Reintindan-traversen i Gildeskål (24.04.2016)

Baksing i dyp pudder og en våt rappell

Det var duket for søndagstur i Gildeskål. Kristian Vindvik ringte meg på fredag og fortalte han hadde funnet noen topper like ved Novika som kunne være en mulig travers. Like eventyrlysten som ham, sa jeg "Vi kjører på".

Han plukket meg opp kl 07.00 og vi kjørte til Storvik. Det hadde snødd en god del de siste dagene. Snøgrensen var nå flyttet helt ned til havet igjen. På vei til Gildeskål begynte det å tetne voldsomt til og snøen lavet ned. "Hmm. Håper dette gir seg". Da vi kom ut av tunnellen ved Nakkdalen, var det som å ta av bind for øynene. Her var det sol og blå himmel. At det går an? Dette er noe en sjeldent opplever. Vi ble giret og fikk øye på toppene. Mellom Reintindan og Høgnakken fikk vi øye på en heftig renne. Den så omtrent vertikal ut herfra. Etter å ha sett nøye på den, misstenkte jeg at vi måtte ta en rappell omtrent midt på. Kristian var som vanlig giret.

Vi parkerte og spente på skiene på veien. Vi fant en sti som gikk et lite stykke oppover. Vi hadde økser og klatreutstyr med oss. Det var ikke langt opp vi kom før skiene måtte på sekken og ryggen måtte bøyes gjennom den tette granskogen. Som vanlig gledet vi oss til å komme over tregrensen.

Fylte vann i en bekk og kom stadig høyere. Vi fulgte en renne på sørsiden av Merastinden og måtte ta på stegjern før vi tok fatt på de siste høydemeterne. Det ble mer snø jo høyere vi kom. Vi klyvet lett opp noen mosegrodde steiner og små gressletter. Rett nedenfor toppen tok Kristian på skiene. Jeg var ikke overbevist om at det var langvarig skiføre enda. Jeg bykset meg derfor oppover og tok en litt annen vei. Vi kom opp på ryggen og her var det mye snø. På toppen av Merastinden stoppet vi for en liten rast. Det så bratt ut ned mot skaret til Reintindan, men vi fant en fin rute ned ryggen på sørøstsiden. Klyving ned til et langt snøfelt. Her tok vi på skiene.

Solen stekte skikkelig og det var topp påskestemning. Utsikten var upåklagelig. Fugløyfjorden og Fugløya syntes godt. Det samme gjorde Høgstjerna, Breidstjerna og Smørstampen. Kristian hadde tatt vinterbestigning av sistnevnte og fortalte om turen opp til den luftige Smørkniven. "Svolværgeita er ingenting i forhold" sa han.

Gikk med skiene et lite stykke opp mot den vestligste toppen av Reintindan. Kom til et punkt der jeg gikk ned en liten hammer og tok i mot skiutstyret. Fortsatte på ski ned en flanke og videre oppover eggen. Den smalnet til, men vi kunne beholde skiene på helt opp til vesttoppen. Her ble det bratt og Kristian satte i gang med å rigge rappellfeste. Ikke mange muligheter her, men vi fant noen riss til å plassere to kiler.

Kristian banket inn mosekroken sin som backup til førstemann. Han tok den med seg etterpå. Rappellen var vel rundt 25 meter lang. kom ned på en hylle og koblet meg ut av tauet her. Så meg litt rundt etter en mulig vei ned, men vi måtte nok ta en rappell til for å komme ned.

Vi traverserte litt mot nord og fant to smale riss for et feste. Denne rappellen var ca 25 meter lang den også. Brukte hele tauet likevel. Kom ned på et stort snøfelt som vi traverserte over mot øst. Fremdeles mye løssnø. Kom etterhvert opp på eggen mot den østligste toppen av Reintindan. Mye dyp og løs pudder, men en herlig egg. Det var jammen god trim å gå i front og brøyte vei over her.

Vi fikk etterhvert øye på den heftige rennen vi hadde planer omå renne ned. Den så helt syk ut herfra. Såpass syk at vi vurderte å slå det fra oss og heller renne ned på sørøstsiden av Høgnakken og ned Nakkdalen. Nedover mot rennen lå stupbratte fjellsider dekket av pudder. Vi lurte på hvordan snøen fikk så godt feste der. Patagoniatendenser. Vi kom omsider på toppen av den østlige toppen av Reintindan. Så ble det veldig langt ned igjen.

Vi fant en grei rute ned på sørsiden av eggen. Vi rundet deretter en hammer og kom inn i rennen vår. Herfra fikk vi studert den skikkelig, men nå virket den ikke så tøff i trynet lenger. Joda, den var bratt. Minst 45 grader ved inngangen, med mye deilig og tørr pudder. Perfekte forholdt egentlig. Vi ble giret og valgte å satse på å kjøre ned her likevel.

Herfra var det baksing i magedyp pudder i bratt terreng. Og ja. Det gikk sakte. Vi kom opp av rennen og fikk skiene på beina. Hyppige kickturns opp et bratt parti før det slaket ut og vi kunne gå rett frem opp til toppen. På de siste høydemeterne hørte vi høylytte drønn i underlaget. Vi skvatt til, men terrenget vi nå gikk i, var ikke brattere enn sikkert 20 grader. Vi var derfor ikke så bekymret, men det var tydelig at nysnøen hadde blitt temperaturpåvirket av solen.

Vi nådde toppen av Høgnakken og det begynte å snø. Gav varden et klapp og satte kursen ned mot rennen. Vi var spente. Kristian kjørte først. Gikk noen ubetydelige småskred etter ham. Jeg ville teste ut linjen litt mer mot skikjørers venstre. Herlig snø og magesug da jeg satte fart nedover. En sinnsykt fet inngang.

Vi kjørte en og en nedover og byttet på å kjøre først. Rennen er bred i starten og smalner til etter hvert. Den er som sagt 45 grader ved inngangen og har en snitthelling på ca 35 grader. På det smaleste måtte det ekte rennekjøringsteknikk til. Den går som en trakt og plutselig sa det stopp. Den splittes opp av et stup. Smeltevann fra fjellsidene rant ned på oss. Kristian tok av sekken og gikk ned til kanten for å se etter festemuligheter.

Vi fant noen små riss i veggen på venstre side. Kristian rappellerte først. Vi var usikker på om tauet rakk helt ned. Det var ikke mulig å se over kanten. Da Kristian kom til denne kanten og så ned, begynte han å le. "Hva er det?" spurte jeg. "Vi kommer til å bli våt" sa han og lo videre. Kristian forsvant og det neste jeg hørte var noen lyder og skraping av ski. Jeg humret litt for meg selv. Så var det min tur. Jeg så over kanten og fikk øye på en liten foss med smeltevann. Selvsagt. Det renner jo en elv nedover i rennen vår. Jeg måtte le. Jaja. Må jo bare gå for det.

Jeg kom under fossen og så ikke en dritt. Jeg ble momentant søkk gjennomvåt og det våte tauet skapte mye friksjon på brems og prusik. Jeg så ikke hvor jeg plasserte beina, men fortsatte å spenne meg nedover veggen. Jeg skrek. Mest på grunn av denne episke situasjonen. Jeg kom meg ned til bunnen og Kristian stod og lo. Akkurat nå var det ikke et sted på kroppen jeg var tørr. Jeg måtte le jeg også. Skikkelig eventyr. Tauet rakk akkurat ned til bunnen. Nøyaktig 30 meter lang rappell. Vi dro ned tauet og måtte komme oss i bevegelse så fort som mulig. Smeltevannet var ikke akkurat varmt.

Vi pakket sekkene og spente på oss skiene. Nedover her var det ikke stort med skiføre. Store is og snøklumper som hadde rullet og falt fra fjellsidene. Ble mye hopping nedover her. Kjente det godt i lårene på bunnen. Så tok snøen slutt og vi vandret ned til Storvika med skiene på sekken. Vi så oss tilbake og gliste bredt. For en travers, for en renne, for en rappell, for en opplevelse. Så var det å vandre et lite stykke på veien bort til bilen igjen. Det ble 300 grams hamburger på Tverlandet. Tusen takk for turen Kristian.

Første nedkjøring

Turdata

Start date	24.04.2016 08:55 (UTC+01:00 DST)
End date	24.04.2016 18:01 (UTC+01:00 DST)
Total Time	9h 06min
Moving Time	3h 34min
Stopped Time	5h 31min
Overall Average	0.9km/h
Moving Average	2.2km/h
Distance	8.0km
Vertical meters	1,300m