Den vemmelige siden av Tilthornet (28.06.2016)

Eksponert klyving på råttent fjell

"Shit! Det går fint. Jeg holder den på plass."
Sven Are står stille i fjellsiden like ovenfor meg. Hans venstre hånd blir for øyeblikket kun brukt til å holde på plass en stor stein som han løsnet ved å teste ut taket. Jeg legger meg inntil veggen og står stille. Han kaster den kontrollert over hodet mitt. Litt bortenfor ser vi store steinblokker som bare venter på å rase ut. Synet gir oss frysninger. Vi trodde ikke det skulle være så løst som dette. Tilthornet viser seg fra sin vemmelige side.

Dagen i forveien hadde vi soloert opp Hamarøyskaftet. Senere kjørte vi inn til Skarvika og overnattet. Det var såvidt den stakkars Kadetten kom seg helskinnet inn på den dårlige kjerreveien. Det hadde braket i understellet flere ganger og jeg husker fremdeles ansiktsuttrykkene til Sven Are hver gang det skjedde. Det var ikke hans bil. Vi lånte den bare av stefaren. Nå var vi begge bekymret for om det var et verksted som skulle bli endestoppet for turen.

I Skarvika lå et enslig hus på en gård med beitende sauer i en inngjerding. Det var lys i huset og for å være høflig, ringte vi på for sikkerhets skyld for å spørre om tilatelse til å slå opp telt på eiendommen deres. En gammel dame kommer ut i nattkjole. Det var midnatt og vi beklaget at vi vekket dem. Hun forteller at vi gjerne må sette opp teltet. En eldre mann kommer også ut. Han er ikke i tvil om hvorfor vi er her. "Skal dere på Tilthornet?"

Det viser seg at paret vi når står på trammen til, egentlig skulle delta i NRK-programmet "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu". Sykdom hadde dessverre forhindret dem i å delta to ganger. Men det er ikke så rart at de ble valgt ut. Både meg og Sven Are tenkte akkurat det samme da vi kom inn hit "Er det virkelig noen som bor her ute?" Til informasjon ligger Skarvika ganske isolert til i enden av en gammel kjerrevei nord på Hamarøya. På vei inn hit måtte vi åpne og lukke to grinder og stoppe flere ganger for alle sauene som gikk over veien. I tillegg måtte vi passe på å ikke kjøre nedi de verste humpene. Det gamle paret hadde heldigvis en offroadbil. Det trengs nok for å bo her.

Vi våknet opp til en skyet dag. Tåken hang over Tilthornet og Vestre Skartind. Det var heldigvis ikke nedbør. Frokosten denne dagen bestod av polarbrød med sjokade og potetgull som krydder. Etter å ha pakket sammen teltet og klargjort sekkene, satte vi i marsj oppover i skogen. Vi måtte først gjennom inngjerdingen til sauene. Vi hadde hørt at det skulle være en sti her et sted, men denne var ikke lett å finne. Skogen ovenfor var tett og vi var lite giret på å "bushe" på et så tidlig stadie i turen. Etterhvert fant vi et smalt nedtråkk i gresset som kunne minne om en slags sti. Vi tok sjansen på å følge dette. Den ble tydeligere lenger oppe, men vi måtte stadig følge med på hvor retningen. Det var blå pinner i trærne som merket opp. Disse var enkle å se, men stien var veldig utydelig enkelte plasser. Stien gikk i vår retning og vi sparte mye tid på å finne denne.

Terrenget er veldig vegetert og skogen er tett. Tåken hang fremdeles over Tilthornet og det virket som om den var kommet for å bli. Det var heldigvis tørt fremdeles. Bakken var fuktig og vi var sørpe gjennomvåt på beina allerede. Like over oss kneiset massivet med Vestre Skartind og Tilthornet. Den lyse veggen med tåken på toppen, skapte en stor kontrast til skogsterrenget vi nå gikk i. Et slags Yosemitepreg på det hele.

Vi mistet stien etterhvert, men var kommet såpass langt inn mot foten av Tilthornet at det ikke gjorde så mye. Vi kløv opp noen gressbakker og gikk på langs med noen våte svaberg. Det så temmelig løst ut over oss. Vi bestemte oss for å ta på hjelm. Etterhvert stod vi nedenfor partiet som vi tenkte måtte være normalveien. Vi kjørte på og startet klyvingen.

"Hele fjellet er jo løst!" sier jeg bestemt i det jeg klyver forbi Sven Are på høyre siden mens han holder på plass steinen. Vi har jo heldigvis hjelm. Det er i grunn den eneste smarte vurderingen vi har tatt hittil i dag. Noe som ville vært enda smartere, var å sikre opp her. Nå befant vi oss 40 meter over bakken. Det så jo så lett ut nedenfra. Sikkert grad 2-3. Dette hadde vært en enkel sak dersom fjellet var fast. Nå var det til dels fuktig fjell og pill råtten stein. Hvert tak måtte vurderes nøye. Jeg står plutselig på et litt bratt sva. Takene over er litt begrenset. Stort sett slopere, men det skal gå fint. Kun et flytt og så ser ting veldig mye bedre ut. Det er altfor sent å skulle ta frem sele og tau. Det skulle vi gjort for lenge siden.
Det tok tid, men opp kom vi begge to. "Jeg er så glad for at min mor ikke ser meg nå" sier Sven Are. "Samme her" svarer jeg bare.

Vi kom opp i en slak bakke med mye grus, sand og store steiner. Vi gikk videre opp i skaret. Nå var det mer klyving. Denne gangen så det bedre ut. Tilthornet var oppe i skyene og vi innså at vi ikke ville få utsikt i dag. Fjellet så fast ut til å begynne med, men vi fant fort ut at det var ganske porøst. Pill råttent, men på en annen måte. En helt annen steintype her oppe enn lenger nede. Klyvingen var sinnsykt artig og vi hadde fremdeles tauet i sekken. Meget eksponert på venstresiden, men enkelt. Ca grad 3+ opp her. Vi jobbet oss oppover og traverserte ut på høyresiden et lite stykke og skrådde inn mot venstre. Vi kom omsider opp på toppeggen. En meget smal og eksponert topp dette her. Var kult å balansere på eggen. Toppunktet var på en svær kampestein som ved første øyekast så ut som den var klar til å skli ut. Jeg studerte den litt og fant ut at den ikke ville gå noe sted. Jeg kløv opp og lot meg fascinere av den smale eggen til denne toppen. Nå viser Tilthornet seg fra en bedre side.

Varden var plassert på eggen litt lenger nede. Vi tok på oss selen og startet på returen. Vi kom til et rappellfeste lenger nede. Skjøtet to tau og kom oss helt ned til skaret med disse. I det vi fikset rappellfestet lettet skyene litt og vi kunne plutselig se havet. Den majestetiske Vestre Skartind dukket også opp mellom skyene. Endelig fikk vi vite hvordan ting ser ut her.

Fra skaret gikk vi viere ned den veien vi kom, men valgte å skrå litt ut til venstre. Nå skulle vi ta oss ned det løse klatrepartiet. Vi fant et tre og festet en slynge rundt. Vi var spent på om tauene gikk helt ned. Var vanskelig å se herfra. Det gjenstod å se. Jeg rappellerte først og passet på å ikke utløse så mye stein på veien ned. Etterhvert så jeg at tauene kanskje ikke gikk helt ned. Det ville i såfall bli den perfekte 60m rappell. Jeg tok et skikkelig fraspark på slutten og med slakken i tauene kom jeg akkurat over svaene og ned på bakken. Sven Are kom omsider ned og vi pakket sammen tauene. Vi valge deretter å forsøke oss på en mer direkte variant ned i skogen. Det var vanvittig krunglete. Sleipt, tett vegetasjon og delvis bratt. Vi brukte det vi ble servert av greiner i trærne til å holde i. Kom omsider ned og banet oss vei igjennom krattet og inn igjen på stien vi kom fra.

Det hadde begynt å dryppe litt og beina kjentes litt numne etter en lang dag med våte sko. Vi kom etterhvert ned til Skarvika og satt oss med det samme i bilen og kjørte direkte til fergeleiet på Drag. Videre tok vi fergen til Lødingen i Vesterålen. Eventyret fortsetter. Kadetten kom seg også heldigvis opp bakken fra Skarvika og videre over kjerreveien. Den meldte alt ok og ville selvsagt også være med videre på ferden.

Film fra fjell-prosjektet

GPS

Start date	27.06.2016 22:15 (UTC+01:00 DST)
End date	28.06.2016 19:14 (UTC+01:00 DST)
Total Time	20h 59min
Moving Time	18h 33min
Stopped Time	2h 26min
Overall Average	1.5km/h
Moving Average	1.7km/h
Distance	30.7km
Vertical meters	685m