Bodømarka Fjellultra (24.10.2015)

Den ultimate utfordringen i Bodømarka

Forord

I løpet av tiden jeg har bodd i Bodø, har jeg hatt utallige mange turer i bymarka. Både korte og lange løpeturer, toppturer, sykkelturer, skiturer og til og med alpine turer med stegjern og isøks. Bodømarka byr på ALT. Med flotte tilrettelagte stier og grusveier, skog, vidde, fjelltopper store som små i tillegg til et rikt dyreliv. Marka er gigantisk og strekker seg fra sentrum i sør til Steigtindene i nord. Uansett om man befinner seg på Mørkved, Hopen, Mjelle eller i Bodø sentrum, vil man ikke ha lang vei til Bodømarka. Jeg har hele tiden sett på Bodømarka som et privilegium. Noe som er verd å bevare, noe som er verd å bruke, noe å være stolt av. I Bergen har jeg aldri hatt en slik mulighet. Jeg har alltid brukt fjellene der aktivt, men aldri hatt en mark like utenfor vinduet mitt. Jeg har med andre ord aldri hatt muligheten til å spenne på meg skiene rett utenfor huset. Derfor har jeg alltid sett på meg selv som heldig for at jeg nå har denne muligheten. Det er rett og slett herlig. Ikke minst har Bodømarka vært den viktigste treningsarenaen min. Den har vært en viktig bidragsyter til å forme mitt nåværende grunnlag for lange løpeturer, terrengsykling og langrenn. Den har derfor betydd mye for meg. Også på andre måter. Her kan jeg trene på min egen måte. Den måten jeg liker best. Etter min mening finnes det ikke en bedre treningsform, som å knyte løpeskoene, sette avgårde langt innover og i tillegg få en flott naturopplevelse. Eller å spenne på seg skiene, kjenne pulsen stige oppover bakkene mot Erlingbu og nyte utsikten mot spisse tinder på veien. Kort fortalt ville jeg ikke trives like godt i Bodø uten den flotte marka.

Da jeg omtrent hadde besteget alle toppene i hele Bodømarka, utforsket de fleste kanter og løpt på de fleste stier, fikk jeg en ide. Hva med å lage den ultimate utfordringen i marka? Legge opp en rute hvor man bestiger alle toppene i en og samme tur. Tre topper i marka gjenstod. Da ville jeg også få disse på listen. I tillegg ville jeg kunne utforske ryggen fra Skautua til Løpsfjellet. En flott rygg jeg lenge har hatt lyst til å løpe over, men aldri har gjort. Jeg fant fram kartet og det tok ikke lang tid før ruten var planlagt. Jeg hadde lenge håpet at noen som var sprek og genuint interessert i tur, ville begynne på universitetet dette semesteret. Jeg kom fort i kontakt med en person. En råsprek kar fra Ålesund, som elsker tur og friluftsliv. Han har tidligere hatt stilling som sersjant i Hæren. Johannes heter han. Vi to fant fort tonen og klikker veldig godt sammen.

En kveld luftet jeg denne ideen til Johannes. Nysjerrig som han er, fant han fram kartet og jeg forklarte ruten. Sammen gikk vi gjennom den mer detaljert og straks var også datoen for turen spikret.

Startskuddet går

Meg og Johannes møtet på start ved inngangen til lysløypen like ved universitetet kl 09.00. Været var perfekt akkurat nå. Overskyet og mildt. Etter å ha skrudd på Strava og gitt litt info til filmen, startet vi i et bra tempo. Praten hang løst og vi tenkte lite på distansen. Noen dager i forveien hadde jeg rekognosert litt i området ved Soløyvannsveien og hvor vi skulle gå for å komme opp på Hopsfjellet. Jeg fant en scooterløype på andre siden av veien. Denne er rødmerket. Vi kom ut fra lysløypen like ved Soløyvatnet og fant stien vår. Det viste seg at den ikke var så god som vi hadde trodd. Den ledet oss rett til et gjerde nedenfor den eldgamle hoppbakken i området. Vi gikk oppover trappene og passerte den gamle pressebuen. Anlegget virket helt forlatt og jeg kom til å tenke på Instagramprofilen som går under navnet "itsabandoned". En kar som reiser rundt og tar bilder av alt mulig som bare er forlatt. Han hadde nok likt dette.

Etter å ha passert hoppbakken, fulgte vi en svak sti i granskogen, før vi måtte ta oss ned en sleip bakke og derfra videre opp på ryggen til Hopsfjellet. Til dels litt hat å klyve i våt mose under tykke trær. Omsider kom vi inn i kraftgaten og fant stien på toppen av ryggen. Veten og Hopsfjellet er to topper som ligger på samme fjellrygg. Denne ryggen er enormt lang. Den strekker seg fra Soløyvatnet og helt til Hopen. Til dels anleggsvei i starten oppover ryggen. Flotte fiskemuligheter, koselige hytter og nydelig utsikt mot Sjunkhatten nasjonalpark. Det var et flott område vi nå løp igjennom. Vi valgte å følge skimerkingen/stien opp til Veten og derfra holde oss på toppen av ryggen hele veien videre. Det var begynt å regne nå, men det var vi forberedt på. Etter en stund nådde vi Veten. Det blåste kjølig så vi valgte å fortsette med det samme. Ingen av oss forventet noen lange pauser i dag. Herfra snirklet stien seg på alle slags måter. Utrolig irriterende. Kan ikke folk og sauer bare gå rett fram? Flere steder mistet vi den, men terrenget var fint så det gjorde ikke så mye. Etter å ha passert en del myrområder tok vi fatt på siste del av oppstigningen til Hopsfjellet. Her oppe søkte vi ly bak en steinblokk mens vi fikk i oss litt mat. Det blåste og regnet fremdeles, men motet og humøret var på topp hos begge. Så langt hadde det gått veldig fint og vi hadde masse krefter igjen. Tidsmessig lå vi også godt an, men målet om å gjennomføre på mellom 6 og 8 timer, ble vi litt usikre på om vi kunne klare. Det spilte uansett ingen rolle.

Vi hadde trodd det skulle være en god og tydelig sti nedover ryggen på nordsiden av Hopsfjellet. Ingen stier er tegnet inn på kartet, men mtp at Vatnvatnet (creds for kreativt navn på vann) og Vatnlia leirskole lå like nedenfor, måtte det jo være en sti her. Det beste vi fant var et smalt og så vidt synlig dyretråkk. Det funket. Det gikk i riktig retning. Nedover ryggen her, hadde vi forbredt oss mentalt på et såkalt "hatpunkt" på turen. Det var enda langt igjen og området var tett vegetert og ingen sti var tegnet inn i følge kartet. Det viste seg å være mye enklere og mindre hat enn vi hadde forberedt oss på. Det var ikke veldig tett vegetert og det var deilig og myk mose å løpe nedover på. Skånsomt for knærne. En positiv overaskelse. Vi holdt litt lenger mot NV på slutten av nedstigningen. Mot nord bratner det til, og ryggen ender med flere vertikale og store hamre. Det er også viktig å ikke følge ryggen for langt mot øst. Da kan man bli lurt til å løpe for langt ned. Vi holdt oss på østsiden av høyde 244 og etter en liten stund kom vi inn på stien som gikk opp til Steigtindene. På vei over ryggen mot Hopsfjellet, hadde vi hatt disse toppene framfor oss. Det var laaaaangt bort dit, men motiverende å se at man bare kommer nærmere og nærmere.

Stien opp mot Steigtindene var overraskende god. Her gikk det hurtig. Jeg brakk av en grein som vi kunne bruke som selfiestang. Vi tok nok en matbit like ved tregrensen. Like etterpå måtte jeg bytte til ullundertrøye, buff, lue og hansker. Johannes hadde også tatt på seg mer klær. Vi tok av fra stien og satte kursen mot Søre Steigtind. Oppover her var det stort sett bare sva, men det er ikke så bratt, så det går fint til tross for at det er glatt. Etter en stund kløv vi oss opp på toppen. Det blåste like mye i dag som det gjorde forrige gang jeg var her oppe. Det var i januar. Vi brukte ikke lang tid på toppen. Vi tok på varden og satte kursen nedover mot neste topp. Vi kom ned i skaret og knotet litt i starten med å finne et bra sted å klyve opp på Midtre Steigtinden. Først prøvde vi på det stedet jeg hadde klyvet ned forrige gang. Da var det is og snø, så jeg hadde trodd det skulle bli lett å ta seg opp denne veien nå, men det var glatt og utsatt klyving. Vi valgte å heller gå opp samme vei som jeg valgte forrige gang. Artig klyving nå også. Toppen er liten, så vi brukte ikke lang tid opp hit. Klyvet ned samme vei. Nå var det sjefen av Steigtindene som stod for tur. Steigtinden Nord. Den er virkelig majestetisk når man ser den fra Søre og Midtre. Jeg hadde tidligere kjent en del krampe i leggene på vei opp til Søre, nå var det Johannes sin tur. Han fikk voldsom krampe i begge lårene. Kriger som han er, bet han tennene sammen. Det tok ikke lang tid før vi stod på nordtoppen. Det blåste greit mye her oppe også. Nedover stien kunne vi jogge lett. Nå tok vi fatt på stien videre over Tonfjellet. Flotte svapartier og god varding over her. Lett å løpe. Etter en stund kom vi ned i Skauskaret. Her fikk vi i oss nok en matbit. Jeg spiste her den siste vestlandslefsen. Nå var det sjokolade og brødskiver som gjenstod av mat.

Nå tok vi fatt på oppstigningen til Skautua. Vi ble lurt av ett sauetråkk i starten og kom litt langt ut mot vest. Måtte skrå opp igjen på ryggen. Et spesielt, men flott terreng oppe på denne ryggen. Typisk viddelandskap. Nå hadde gresset også fått en gyllen farge. Vi gikk opp på toppen og fortsatte videre retning SV på ryggen. Bortover her begynte begge å kjenne at vi allerede hadde vært på langtur. Beina kjentes møre og krampene kom og gikk. Vi tok en matpause like nedenfor Svendalsfjellet. Deretter bar det opp hit også. Hittil hadde vi gått 36 km. På toppen av Svendalsfjellet fikk vi øye på Keiservarden. Det er ganske langt bort dit, men det eneste jeg tenkte var at det ikke var langt i det hele tatt. Når vi først har kommet hit, er det jo egentlig ikke mye å si på distansen bort til Keiservarden. Utsikten på denne ryggen var akkurat slik jeg hadde sett for meg. Soløyvatnet i sør og Løpsmarka i SV. Ryggen er fantastisk å løpe på. Flere stier å velge mellom. Hovedstien er mest tydelig. En flott fjellrygg. Vi "gunet" på videre og tok oss ned en bratt skråning før vi omsider kom ned på ryggen like ved Omnsfjellet. Her passerte vi en del sauer. Det blåste fremdeles mye og regnet sidelengs, men motet og tempoet var fremdeles bra. Omsider kom vi ned til skiltet som fortalte at det var 3 km til Keiservarden. Motivasjonskick. Vi gikk i hurtig gange oppover stien mot Løpsfjellet. Flott sti. Løpsfjellet er rimelig værutsatt. Over her blåste det kraftig og vi fikk alt regnet i siden. Luen min kjentes nå ut som en badehette og vi hadde vært søkk gjennomvåte i snart 8 timer. Johannes hadde fremdeles sterke kramper i lårene. Han slet også med varmen på armene, men det var aldri kritisk. Jeg begynte å bli sår på innsiden av lårene. Et kjent problem for meg. Måtte derfor spre beina litt i blant. Så sikkert skikelig bra ut. Vi fulgte stien videre og kom etterhvert inn på grusveien opp til Keiservarden. Vi gikk opp på toppen og delte flasken med saft som jeg hadde spart til dette tidspunktet. Det hjalp på energien. Vi småjogget nedover grusveien mot maskinisten, fant en av stiene på sørsiden og fulgte denne helt ned til lysløypen. Da vi ned til Vågøyvatnet, var det nesten blitt helt mørkt.

Vi tok av på nok en sti. Denne gangen på østsiden av vannet. Denne fulgte vi helt til vi tok av på stien som går opp til Junkerfjellsveien. Her oppe fikk jeg plutselig en akutt sultfølelse. Jeg hadde gått lenge og tenkt på pizzaen fra Pizzabakeren, som vi skulle kjøpe senere. Jeg slukte fire skiver med nugatti. Johannes tok en filmoppdatering. Sekken var nå nesten helt tom. Bra beregning av mat og drikke. Litt sjokolade og 05,L vann var det jeg hadde igjen. Vi holdt tempoet oppe og pushet hverandre. Så stod vi plutselig på toppen av Junkerfjellet også. Hittil hadde vi brukt 8t og 15 min. I stedet for å rote nede i mange dreineringshull ved å følge terrengsykkelløypen, valgte vi å følge grusveien ned til Bestemorenga. Har rotet mye med de stiene opp og ned herfra før. Det er ikke verd det, når man kan følge en flott vei ned.

Ved Bestemorenga var beina rimelig møre. Vondthetene i knær og muskler kom snikende. Vi nevnte løypen for hverandre. "En syk tur" som Johannes sa. Helt enig. Det er en syk tur. Det har regnet konstant hele dagen og vi har vært i bevegelse i 9 timer. Pausene har ikke vært stort lenger enn maks 5 minutter. Det sier mye om hva vi tåler. Det gir et enormt kick å tenke over det.

Litt forbi Bestemorenga, tok vi av fra lysløypen og satte kursen nedover Soløyvannsveien mot turens siste topp, Hundstadlia. Her fant vi fram hodelyktene. Johannes festet sin bak frem, mens jeg hadde min vanlig. På denne måten hadde vi lys foran og bak oss. Etterhvert tok vi av på stien opp mot toppen. Dette var siste motbakke på hele turen. Vi brukte vel rundt 15 minutter opp hit. Plutselig stod vi på Hunstadlia. Lysene fra sentrum var blikkfang. Vi tok en filmoppdatering og fortsatte på stien ned til Hundstad barneskole. Kreftene strømmet igjennom kroppen. Nå var det bare en sjarmøretappe igjen. Da vi kom ut på veien, løp vi den site kilometeren tilbake til universitetet og starten ved lysløypen. Vi ankom mål 9t og 30 min etter at vi startet. Her ble det jubel og glede. Det regnet fortsatt, vi var like våte som for 9 timer siden, men nå var vi ferdig. Nå hadde vi klart det. Da vi gjorde en noenlunde måling av distansen på karet, valgte vi å kalle det for Bodømarka Fjellmaraton, men siden turens lengde endte på 50 km og en samlet oppstigning på 3000 høydemetre ble den kvalifisert til å være et Ultramaraton. Navnet på løpet vil derfor bli Bodømarka Fjellultra. Vi har planer om å sende inn spor, turdata og foreslå Bodømarka Fjellultra som et årlig offisielt løp i Bodø. Tusen takk for en kanonbra og syk tur Johannes.

Til ettertanke

For en måned siden gjennomførte jeg Styrkeprøven Rett Vest i Bergen. Dette er akkurat like langt og inneholder akkurat like mange høydemetre som Bodømarka Fjellultra. Her fikk jeg også en lang og kald dusj. Det regnet og blåste i 5,5 timer på denne turen. Nå hadde vi gått i regn i 9 timer og motet hadde vært på topp hele veien. Det er så delig å kjenne at man mestrer tøffe utfordringer. Det er så deilig å kjenne at man har en sterk kropp og stor viljestyrke. Ikke minst er det deilig å tenke på at man har nådd et stort mål. Vi la opp en rute, planla og gjennomførte på best mulig måte. Det er slike turer jeg mener alt gikk på skinner. Johannes var et fantastisk turfølge. Det er en fryd å være på tur med folk fra Forsvaret. Man trenger ikke bekjymre seg for hverandre. Begge vet at begge kan. Som sagt, det var deilig å gjennomføre dette. Og FOR en tur det ble. Denne lever jeg lenge på. Meg og Johannes har også større planer i vente.

Video fra turen

GPS

Start date	24.10.2015 08:17 (UTC+01:00)
End date	24.10.2015 17:47 (UTC+01:00)
Total Time	9h 30min
Moving Time	8h 34min
Stopped Time	0h 55min
Overall Average	5.1km/h
Moving Average	5.7km/h
Distance	48.9km
Vertical meters	2,973m