Snøfattig tur til Heggmotinden i nydelig januarlys (16.01.2016)

Lite snø er ingen hinder

I dag stod Heggmotinden på dagsorden. Johannes og jeg kjørte inn til Heggmoen med håp om å finne god nedkjøring. Det kunne vi se langt etter. Hadde det ikke vært for et innlegg som nylig ble postet på facebooksiden til BFF (Bodø freeride forening), tror jeg begge to hadde blitt litt demotivert bare av å se opp sørsiden på fjellet. Det var kun enkelte flekker å se og vi visste begge at det var steinhard snø. Vi la merke til en renne som startet langt oppe og gikk ned bak en knaus på sørøstsiden. Det var mulig vi kunne kjøre ned der. Det er dårlige skiforhold i Nordland for tiden. Det var mildvær i desember og like etterpå kom sprengkulden. I tillegg har det ikke snødd en millimeter siden desember. Tålmodigheten min tøyes og det er faktisk skikkelig frustrerende. Nå må det snø snart.

Vi parkerte på en P-plass ved Heggmoen. Vi festet skiene på sekken og fulgte en grusvei oppover mot Heggmovatnet. Like før vi kom inn på stien mot vannet, skrådde vi opp i lien. Det var så lite snø at vi bare måtte traske videre til fots. Vi snakket om hvor kjipt det var å bære skiene oppover i januar. Dette er ting vi assosierer med vårskiturer i slutten av mai.

Det var kaldt og klarvær. Snøen knirket når vi laget spor. Frosten hadde også lagt seg som et tynt rimlag over steinene. Vi måtte derfor være varsom når vi gikk over svaene. Vi skrådde mot NØ og rennen. På ca 600 moh kunne vi spenne på oss skiene. Endelig. Snøen var selvsagt hard som asfalt, men som Johannes sa "Det viktigste er å komme seg ut". Det er sant. Været var nydelig og vi hadde det bare bra. Ingen grunn til å klage (bare litt).

Vi gikk sikksakk oppover og ankom halfpipen som jeg har lest mange har skrevet om på facebook. Et lite søkk som samler mye snø. Lang er den også. Litt lenger oppe var jeg giret på å teste ut skarejernene mine for første gang. Jeg hadde dem jo i sekken. Ingen grunn til å kantre og trampe skiene overdrevet mye da. Skarejern var en drøm på dette føret. At jeg ikke har tenkt på dette før. Nå slipper jeg å ta av meg skiene når det blir for bratt og hardt. Kort fortalt, skarejern åpner for muligheter. Jeg trasket opp som om jeg gikk på flaten og hadde superfeste i skaren. Ikke trenger man å trampe ned skien heller. Disse skal bli en fast følgesvenn for meg på turer.

På toppen møtte vi på tre gutter som holdt på å pakke sekkene. De hadde sittet ved varden i hver sin jervenduk. De hadde gått til fots og tenkte sikkert at vi måtte være meget interessert når vi kom opp her på ski.

På toppen fikk vi i oss varm te og mat. Det var et flott syn å se solen bade toppene i kveldslys. Kontraster ble også skapt da frostrøyken kom sigende opp fra dalene og omkranset de gyldne toppene. Vakkert og stemningsfullt. Vi fikk knipset noen bilder og møte plutselig på en mann som også ankom toppen, til fots vel og merke. Fingrene ble fort kalde av å stå og knote med feller og skarejern. Da tåken steg var det på tide å tenke på nedkjøringen. Vi var begge spent på hvor langt ned vi kom med skiene, men det så ut til at rennen fortsatte et stykke nedover mot tregrensen. Vi spente på oss skiene ved en litt brattere flanke enn den vi gikk opp. Hardt som bare det.

Johannes kjørte først og jeg fikk kanskje tatt fire svinger før den ene skien min gravde seg ned i gjennomslagsskare. Dette resulterte selvsagt i faceplant og jeg mistet den andre skien. På grunn av den harde skaren fikk jeg voldsom stor fart nedover. Fikk snudd meg rundt og bremset det jeg kunne med ene foten før jeg havnet på magen igjen. Fikk snudd meg en gang til og satte foten bestemt ned. Heldigvis stoppet jeg fort. Den ene skien min stoppet i bakken mens Johannes fikk stoppet den andre. Griseflaks. Lenger nede ventet både små og store steiner før en bratt skråning. Jeg gav egentlig blanke i skiene. Så lenge jeg selv klarte å stoppe før steinene lenger nede. Det er fascinerende hvor stor fart man får. Jeg har opparbeidet en stor respekt for fall på skare. Mange ulykker har endt tragisk der folk har falt, fått stor fart og flydd utfor stup eller kollidert med skarpe steiner. Flaks for meg at ikke utstyret tok sin egen retning også. Jeg må nok stramme litt på skruen på bindingene. Morsomt var det da Johannes kom med sin opplevelse av den "dramatiske" hendelsen "Jeg kjørte nedover og trodde du var hakk i hæl, så snur jeg meg og ser deg seile på magen med hodet først".

Vi skrådde inn i halfpipen og fikk kjørt litt opp og ned fjellsidene. Artig. Noen steder var det god snø også. Lenger nede måtte vi følge snøpartiene. På sidelinjen stod fotturister på vei mot toppen og stirret på oss. Jeg følte meg ganske desperat igrunn. Mer enn jeg egentlig var. Det tror jeg Johannes også følte. Vi tok noen krappe svinger og så at terrenget bratnet til. Vi kjørte inn på en frossen og snødekt elv. Plutselig bratnet det såpass til at vi var usikre på om vi i det hele tatt kom ned til fots. Vi tok av oss skiene og Johannes gikk nedover. Han sa det så helt ok ut. Han kommer ut av synsvidde og etter en liten stund ser jeg ham noen meter under et heng med is. "Klatring grad tre" sier han plutselig. Han hadde kastet ski og staver ned, for så og slidd på isen, tatt tak i en grein og slengt seg ned henget som var på rundt 2,5 meter. Han landet kontrollert, men det der fristet ikke meg. Jeg festet skiene på sekken, klyvet litt opp igjen og skrådde sidelengs nedover mot flatere terreng. Fant en fin rute og vi traff hverandre igjen ved et nytt snøfelt. Så var det på med skiene og følge snøpartiene nedover.

Vi fulgte et gammelt skispor som vi hadde funnet. Dette hadde vi fått øye på lenger oppe også. Skisporet var til god hjelp og det viste seg til vår store overraskelse at vi kom overraskende langt ned. Det ble sikksakk mellom trærne og plutselig var vi nede på stien mot Heggmovatnet. Ingen grunn til å ta av skiene enda. Vi kom ut på grusveien vi hadde fulgt oppover og skuet etter steiner mens vi rant forsiktig nedover. Noen meter unna bilen ble det såpass steinete at vi tok dem av. At vi skulle stå på ski fra toppen og helt ned til bilen, kun avbrutt av et bratt parti til fots, hadde vi aldri trodd da vi kjørte inn hit og så snøforholdene. En fantastisk tur var i boks. Tusen takk for nok en knallbra turdag Johannes.