Smådramatikk og ruskevær over Tverrbytthornet (20.09.2014)

Regnet kommer og alt som er løst blir løsere

Det var dag to av Peakbook Summit Leirvassbu. Jeg våknet opp til en dag som var litt mer preget av grått vær enn dagen før. Jeg hadde fulgt med på værmeldingen dagen og var forberedt på regn i dag. Dagens mål var Tverrbytthornet. Jeg skulle være turleder for en gruppe på 6 personer. Det var et fint antall mtp at den er litt mer krevende enn Stetind. Dagens gruppe bestod av fem gutter og en jente. De fleste var ivrige 2k samlere og spurte om vi kunne gå oppom Vestre Tverrbytthornet også. Jeg hadde selvsagt lyst jeg også siden jeg ikke selv hadde disse toppene fra før, men sa dagen i forveien at vi skulle konsentrere oss om selve hovedtoppen og se an vær og ikke minst motivasjon til alle før vi tok en avgjørelse.

Jeg hadde studert kart, lest turraporter og snakket med div folk som hadde vært der før. Knut Sverre frarådet meg å ta med meg en stor gruppe fra hovedtoppen og bort til Vestre da det her er til dels luftig, utsatt og enkelte klyvepartier. Da bestemte jeg at det var uaktuelt å gå fra hovedtoppen og videre.

Jeg møtte resten av gruppen i peisestuen klokken 09.00 og vi satte avgårde på stien mot Spiterstulen. Jeg merket fort forskjellen på å gå med en liten gruppe med yngre folk enn å gå med en stor gruppe med folk i alle aldersgrupper. Sier seg vel egentlig selv. Da vi stod mellom de to tjernene, Troget og Panna sa jeg ifra om at alle måtte fylle vannflaskene for nå startet oppstigningen. Her var det en av deltakerne som gav seg da han kjente kroppen ikke var helt med i dag. Det er veldig bra at folk sier ifra om slikt før vi starter på oppstigningen. Han forlot gruppen og ruslet tilbake til Leirvassbu. Nå var planen min egentlig kun hovedtoppen, men flere i gruppen nevnte at de var giret på Vestre. De fleste som skal ta Vestre i tillegg starter med denne. Jeg forsikret meg om at alle var forberedt på litt klyving og gikk litt igjennom ruten opp. Da var det avgjort. Vi gikk litt tilbake på stien og startet oppstigningen mot Vestre.

Været holdt seg stabilt. Det var overskyet og tørt, men tåken hang over Tverrbytthornet og jeg var forberedt på regn hvert øyeblikk. Vi hadde også hund med oss (ikke å anbefale på denne ruten, med mindre den er veldig god til å klyve, slik som denne). Vi spiste raskt høydemetere og på rundt 1700 moh ankom regnet og en sur vind. Det var en skikkelig høstgufs som kom. Vindjakken holdt ikke. Her måtte jeg ta på goretexjakke.

Oppstigningen gikk veldig greit, men det var veldig mye løsur og smått med klyving her og der. Vi holdt avstand til hverandre mtp utløsninger. Litt lenger oppe møter man noen hamre som man enkelt kan unngå ved å gå over og/eller nedenfor dem. Vi gikk på oversiden av den første og under den andre. Like nedenfor toppen av Vestre måtte vi klyve opp en liten kløft. Her lå det mye store løse steiner og regnet øste ned nå. Jeg bestemte at vi skulle gå en og en opp. Dette fungerte veldig bra. Da Geir og Christian er over kløften, hører jeg plutselig et høyt rop fra Geir, "STEEEEIN". Jeg rekker kun å se opp mot toppen av kløften før to små og en stor stein flyr over oss. De to små går over oss, men den store kommer i retning kløften. Jeg rekker kun å tenke "Dette går til HELVETTE!!" før jeg ser steinen treffe Monica i ryggen med stor kraft. Skriket hennes glemmer jeg aldri. Hun deiser i veggen som hun holder seg i, men klarer å klamre seg fast igjen. Jeg kjenner plutselig adrenalinet pumpe og hvisker til meg selv om at jeg må være rolig. Jeg hiver meg opp i kløften og prøver å holde Monica, slik at hun kan avbelaste armene litt. Hun sliter med å få pusten igjen med det første. Anders står også og holder henne. Jeg skriker opp til Christian og Geir om at du ikke skal røre seg der de står.

Heldigvis hadde Monica sekk på ryggen, den dempet det meste av slaget. Jeg ber henne slappe av og puste. Når hun får pusten tilbake, spør jeg henne om vi skal snu, men hun sier hun er OK og vil fortsette. Sykeste jeg har sett. Det så helt brutalt ut, men damen vil fortsette. Jeg er enda ikke helt overbevist og ber henne gå rolig opp på hyllen like ovenfor og hvile seg litt. Hun kommer seg opp og går deretter videre opp mot toppen. Hun er faktisk helt fin. Hunden til Monica begynte å oppføre seg litt rart og var plutselig på vei til å gå nedover kløften. Jeg fikk tatt den i halsbåndet og stoppet den. "Du skal opp" sa jeg bare. Når Anders har kommet opp møtes vi alle på toppen. Monica kjenner seg bare litt støl i ryggen men hun har det helt fint. Det gikk heldigvis bra og dette er det viktigste. Utglidninger av stein er slikt som skjer. Vi utførte riktig måte å bevege oss oppover på, med å holde avstand og gå en og en. Som turleder er det jeg som til syvende og sist står ansvarlig for slikt og jeg vil derfor beklage hendelsen. Når det er sagt, så kan slike situasjoner oppstå selv om man er to stykker i følget også, men selvsagt er man mer sårbar som mange. Vi var heldig med at det gikk så bra som det gjorde og at steinen ikke traff henne i hodet. Neste gang jeg skal opp eller ta med meg en gruppe opp en bratt og løs steinur, skal vi ha hjelm. Det er min lærdom av denne situasjonen.

Vi stod nå på toppen av Vestre Tverrbytthornet. Tåken hang rundt oss og det blåste kjølig. Jeg tok på meg en fleece. Vi fikk i oss en matbit og fortsatte videre bortover eggen. Etterhver kom snøbygene også. Det snødde ikke mye, men litt dryss fikk vi. Eggen var helt fin og ingen hadde problemer bortover her. Det gikk ganske radig. På et punkt ble hunden til Monica redd og ville ikke videre. Måten vi løste dette på var å løfte den etter nakkeskinnet over partiet. Det så bare komisk ut, men synes synd på hunden som absolutt ikke ville over. Videre var det heller ingen som hadde problemer og omsider ankom vi hovedtoppen på Tverrbytthornet. Vi tok et lagbilde og startet på nedstigningen. Jeg trodde jeg hadde full kontroll på retningen, men da jeg tok opp GPSen litt etterpå, så jeg at vi var på vei mot Kyrkjeglupen. Altså altfor langt mot øst. Her er det veldig bratt. Igjen må jeg la meg fascinere over hvor desorientert man blir i tåken. Vi måtte skrå mot vest. Steinene var nå våte og glatte og vi måtte trå mer varsomt over dem. Nedover her var det også like løst. Vi kom etterhvert mot noen lange sva. Vi måtte finne et sted å krysse dem lenger nede.

På de bratteste stedene gikk vi nå alltid en og en, vi passet på både foran og bak mens vi gikk og unngikk å trå på de mest utsatte steinene. Det virket som alle hadde tatt dette til seg etter hendelsen på vei opp. Dette tok en del tid, men viktigst var det at vi tok våre forehåndsregler og på denne måten kom vi oss smertefritt nedover til der vi kunne krysse svaene og ikke en eneste stein ble utløst. Da vi hadde passert svaene ble det slakere og som alle andre ganger føltes det som en åpenbaring da vi kom under tåkehavet. Alltid like deilig å få sikten tilbake. Vi ruslet nå nedover gressletten på slutten, kom inn på stien igjen og gikk tilbake til Leirvassbu, i drittvær. I går var det sensommer, i dag er det skikkelig høst. Regn, kjølig luft og vind. Turen hadde uansett vært helt kanon. Litt drittvær på en 2k topp er bare kult. Alle hadde hatt en kul tur og ryggen til Monica var helt fin fremdeles. Som hun sa selv "Det er ikke verre enn at jeg føler jeg har trent litt feil med vekter". Nå ventet en tre retters middag inne på Leirvassbu. Takk for turen alle sammen.

GPS

Start date	20.09.2014 09:04 (UTC+01:00 DST)
End date	20.09.2014 16:00 (UTC+01:00 DST)
Total Time	6h 55min
Moving Time	4h 02min
Stopped Time	2h 53min
Overall Average	1.4km/h
Moving Average	2.3km/h
Distance	9.4km
Vertical meters	755m