Reka - "Something between a pyramid and an obelisk" (05.07.2016)

Tilbake i Vesterålen

Dette var egentlig en tur vi skulle gjennomføre for noen dager siden, men da yr kunne melde finvær i Lofoten, valgte vi heller å kjøre dit. Nå var vi tilbake i Vesterålen og skulle til topps på Sortlands stolte profil, Reka. Vesterålens nest best kjente fjell etter Møysalen. Reka er et alpint og vanskelig fjell. Letteste vei opp til toppen er via sørvestryggen som krever klatring opp mot grad 4+. Dette er også normalruten. Navnet Reka har ingenting med dyret reke å gjøre, men kommer av et gammelt Vesterålsk ord for spade. Fjellets profil kan minne om bladet av en gammel jordspade. Det gamle samiske navnet Goivo betyr snøskuffe og er også et navn den har fått på kartet.

Det finnes et gammelt sagn om Eidsfjordtrollet som prøvde å grave en kanal fra Eidsfjorden til Skjellfjorden. Men skaftet på spaden (ræka) brakk, og trollet kastet spaden fra seg. Akkurat da rant solen, og bladet og skaftet ble til stein. Bladet ble fjellet Reka, og skaftet ble Rekøya.

Første bestigning av Reka ble gjort av T.G Ouston og H.S Mundahl i august 1902. De fikk en guidebok av Richard With med følgende beskrivelse av fjellet:

Tilbake til turen vår. Vi visste hvor vi skulle parkere og hadde hørt at det skulle gå en sti opp til skaret nedenfor sørvestryggen, men det var ikke lett å se hvor den gikk. Vi parkerte ved Skjerfjordeidet. Vi hadde vært på koselig middagsbesøk hos Marte i Melbu dagen før. Her var Marie også. Kjæresten til Sven Are. Hun sykler Norge på langs og hadde ankommet Sortland samtidig som oss. Bra timing. Klokken var nå sent på dag, men det er jo lyst hele døgnet.

I stedet for å lete etter en sti, navigerte vi oss inn mot Rekvatnet med GPS og banet oss en vei over myr og gjennom vegetasjon mellom Sennvatnet og Kjørvatnet. Vi gikk over Tretthaugen på nordsiden. Ved Rekelva fant vi en sti som gikk helt inn til Rekvatnet og videre rundt på østsiden av vannet. Idyllisk område. Været var helt greit. Litt sol, tørt og delvis skyet. Heldigvis høyt skydekke. Gidder ikke stå i tåke på den eneste toppen vi er på i Vesterålen.

På sørøstsiden av Rekvatnet mistet vi stien. Eller, den munnet ut i ingenting. Vi trasket i vei oppover mose og steiner. Litt kjipt terreng, men vi fant omsider noe som kunne minne om menneskelig aktivitet i form av spor av fjellstøvler.

Ankom omsider skaret ved sørvestryggen av Reka og fikk bekreftet at Vesterålsk natur også er flott. Her møtte vi to karer som akkurat hadde rappellert ned fra Reka. Det viste seg at vi hadde felles bekjente i Bodø klatreklubb. De gav oss nyttig info om hva vi trengte å ha med oss av utstyr oppover. Greit å vite på forhånd. Gidder ikke drasse med oss mer enn nødvendig.

Vi la igjen et av tauene og fjellstøvler og startet oppover. Kløv et lite stykke opp før vi begynte å sikre. Gikk deretter på løpende mellomforankringer. Fin og lett klyving. Ca grad 2-3 store deler. Det gikk radig oppover og vi ankom etterhvert cruxet. Her møtte vi et tre-generasjoners taulag. Sønn, far og bestefar. Flott å se. Minstemann var 6 år gammel. Imponerende. Sikkert den yngste som har besteget dette fjellet.

Det er boltet for standplasser/rappellfester oppover hele Reka. I tillegg er store deler av taulengden med cruxet boltet. Det sies at det er godkjente internasjonale guider som har gjort dette. Jeg ble veldig overrasket da jeg så hvor velsikret det er oppover cruxet. Til tross for en antatt pågang av gjester for guideselskapene, ser jeg ikke poenget i å gjøre slike tiltak. Da tenker jeg spesielt på taulengden opp cruxet. Det er skuffende og ødelegger store deler av klatreopplevelsen i fri natur der sporløs ferdsel skal være i fokus.

Vi gikk løpende opp cruxet også. Et fint dieder gradert til 4+. Det hadde begynt å dryppe litt, men fjellet holdt seg fremdeles tørt. Etter cruxet gikk vi en veldig kort taulengde løpende før det ble såpass greit at vi bestemte oss for å pakke sammen tauet. Herfra kunne vi gå til fots opp til toppen. Østsiden av toppen er eksponert. Vi skrev oss inn i boken ved varden på toppen. Reka spanderte utsikt av øverste klasse. De kvasse og alpine fjellene rundt om kan minne om Lofoten, men i Vesterålen er terrenget mer åpent og preget av flere åser og sletter. Nydelig. Tok noen bilder og startet på returen. Rappellerte på hver vår side av tauet og brukte boltene hele veien ned. Tre rappeller ned og klyving ned det lille partiet mot skaret. Vi pakket ned utstyret vi hadde lagt fra oss og hadde på oss før vi spaserte nedover de noe glatte svabergene og løse steinene.Lenger nede venter mye vegetasjon, men ikke noe såkalt "faenskap". Vi måtte holde øynene åpne for å se hvor stien gikk. Det er ikke veldig tydelig sti her før en kommer ned til Rekvatnet.

Herfra fulgte vi den mer tydelige stien langs med Rekelva og ned til Bjørndalsfjorden. Stien munner bokstavelig talt ut der Kjørvatnet møter Bjørndalsfjorden. Når det er fjære, er det greit å gå over her. Tror det blir verre når det er flo. En liten varde står plassert på sørsiden.

Vi var heldig og kom ned da det fremdeles var fjære. Nå måtte vi bare krysse over på andre siden. Steine her er såpeglatte. Ikke prøv på noe fancy hopp. På andre siden står en hvit tavle. Med liten og "usynlig" skrift står det "Reka" med pilretning. Denne hvite tavlen er lett synlig på vest/sørvestsiden av hovedveien. Vi hadde parkert i en lomme et par hundre meter bortenfor og ristet på hodet da vi så hvor nærme stien vi hadde vært uten å finne den. Er ikke så rart. Finn den hvite tavlen og du vil finne stien/ruten. Dette var den siste toppen vi rakk på listen over Norges 10 vanskeligste topper for denne gang. Tusen takk for nok en kanonbra tur Sven Are.

Film fra fjell-prosjektet

GPS

Startzeitpunkt	05.07.2016 16:06 (UTC+01:00 SZ)
Endzeitpunkt	05.07.2016 21:54 (UTC+01:00 SZ)
Gesamtzeit	5h 47min
Zeit in Bewegung	3h 02min
Pausenzeit	2h 45min
Gesamtschnitt	1,5km/h
Bewegungsschnitt	2,9km/h
Entfernung	9,0km
Höhenmeter	772m