Vinterbestigning på 9/10 av Rondanes 2000 metere. (27.02.2012)
| Start point | Mysusæter |
|---|---|
| Characteristic | Hillwalk |
| Duration | 96h 00min |
| Map |
|
| Ascents | Digerronden (2,016m) | 27.02.2012 |
|---|---|---|
| Høgronden (2,115m) | 27.02.2012 | |
| Midtronden Aust (2,042m) | 27.02.2012 | |
| Midtronden Vest (2,060m) | 27.02.2012 | |
| Øst for Midtronden Vest (2,057m) | 27.02.2012 | |
| Rondslottet (2,178m) | 27.02.2012 | |
| Storronden (2,138m) | 27.02.2012 | |
| Storsmeden (2,016m) | 27.02.2012 | |
| Veslesmeden (2,015m) | 27.02.2012 | |
| Vinjeronden (2,044m) | 27.02.2012 |
Vintertur i Rondane
Hvilke topper skulle jeg bestige i vinterferien?
Dette var mitt spørsmål. Jeg gikk rundt og grublet mens ferien nærmet seg med stormskritt. En dag poppet en melding fra min trofaste turkompis, Torjus opp. "Med å gå alle 2000 meterstoppene i Rondane i ferien?" Perfekt. Da var ferien booket. Vi var nå godt i gang med vårt år på Valdres Folkehøyskole og møtte hverandre for å planlegge turen. Da vi fortalte en av de mest erfarne fjellmennene på skolen; paal om planene ble han giret og vi ønsket han velkommen på laget.
Med noen brød og x antall nugattibokser stjålet fra kjøkkenet og stegjern og isøks lånt fra skolen var vi klare for tur.
Mandag 27.02-12
Klokken var omkring 10.00. Jeg var så heldig å få skyss fra mine foreldre fra hytten på Tyin til Fagernes der jeg skulle ta bussen. De hadde uansett ærend de skulle der så det passet bra. Jeg dyttet den store sekken min i bussen og var klar klar for neste stopp som var Gjøvik. Her skulle jeg bli plukket opp av Torjus som hadde skaffet bil. Da bussen stoppet ved skolen kom Paal på. Vi ankom Gjøvik og fant Torjus etter langt om lenge. Det er ikke lett å avtale møtested ved sykehuset/sykehusene i Gjøvik. Vi lempet sekkene i bilen og kjørte til Lillehammer hvor vi skulle gjøre en siste innhandling av mat før turen. Vi kjørte så mot Mysusæter som vi ankom klokken 18.00. Her parkerte vi bilen. Nå var planen å gå inn til Rondvassbu der vi skulle overnatte alle nettene og ha utgangspunkt for alle turene. Det hadde nå blitt bekmørkt og litt over 10 km skulle gås. Vi ankom Rondvassbu klokken 21.00. Det går litt sakte i mørket. Hele dagen hadde gått til reising og nå måtte vi få i oss noe mat mens vi skulle planlegge morgendagens rute.
Tirsdag 28.02-12
I dag var planen å gå på Vinjeronden på 2044 moh og Rondslottet på 2178 moh. Hvis det ble tid til overs kunne vi vurdere å gå på Storronden på 2142 moh. Været var ikke akkurat strålende. Det blåste kraftig og var en del skyer. Men tur skulle det bli. Vi kledde på oss, spente på oss skiene og satte oppover mot Rondholet. Da vi var kommet et stykke ovenfor Rondvassbu ble vi overrasket av en vanvittig kraftig vind. Snøføyk pisket oss i fjeset. Her måtte hetter og ansiktsmasker på. Da vi var kommet til enden av Rondholet tok vi en kjapp matbit før vi startet på oppstigningen til Vinjeronden. Vi satte igjen skiene her. Det var lite snø oppover og vi kom ikke til å få bruk for skiene senere.
Oppover mot Vinjeronden gikk det sakte da vinden stadig pisket og rev oss over ende. Snøføyken var så intens at jeg kunne faktisk kjenne snøkornene i munnen da de trengte seg igjennom de små pustehullene på ansiktsmasken. Det gikk sakte, men sikkert oppover og vi stod omsider på toppen av Vinjeronden 2044. Vi valgte å ta bildene på tilbakeveien. Vi gikk så ned det lille bratte partiet til skaret som skilte Rondslottet og Vinjeronden. Her måtte vi ta nok en kjapp mat og drikkepause.
Vi tok oss så opp et lite bratt parti før vi møtte whiteout. Her kunne vi ikke lenger se videre opp mot toppen. Bare noen glimt når skyene ble blåst vekk et øyeblikk viste oss veien opp. Vi fulgte ruten ved hjelp av de raske sekundene vi fikk med sikt. Det var ikke noe fare ved å gå videre oppover så lenge vi holdt avstand til de bratteste partiene og så steinformasjonene oppover. Vi kom oss omsider til toppen og forsøkte å søke ly bak den store varden. Det funket ikke så bra. Det dannes rotor på lesiden av varden så all snø virvler rundt der så vi fikk mye snø i sekkene da vi åpnet dem. Noen kjappe bilder ble det hvertfall og Rondslottet 2178 moh var besteget. Nedover gikk det mye fortere. Da vi var oppe på Vinjeronden igjen tok vi noen bilder og himmelen klarnet litt opp. At solen kom fram var en god ting, men vi ville helst bli kvitt denne vinden.
Da vi kom ned i skaret mellom Vinjeronden og Storronden begynte vi å diskutere om vi skulle gå videre. Klokken var blitt 16.00 og det var mørkt klokken 18.00. Ingen av oss var giret på å gå i denne vinden i mørket og da det kraftigste kastet for dagen tok tak i oss og rev oss alle tre over ende avgjorde det saken. Vi dro tilbake til Rondvassbu. Turen i dag hadde bydd på utfordringer, mestringsfølelse og turglede. Det er en sjarm å bestige topper i slikt uvær også. Man får flere utfordringer å takle.
Onsdag 29.02-12
I dag var planen å bestige Trolltinden 2018 moh, Storsmeden 2016 moh og Veslesmeden 2015 moh. Vi stod i dag opp klokken 06.00 for å utnytte dagslyset maksimalt. Klokken 07.30 var vi avgårde. Det var mildt i dag. Overskyet var det også, men til vår store lettelse blåste det ikke og vi merket fort at vi hadde tatt for mye klær på oss da vi trodde det skulle bli like ille som i går. Planen var å starte med Trolltind. Vi gikk inn i en gryteformet dal som kalles Fremre Kaldbekkbotn. Her er det dystert og stille og topper ruver over på alle kanter. Man hører bare vinden som uler langt der oppe. Vi skulle ta oss opp en av sidene. Vi valgte å sette igjen skiene i enden av dalen da det her også var lite snø oppover. Det var flere skredutsatte partier oppover og vi tok derfor på skredsøkerne og passete disse en og en. Da vi var kommet på toppen av denne gryteformede dalen møtte vi kraftig vind. Vi måtte her ta på hetter og ansiktsmasker. Videre oppover ble det isete og vi betemte oss for å ta på stegjern og finne fram isøksen.
Da vi ankom foten av Trolltinden skulle den største utfordringen på turen begynne. Bratte skredutsatte partier strakk seg rett ned på begge sider av en smal egg vi måtte over. Det ble til tider mye klyving og til tider store kampesteiner vi måtte heise oss over. Etter å ha holdt på langt om lenge fant vi det uforsvarlig å fortsette videre. Vi var alle enige om å snu. Hadde vi hatt mulighet til å sikre hadde det vært annerledes, men vi hadde ikke tau å sikring så vi hadde ikke annet valg enn å snu ryggen til Trolltinden. Den fikk bestå ubestiget en liten stund til. Synd, men slik er det av å til. Vi hadde nå Storesmeden og Veslesmeden og se frem til.
Da vi ankom toppen av Fremre Kaldbekkbotn igjen tok vi en vellfortjent matpause. Plutselig klarnet himmelen opp og vinden løyet. Det var en fryd å gå opp mot Storesmeden i vindstille og blå himmel. Da vi ankom toppen fikk vi se en nydelig utsikt over alle Rondanes 2000 meterstopper. Det var fremdeles vindstille. Vi tok noen bilder og glemte tiden litt. Det gikk fort ned igjen og vi valgte nå en litt annen rute ned til Fremre Koldbekkdalen da vi fant en vei som ikke hadde fullt så mange skredutsatte partier. Vi spente på oss skiene og satte avgårde mot Veslesmeden. Det er en egg man kan traversere fra storesmeden til Veslesmeden. Vi skulle ikke begi oss ut på denne i disse snøforholdene.
Da vi gikk oppover mot Veslesmeden var solen på vei ned. Vi satte skiene fra oss et lite stykke nedenfor toppen og gikk de resterende høydemetrene til fots. Da vi kom på toppen av Veslesmeden på 2015 moh var det en aldeles nydelig solnedgang og se. Den lyseblå fargen på himmelen vi hadde sett fra toppen av Storesmeden var nå omgjort til en sterk mørkeblå farge. Vi tok noen bilder og så og si løp ned til skiene. Det var i skumringens tid nå. Nedrennet mot Rondvassbu var hardt og isete og en skulle tro man gled på asfalt. Ingen turde derfor å trå til ned. Her var det balanse og sikkerhet framfor skiglede som gjalt. (Det hadde vel neppe vært noe skiglede). Da vi ankom Rondvassbu var det blitt helt mørkt og en vellykket tur med to 2000 meterstopper hadde det blitt i dag også.
Torsdag 01.03-12
I dag skulle bli den tøffeste dagen hittil. For å klare å ta de resterende fem toppene før hjemreise i morgen formiddag måtte vi bruke denne dagen på å ta de fire toppene som ligger lengst unna. Dette er Digerronden på 2016 moh, Midtronden Vest på 2060 moh, Midtronden Austre på 2042 moh og Høgronden på 2115 moh.
Vi stod i dag opp like tidlig som i går, altså klokken 06.00 og klokken 07.30 var vi klare til avmarsj. Vi måtte nå ta oss nordover over det litt ustabile Rondvatnet ved Rondvassbu. Mildværet hadde ført til sprekker og åpne partier med overvann. Med litt sikksakkgåing gikk det fint å ta seg over her. Vi gikk så et lite stykke nede i Rondvassdalen før vi var inne ved foten av Digerronden. Her bestemte vi oss for å ta av oss skiene da det her også ikke var nok snø oppover. Men skiene måtte være med. Vi hadde bruk for dem senere når vi skulle komme ned på sør-vestsiden av Høgronden på andre siden av toppartiet. Vi festet da skiene på sekken. Jeg hadde ikke festemuligheter på sekken min så jeg bar dem over. Opp mot Digerronden er en evig lang bakke med stein. Da vi var kommet et godt stykke opp ble det rikere med snø i terrenget. Da vi stod på toppen av Digerronden 2016 moh tok vi noen bilder og en liten matbit før vi igjen satte avgårde. I dag hadde vi ikke tid til å dille. Mange topper og lite dagslys gjorde at vi måtte være enda mer effektive.
Nå måtte vi ta oss ned en noenlunde bratt skråning for så å fortsette videre oppover mot Midtronden Vest. Det gikk fint og uten problemer stod vi på på toppen av det 2060 meter høye fjellet. En kjapp matpause ble igjen inntatt. Nå måtte vi igjen ned et stykke før vi kunne gå opp på Midtronden Austre. Klokken var nå blitt 13.40. Vi måtte bare kjøre på. Ikke lenge etter stod vi på toppen av denne også på 2042 moh. Nå gjenstod en topp. Høgronden. Vi begynte å kjenne toppene fra de andre dagene så smått i beina. Nå skulle vi langt ned igjen. Den lengste nedstigningen på hele turen over topppartiet stod nå forran oss. Men det er lett å ta seg opp disse toppene og etter langt om lenge stod vi på toppen av Høgronden på 2115 moh.
Noen bilder ble tatt og vi var lettet over å ha nådd målet for dagen. Været var bra. Overskyet, men mildt og ikke noe vind var å kjenne. Nå skulle vi ta oss helt ned igjen og gå gjennom Langglupdalen med toppartiet over oss på høyre side og følge denne dalen et lite stykke før vi traff på ruten gjennom Rondvassdalen på vei tilbake. Etter å ha kavet og skrapt opp både gamasjer og skistøvler i steinuren var vi nede på flatt føre og kunne spenne på oss skiene igjen. Det var ikke mye snø som hadde falt over Rondane i år. Vi kunne på noen tidspunkt ikke se forskjell på om vi hadde vinterferie eller en sen påskeferie da vi flere steder måtte ta av skiene selv på flaten. Veien gjennom Langglupdalen gikk relativt kjapt å greit, men da vi etter en kort drikkepause ble overasket over tåke, sterk vind og snø ble vi litt stresset. Det var begynt å skumre nå og vi var avhengig av å komme oss over Rondvatnet når vi fremdeles kunne se de åpne partiene.
Paal var sliten nå. Han ble liggende langt bak og flere ganger kom han ut av syne på grunn av tåken og snøføyken når vi gikk gjennom Rondvassdalen i et meget hurtig tempo. Meg og Torjus bad han raske på litt for vi hadde ikke tid til å puste i bakken. Han gikk det han orket, men ble stadig liggende lenger bak. Vi ankom etterhvert Rondvatnet. Vi kunne nå svakt se hvor de åpne partiene var, men et stykke gjenstod. Lettet ble vi da lysene fra Rondvassbu kom til syne langt der borte. Vi gikk hurtig. Side om side gikk meg og Torjus raskt, konsentrerte oss om de åpne partiene og hadde et intenst og konsentrert blikk mot lyset fra Rondvassbu. Vi glemte til tider Paal og måtte minne hverandre på å stoppe og vente på ham. Etterhvert kom vi nærmere og klokken 19.30 var vi ankommet Rondvassbu. Det var nå helt mørkt nå og vi var heldig som kom over vannet i tide. Vi pustet lettet ut og var strålende fornøyd med dagens innsats med fire nye 2000 metere besteget.
Fredag 02.03-12
Hjemreisedag og en topp gjenstod. Vi tok det rolig denne morgenen da vi hadde god tid. Vi var ikke avgårde før 08.30 i dag. Storronden på 2138 moh var dagens mål. Vi tok fatt på bakken bak Rondvassbu litt småstøle alle tre. Vi merket at vi var sliten i dag. Lite søvn og lange turer gjør en sliten. I tillegg er det vinterbestigning så man har flere utfordringer å takle.
Vi tok av oss skiene et godt tykke nedenfor toppen. Det var så lite snø at DNT stien opp til toppen kunne følges da denne var helt fri for snø. Da vi kom over et av de første partiene begynte vinden å herje igjen og igjen måtte vi slite med motvinden. Det fikk oss til å gå forferdelig sakte. Det ble ikke bedre da vi kom høyre opp. Tvert imot. Vi falt av og til over ende alle tre. Men vi gav ikke opp. Toppen skulle bestiges og det er en enkel rute så det er absolutt forsvarlig å gå opp da det nå var klar himmel og solen skinte. Så full sikt hadde vi. Etter noen timers kjemping stod vi på toppen alle tre og jublet for å ha klart så mange topper på turen. Vi tok bilder og filmet litt. Da vi var på vei ned løyet vinden på et blunk. Det var plutselig helt vindstille og folk som kom gående oppover hadde det adskillig lettere enn oss.
Da skiene våre var innen sikte så jeg kun fire ski. Merkelig. Vi stillte jo alle skiene ved siden av hverandre. Det hadde jo vært typisk om det var mine som manglet. Tenkte jeg. Det spilte jo forsåvidt ingen rolle når alle trenger ski, men det var altså mine som var vekke. Vinden må ha tatt dem. Hjertet banket. Jeg må jo ha ski for å komme meg tilbake. Jeg skuet langt ned mot steinrøysen lenger nede. Ingen ski var å se. Plutselig roper Torjus. "Endre, jeg fant dem". Takk å lov. Bare noen meter unna der jeg hadde stått lå de nede mellom noen steiner. Dette ble en billig lærepenge for meg. Alltid vit om skiene dine sitter godt fast i snøen før du forlater dem.
Vi spente på oss skiene og satte avgårde nedover det skavlete føret mot Rondvassbu. Vi satte oss ned utenfor hytten og nøt en god matbit i solskinn og vindstille. I dag flagget de for åpning av de betjente hyttene. Vi gikk så inn i hytten, pakket soveposer, mat og klær. Slengte så sekkene på ryggen og satte avgårde mot Mysusæter. På hardt og isete føre var det fantastisk gli neodover den lange bakken og endelig kunne høyt tempo holdes rett fram i den kalde fjelluften. Vi tok et siste blikk bak mot toppene og smilte. Det hadde vært den vanvittig vellykket tur.
Evaluering av turen
Denne turen er vel en av de mest vellykkede turene jeg har tatt. På denne turen klaffet alt. Da tenker jeg ikke bare på alle toppene vi fikk tatt, men også transport og kommunikasjon. Turen var som alltid ikke ferdig planlagt før vi startet. Den var planlagt i den forstand at vi visste hvor vi skulle, hvilke topper vi skulle gå og hvordan vi kom oss dit, men som alltid planlegger aldri meg og Torjus returen. Vi tar det litt som det kommer. Vi visste vi skulle dra hjem på fredag 02.03-12, men at vi skulle gå topptur denne dagen og samtidig komme oss hjem i rimelig tid var ikke planlagt. For Torjus hadde det vært enkelt. Han hadde bilen, men hvilken buss jeg skulle ta hjem fant jeg ikke ut før vi satt i bilen på vei til Gjøvik. Heldigvis gikk det en buss meg og Paal kunne ta og vi kom oss hjem på kvelden.
Vi liker å legge planleggingen litt 75%. Det at vi tar ting litt som det kommer på slutten av turen er en god måte for oss å legge opp turer på og vi har aldri fått problemer med dette.
Nevnes må samholdet i den lille gruppen vår. Vi var alle i god form til denne turen og alle var erfarne og godt rustet til det som ventet. Vi snakket og moret oss på turene de forskjellige dagene og humæret var på topp hos alle hele tiden. Vi lyttet alltid når en ikke følte seg komfortabel med rutevalget og fulgte den gyllene regelen om at den som vil snu bestemmer. Det ble aldri noe diskusjoner om turvalget de forskjellige dagene og alle lyttet til hverandres forslag. Vi var alltid enige når en følte for en pause på turen og slikt. Dette fører til at ting går på skinner og turen blir derfor enklere og turopplevelsen blir dermed forsterket.
Været var ikke det aller beste til å begynne med. Sterk vind og snøføyk gjorde det vanskelig for oss, men dette er utfordringer som gjør at bestigningen av toppen blir vanskeligere og det fører til at det er en bedre følelse å nå toppen. Været bedret seg utover dagene og solen skinte noen dager.
Snøforholdene i Rondane var rett og slett elendig i år. Vi hadde hørt fra folk at det var rekordmye snø der nå. Da lurer jeg virkelig på hvor få centimeter med snø det må ha vært de andre årene. Det var jo bare så vidt vi kunne bruke skiene langs flatene. Oppover mot toppene var det bart til vi nådde 1900 moh. Da vi fikk øye på folk ved Mysusæter som labbet inn på splitboard mot toppene, fikk jeg virkelig lyst til å be dem om å snu. Det var absolutt intet poeng i å prøve og jeg regner med de har blitt skuffet.
Temperaturene lå stabilt under null, men av og til bikket den over og mildvær med regn fallt om natten. Høyere oppe i fjellet på 1800 moh og oppover var det kaldere og snø og is lå som et solid lag over steinene.
Vi brukte alle fjellski på denne turen og glad er jeg for det. Det gjorde at vi kunne være effektive. Vi kunne aldri klart alle disse toppene med Randoneski på så få dager. Nedrennet hadde også vært en skuffelse.
Jeg er meget stolt over disse vinterbestigningene i Rondane denne vinteren. Til Sommeren kommer vi tilbake for å bestige Trolltinden. Jeg vil takke Torjus og Paal for turen og for at de var med og gjorde den så bra.
Takk for turen!
Endre Myrdal Olsen.
User comments