senere i kveld. Med lettere sekk fulgte vi stien oppover mot Innerdalstårnet. Etter noen høydemeter kom vi ovenfor den første skrenten som ofte kalles for «hoppet», her forlot vi hovedstien og tok sikte på ryggen opp mot Litletårnet som er den lille toppen ved innsteget til Nordvesteggen. Man kan også følge renna mellom Litletårnet og Innerdalstårnet, men dette er mer løst, dog mindre eksponert. Etter å ha brukt lenger tid enn forventet stod vi klare ved innsteget kl. 13.15.

Jeg ledet første taulengde. Først litt ut til høyre for eggen før det gikk oppover i noen diedere (4-). Grei klatring opp til en stor hylle hvor det var litt vanskelig å finne en standplass i fast fjell og som var fornuftig plassert. Brukte litt tid på akkurat det... Bjørn-Even prøvde seg på neste taulengde, men fant liksom ikke helt ut hvor han skulle gå. Det endte med at han heller ville at jeg skulle klatre, noe han ergret seg litt over resten av turen. Jeg klatret rett oppover mot et overheng og dreide litt over mot venstre før jeg kom opp til det. Videre opp et dieder hvor man i stor grad kunne sikre i eldre bankebolter. Grad 5-, men Innerdalen er kjent for å undergradere noe, ganske vedvarende klatring opp her, i tillegg er dette kanskje Innerdalens mest eksponerte klatrerute, noe man også kjenner på kroppen. Fant en god standplass lenger oppe.

Tredje taulengde ledet jeg også. Også her oppover mot et overheng før jeg dreide over til venstre i et dieder (5-), ganske saftig for graden å være dette også, men følte at dette var enklere enn forrige taulengde. Ble enklere klatring etter hvert. De siste to taulengdene tok Bjørn-Even selv om det nå var begynt å hølje ned med regn. Stort sett bratt 3-er klatring som etter hvert gikk over til å bli slakere terreng før selve toppen. En virkelig fin rute som ga mersmak!

Fikk heldigvis noenlunde grei utsikt, i alle fall utover Innerdalen og mot Trolla og Skarfjell. Skrev oss inn i boka før vi hutret oss nedover normalruta. Utfordrende klyving (2+) ned mot skaret mot Tårnfjell. Herfra greit ned stien og mange høydemetre ned mot Storvatnet der vi hentet maten og trasket bort til den noe bortgjemte NTK-hytta i nordenden av vannet. Som de andre dagene tok vi oss et forfriskende bad før det vanket spagetti til middag. Mye spennende tindelitteratur å lese seg opp på her. Bjørn-Even fant noen gamle historier om Arne Randers Heen og jeg drømte meg bort i artikkelen til Aslak Aastorp sin vanvittige bestigning av Rondespiret i Antarktis.

Neste morgen var det oppholdsvær, men overskyet. Klærne hadde såvidt rukket å tørke over ovnen iløpet av natten, så det var god stemning. Trasket ned til Innerdalshytta der vi håpet at det var noe frokost til oss. De hadde faktisk ingen gjester, men likevel dekket de på frokost kun for oss to. Snakk om service! I tillegg hadde vi en lang prat med den trivelige drengen og kunstneren Ole Mauseth som var godt kjent i fjella rundt Innerdalen. Fikk masse gode tips til klatreturer, og bare dette var verdt frokostprisen i seg selv! Tusen takk, Ole! Det er slik man sikrer seg stamgjester!:) Så bar det tilbake til bilen før vi satte kursen hjemover mot Asker og Sogndal.

Tusen takk for noen fine dager på tur, Bjørn-Even!:)