Vinterbestigning av Steigtindene (19.01.2015)

DRØMMEDAG i nydelig og barsk vinternatur

Denne dagen skulle jeg egentlig på forelesning i Medievitenskap, men da Yr.no viste sol, sol og enda mer sol i Bodø de kommende dagene, måtte jeg benytte muligheten til en langtur. Det handler om å prioritere. Dette får studenter stadig høre. Det er så rett som det kan bli. Denne dagen prioriterte jeg riktig.

Planen for dagen var å bestige alle Steigtindene. Den nordligste toppen hadde jeg vært på før, men den skulle selvsagt få et nytt besøk. Jeg startet fra Mørkved litt over 09.30 og fulgte lysløypen inn til Erlingbu. På veien gikk jeg forbi en skoleklasse som hadde skidag. Jeg mimret tilbake til da jeg også hadde slike dager på skolen. Læreren så isøksen som var festet til sekken min og spurte hvor jeg skulle. "Jeg skal på Steigtindene" svarte jeg. Hun utbrøt med et "WOW". Bare motivasjon for meg å høre slikt.

Litt før løypen tar av inn mot Erlingbu, møtte jeg en mann og en dame. Mannen var politi og damen var journalist i NRK. Jeg snakket derfor ivrig med begge to helt til vi kom til Erlingbu. Her skulle jeg videre. "Vær forsiktig. Vi vil ikke lese om en ulykke på Steigtindene i Avisa Nordland i morgen".

Jeg var litt usikker på hvor jeg skulle legge opp ruten herfra. Det var ikke mye snø oppover mot toppene. De ligger såpass langt vest. Vinden som kommer inn fra Vestfjorden, rensker alle toppene i dette området for snø. Likevel så jeg et langt snøfelt langs Austerfjellslia som jeg kunne følge et godt stykke.

I lavlandet hvor jeg nå gikk, var det masse snø. Rundt en meter. Store forskjeller. Jeg traff en dame med to hunder i løypen oppover mot Skjerphamran. Jeg gikk et lite stykke med henne før jeg igjen tok av fra løypen. Herfra måtte jeg lage min egen rute. Utsikten mot Steigtindene var nydelig herfra. Solen stiger nå helt over åskammen og det var først i dag det gikk opp for meg at vi går mot lysere tider også her i nord. Alle toppene i Sjunkhatten hadde fått et gyllent slør over seg. Nydelig.

Jeg rant nå ned i et lite juv hvor det går en elv. Is og snø dekket elven så jeg kom meg fint over. Så var det å karre seg opp på andre siden. Her gikk det tregt og terrenget videre så veldig uframkommelig ut. Dette ville bli tidkrevende og slitsomt.

Det viste seg at det ikke var så gale som jeg hadde trodd. Terrenget var mer åpent nede ved Rundvatnet. Jeg tok meg derfor ned dit og fortsatte videre. Noen små juv å krysse, men ellers pudderføre og god stemning. Jeg kom etterhvert opp på snøflanken ved Austerfjellslia. Her var det steinhardt. Et sted måtte jeg ta av skiene krysse over et bart svaparti. Tok en pause da jeg kom over dette. God stemning med stillhet, kaffe, skive med brunost og sjokolade.

Videre gikk det fint å følge snøpartiet. Jeg endte opp rett nedenfor Steigtinden Nord. Her skrådde jeg mot SØ. Jeg ville starte med sørtoppen. Det var skikkelig barskt her oppe. Enkeltte steder hadde snøen hopet seg opp i store fonner mens andre steder var det helt bart. Det blåste også kraftig nå. Snøfokk blåste oppover og raste over tjernet. Alt dette i tillegg til solen som nå var i ferd med å gå ned, skapte en rå stemning. Jeg fikk store isklumper i skjegget. "Det er ingen andre steder jeg vil være enn her akkurat nå" tenkte jeg. Jeg undrer alltid på hva andre folk jeg kjenner driver med når jeg er på slike steder og får slike opplevelser. For meg blir ihvertfall naturopplevelsen forsterket når jeg befinner meg på barske steder hvor jeg vet det er milevis fra folk. Det er dette det handler om.

Jeg kunne gå ganske langt opp mot sørtoppen før jeg måtte ta skiene av. Like nedenfor toppunktet tok jeg fram isøksen og fortsatte til fots. Kløv de siste meterne opp på hardt skareføre. Isøksen var til god hjelp her. Ved toppvarden blåste det så kraftig at jeg hadde problemer med å stå rett. Jeg gikk ned igjen til skiene og rant bort til foten av Steigtinden Midtre. Her var det litt større utfordringer. Etter å ha gått over et nokså bratt snøfelt, måtte jeg nærmest klatre oppover på berget. Det var for risikabelt her så jeg prøvde et annet sted. Nei det var litt for bratt her også. Det er skummelt å klatre på isete berg med fjellskisko med en hard og bratt skareflanke nedenfor. Jeg måtte finne et annet sted. Fra nordsiden var det en rute jeg kunne følge. Jeg brukte øksen aktivt og kløv kontrollert opp til toppen. Ved varden så jeg rett ned i stupet på nordøstsiden. Heftig. Tok et bilde av Nordtoppen som sett herfra, har en mektig profil.

Jeg gikk ned på en av sidene jeg hadde prøvd å gå opp. Ved å kile isøksen i forskjellige sprekker, kom jeg meg ned til et lite platå før jeg hoppet ned i snøflanken fra ca 1,5 meters høyde. Kult. Nå gjenstod Nordtoppen. Jeg spente på meg skiene og gikk inn til foten av den. Nå var solen gått ned og den blå timen var inne. Perfekt timing. Oppover mot Nordtoppen, var det temmelig avblåst. Kun enkelte harde snøfelt var å se mellom steinene. Jeg fulgte stort sett disse oppover. Nå satte jeg fra meg sekken ved skiene for å komme meg litt fortere oppover. På toppen blåste det selvsagt heftig, men jeg måtte skue og ta noen bilder her også. Utsikten fra Steigtinden Nord er nydelig. Her ser man Børvasstindene, mange topper i Sjunkhatten NP, Landegode, Mjellefjellet, Kjerringøy og Lofotveggen. Forrige gang jeg var her, satt meg og Sven Are her i t-skjorte, spiste tørrfisk og drakk kaffe. Vi satt på toppen i to timer. Så lenge var jeg ikke der nå. Hugget øksen i skaren og traverserte nedover igjen.

Nå spente jeg på meg skiene og rant fort i nydelig puddersnø. Jeg holdt meg nå litt høyere i Austerfjellslia enn jeg gjorde på vei opp. Det var et sjakktrekk. Her kunne jeg renne mellom trærne hvor det var mye snø. Følte meg som en av sabotørene i Kompani Linge der jeg kom fort gjennom kratt, trær og små søkk. Herlig nedkjøring. Fylte vann i en åpen bekk før jeg etterhvert kom inn igjen på sporene mine. Jeg fulgte ikke disse samme vei tilbake. jeg fant noen andre skispor som jeg tenkte ledet inn til løypen som går mellom Hopen og Erlingbu. Det gjorde de og jeg slapp derfor å karre meg ned og opp i juv og annet tidkrevende og slitsomt terreng.

Det var magisk å gå i mørket og skue opp på stjernehimmelen og Steigtindene bak. En skikkelig godfølelse. Jeg venter alltid med å ta på hodelykten til jeg virkelig trenger den. Jeg tok den derfor ikke på Før jeg kom til Erlingbu. Rant fort nedover løypen her og videre nedover i lysløypen. Ved Soløyveien var det bare å ta fatt på oppoverbakkene som gjenstod før jeg kunne renne ut av Lysløypen ved Mørkved. Etter litt over åtte timer og 35 km i beina, kjente jeg at en pizza og cola skulle gjøre godt. Det var verd å skulke i dag, for denne turen var en magisk opplevelse.

GPS

Starttidspunkt	19.01.2015 09:42 (UTC+01:00)
Sluttidspunkt	19.01.2015 18:13 (UTC+01:00)
Totaltid	8t 30min
Bevegelsestid	6t 50min
Pausetid	1t 39min
Snittfart totalt	4,1km/t
Snittfart bevegelsestid	5,1km/t
Distanse	35,0km
Høydemeter	1560m

Flere bilder fra turen