Galdhøpiggen (18.04.2012)  

Onsdag 18.04-12

Det var duket for nok en topptur med folkehøyskolen. Denne gangen skulle turen gå til Norges tak. Galdhøpiggen 2469 moh og innom Svellnose 2272 moh og Keilhaus Topp 2355 moh på veien opp. Vi la avgårde en tirsdags ettermiddag og ankom Spiterstulen rundt klokken 17.00. Vi hadde pakket i bager og dro disse over broen der vi skulle ha campen. Vi satte opp teltene og gjorde klart et bål. Det var overraskende kaldt. 14 minusgrader viste gradestokken på spiterstulen. Vi hadde derfor godt med klær på oss da vi satt rundt bålet. Været var fantastisk og Styggehøe 2200 moh badet i ettermiddagssol. Vi grillet pølser og priket litt før mange fikk frosten i seg og derfor sa god natt og krøp ned i soveposen. Jeg hadde godt med klær på meg og frøs ikke så jeg gikk rundt og tok en del bilder før jeg omsider gikk inn i teltet for å sove.

Torsdag 19.04-12

Neste dag var været blitt litt dårligere, men fremdeles godt nok for topptur. Det var overskyet men mye mildere. Vi pakket sekkene og gjorde oss klare til avmarsj. Nå skulle det gå oppover, mer oppover og enda mer oppover. Herlig. Vi gikk samlet i et tempo som alle var komfortabel med. Da vi hadde kommet et lite stykke opp fant noen ut at de måtte skifte feller da de lånte ski på denne turen. Det ble da gjort en stopp. Vi brukte ventetiden på å tulle og tøyse og se på utsikten. Ja vi måtte nyte den nå når vi kunne. Været skulle bli dårlig lenger oppe.

Vi kom omsider avgårde igjen og fortsatte oppover. Solen tittet forsiktig fram av og til og lot oss få en liten utsikt mot Styggehøe 2200 moh. Da vi nærmet oss foten av Svellnose 2272 moh tok vi en liten matpause og noe å drikke. Jo høyere vi kom desto bedre snø ble det. Den harde skaren nede ved Spiterstulen var nå byttet ut med nydelig pudderføre. Vi gledert oss nå til nedrennet. Da vi omsider kom opp på toppen av Svellnose 2272 moh hadde vinden tatt seg opp og tåken hang rundt oss. Det var nå et skikkelig ruskevær, men Hannes hadde GPS og hadde gått her før så han visste hvor vi skulle og hadde kontroll.

Vi måtte nå ta oss ned et lite parti før vi tok oss opp igjen mot Keilhaus Topp 2355 moh. Da vi ankom denne toppen hadde vi null sikt og Galdhøpiggen var dekket av et hvitt skydekke. Det blåste fortsatt og hadde begynt å snø. Men vi fortsatte. Nå skulle vi bare ta oss et lite stykke ned før den siste oppstigningen gjenstod. Da vi hadde gått et stykke oppover fikk vi plutselig øye på hytten på toppen. Dette måtte jeg filme. Det var en sykt kul filmsnurt jeg fikk da klassen kjempet seg oppover på linje og vind og snøføyk rev og dro i dem mens hytten kom i synet i noen sekunder før den forsvant av ny tåke som kom innover. Stilig. Det var en fornøyd gjeng på Bratt Friluftsliv Himalaya som stod ved toppvarden på Norges tak og jublet før vi gjorde oss klare til å ta fatt på nedrennet. Det er litt kult å tenke på at vi nå gjorde oss klare til å renne ned fra det høyeste punktet i Norge.

Det var et spesielt øyeblikk og et syn jeg aldri vil glemme da jeg tok to svinger fra toppvarden og forbi hytten. Fantastisk. Vi fikk ikke rent så lenge før vi møtte på den tykke tåken igjen. Det var veldig flatt lys og vi så ikke hvor vi kjørte så vi måtte ta det pent. Litt kjipt, men slik er det no. Vi måtte også ta av skiene og klyve opp til Keilhaus Topp 2355 moh og Svellnose 2272 moh, men da vi stod på toppen av Svellnose hadde tåken lettet en del lenger nede og vi kunne kjøre på. Nedover mot Spiterstulen igjen gikk det som en drøm og noen herlige svinger i pudderet kunne bare nytes. Vi fikk en herlig nedkjørsel og når vi nå hadde det så gøy i pudderet tok det ikke lang tid før vi omsider traff på skareføret igjen og Spiterstulen nærmet seg. Vi kom omsider ned og staket oss bort til parkeringsplassen.

Det var deilig å skifte til joggeklær og sette musikken på ørene mens
vi døyvet intrykkene. En aldeles herlig tur hadde det vært.

Min mening er at en tur av og til må ha litt utfordringer å by på. Man kan ikke bare satse på skyfri himmel og sol på hver tur. Hvor mange topper klarer man da å ta på et år? Man lærer også minimalt av å bare gå på tur i finvær også og blir bortkjemte i fjellet. Man skal kunne oppleve varierte værforhold og kunne ha utfordringer å takle av og til. På denne måten mener jeg gleden av å bestige toppen blir forsterket. Den blir forsterket når man har slitt litt for å komme opp. man får også se hvordan været kan bli i fjellet og lære å takle det på best mulig måte. Jeg mener gleden av å ferdes i fjellet kommer best frem når man får oppleve varierte værforhold.

Takk for turen!

Endre Myrdal Olsen.