Osatinden - Sjunkhatten panorama (26.09.2016)

Tur til en utilgjengelig topp i Sørfold

Jeg og Andreas hadde egentlig planlagt å ta denne turen i helgen, men nedbøren gjorde at vi måtte utsette til uken. I tillegg slet Andreas litt med influensa. Mandag morgen kjørte vi til Hola. Været var nydelig og fjellet så ut til å være tørt.

Andreas er en jeg har blitt kjent med her oppe i Bodø. Det begynte med at vi fant hverandre på Instagram. Han er en turinteressert, allsidig og råsprek fyr fra Lier. Han har tidligere satset på både langrenn og sykling. Med tanke på at han i tillegg jobber på XXL, var det naturlig at praten gikk mye rundt utstyr.

Vi fulgte stien inn mot Midtiskar. En flott sti som går gjennom tett skog i starten og ender opp i den åpne og flotte dalen ved Midtiskarvatnan. Store kontraster i dette området. Høsten hadde fargelagt hele området. Til tross for at vi snart går inn i den andre høstmåneden, var det uvanlig mildt. Jeg hadde derfor ikke lagt shortsen bakerst i klesskapet enda.

Vi krysset Midtiskarelva og tok fatt på oppstigningen mot Sørskartoppen. Gikk opp i skaret mellom denne toppen og Blåfjellet. Da vi kom opp på ryggen, blåste det friskt. Jeg tenkte tilbake på en mørk, våt og kald oktoberdag i 2014. Da kom meg og Sven-Are ned her etter å ha traversert over Midtiskartind og Valviktinden. Da blåste det så kraftig at vi såvidt klarte å holde oss på beina nedover her. Det regnet og skumringen var godt i gang. For en tur. Nå var det litt mer behagelig å gå her.

Ryggen opp til Sørskartoppen er litt lang og dryg, men vi kom omsider opp. Tok en matpause bak en stein nedenfor toppen. Nå dukket også Preikstoltinden opp. Nok en minnerik tur å se tilbake på.

Vi fortsatte ned i neste skar og derfra videre opp den langdryge ryggen mot Vassviktinden Vest. Et sted på ryggen presterte vi å ta en skikkelig omvei ned på et snøfelt på høyre side. Ved første øyekast så det ut til at det var raskere å runde knausen ved å gå ned hit, men det endte med en enda lenger oppstigning på andre siden. "Følg ryggen, ikke skyggen".

Vi kom omsider opp på Vassviktinden. Midtiskartind ser mektig ut herfra. Nå fikk vi også se Sjunkhatten og Skeistinden. De to mektigste profilene på andre siden av Sjunkfjorden. Ellers hadde vi også god oversikt over tinderekken på kommunegrensen sørover. Sjunktinden, Einarviktinden, Kjerringtinden, Skjæringstinden og Bogvasstinden for å nevne flere.

Vi gikk nå ned i skaret mot knausen som ikke har navn. Litt enkel klyving opp igjen. Videre ned igjen og opp på Sørskarfjellet. Breen langt nede på nordsiden skapte et Jotunheimen-preg på traversen. Apropos breen på nordsiden. Denne er i skrekkelig dårlig forfatning. Den er ikke lenger i nærheten av like stor som det kartet viser. Veldig trist, men slik er det i dag.

På Sørskarfjellet var det paddeflatt. Et flott område å slå opp et telt og ta bilder av en magisk vinternatt. Noe å tenke på. Nordveggen på Osatinden var imponerende. Den mørke og plankpolerte veggen skapte en dyster stemning.

Det var bare en lett spasertur på ryggen opp til Osatinden herfra. På toppen ventet tidenes panoramautsikt. Ikke mange topper som tilbyr et utsyn av denne rang. Bedre oversikt over Sjunkhatten får en ikke. Nå hadde jeg også besteget alle toppene på tinderekken fra Korsviktinden til og med Osatinden.

Vi fant en fin stein der vi kunne dingle litt med beina og bare nyte øyeblikket. Her kunne vi sitte i evig tid. En nydelig plass. Andreas har en kamerat som driver med basehopp. Vi kastet steiner mens vi talte sekunder før Andreas sendte bilde med info og spurte om han kunne hoppet fra nordstupet på Osatinden. Det kunne visst kanskje latt seg gjøre. På tilbakeveien snakket vi om hvor kult det hadde vært å filme dette dersom han ville gjøre det.

Vi gikk litt nedover nordvestryggen. Jeg visste at det gikk en klatrerute opp her. Flotte bilder fra denne turen til Sveinung Råheim og Remi Bendiksen i boken "Bratt glede". Vi så ikke så veldig mye til ruten, men det blir nok et fremtidig prosjekt.

Det var så hustrig på toppen at jeg måtte pakke ned shortsen og skifte til bukse. Snart oktober tross alt. Etter en matbit tok vi fatt på returen. Praten gikk i alt fra turer, droner, foto, ski og morsomme historier fra diverse reiser.

Vi fulgte samme rute tilbake. Over Sørskarfjellet, den navnløse knausen, Vassviktinden Vest og videre over Sørskartoppen. Vi ble overrasket over hvor mange høydemeter denne turen ble på. Med tanke på at det i tillegg er en del km inn til selve toppen, er Osatinden et skikkelig utligjengelig fjell. Hola blir nærmeste parkeringsplass.

Det finnes to andre varianter en kan ta dersom en bruker Hola som utgangspunkt for tur til Osatinden. Den ene er å gå inn i Sørskaret og videre langs med Sørskarvatnet før en tar seg opp sørryggen til Sørskarfjellet. Den andre er å gå inn i Midtiskar og skrå opp på ryggen nord for Sørskartoppen. Ingen av disse variantene blir ikke kortere, men en får færre høydemetere. Jeg er uansett overbevist om at den flotteste turen til Osatinden blir via Sørskartoppen og Vassviktinden. Altså vår variant. Mer behagelig å følge rygg også.

På vei ned til Midtiskarelva møtte vi to reinsdyr. Mye blåbær i området også. Fant også ut at sålen på de nye salewaskoene hadde løsnet. Tredje paret med fjellsko jeg ødelegger på et år. Vi krysset elven og kom inn til stien ned til bilen. En utrolig flott tur over fire topper, 17 km og 1856 høydemeter. Tusen takk for turen Andreas. Det må gjentas snart.

Flere bilder

GPS

Start date	26.09.2016 10:08 (UTC+01:00 DST)
End date	26.09.2016 17:50 (UTC+01:00 DST)
Total Time	7h 41min
Moving Time	5h 56min
Stopped Time	1h 45min
Overall Average	2.2km/h
Moving Average	2.9km/h
Distance	17.0km
Vertical meters	1,855m