Solotur på Langeskavltinden i Juni. (27.06.2012)
| Startpunkt | Anleggsveien til Koldedalen (1.100m) |
|---|---|
| Tourcharakter | Bergtour |
| Tourlänge | 8h 00min |
| Entfernung | 20,0km |
| Karte |
|
| Besteigungen | Langeskavlen (1.878m) | 27.06.2012 |
|---|---|---|
| Langeskavltinden (2.014m) | 27.06.2012 |
Jeg hadde lest turraporter på nettet og lest om toppen i en bok samt studert bilder nøye. I beskrivelsen av denne turen stod det: Krevende! Det var derfor jeg valgte den. Langeskavltinden ble et bestemt mål helgen jeg kom opp her. Jeg ønsket så sterkt å ta den og ville benytte muligheten nå. Jeg hadde sett på wekamerabilder fra Eidsbugarden og snømengden så liten ut. Tidligere turer jeg hadde tatt noen dager før inne ved Tyin Panorama, hadde jeg sett noe større snømengder opp mot toppene. Det skulle vise seg at det var mer enn jeg trodde.
Planen var å gå turen tirsdag 26.06. Det var meldt passe bra vær denne dagen, men da jeg stod opp klokken 07.00 og så ut vinduet fra hytten så jeg lavt skydekke. Jeg kledde likevel på meg og gjorde meg klar, men jo mer jeg så på det lave skydekke som lå på rundt 1500 moh ombestemte jeg meg. Det var meldt bedre vær dagen etter så da satset jeg alt på morgendagen.
Hele tirsdagen gikk jeg og grugledet meg. Jeg visste det var langt og mye snø preget forholdene, men jeg var sulten på utfordringer og ville så inderlig bestige denne toppen nå som jeg hadde gjort alt klart og lest så mye om den og var her. Onsdagen kom omsider og jeg stod opp klokken 06.30. Værmeldingen hadde lovet klar himmel inne ved toppen. Da jeg dro vekk gardinen var det ikke en sky og se og solen strålte. YES!! Dette var dagen. Jeg skyntet meg å kle på meg, smurte matpakke og fylte camelbacken og kastet sekk og staver inn i bilen. Jeg kjørte fort ned mot Tyinkrysset og tok av opp mot Tyin Panorama. Her tok jeg også av og criuset innover den støvete lange grusveien ved Tyinvannet inn til Tyinholmen. Uranostind med sin vakre profil fra denne vinkelen med Langeskavltinden og dagens mål for øye stod i klarvær de også. Ting lå perfekt til rette. Jeg tok av til venstre ved Tyinholmen og fulgte anleggsveien mot Koldedalen ca 700 meter inn til jeg kom til skiltet med pil mot Skogadalsbøen. Her parkerte jeg i en liten lomme. Jeg hadde sett på kartet at dette var en delvis merket DNT sti. Og mye snø oppover gjorde det ikke akkurat lettere å se etter vardene. Jeg startet å gå klokken 08.20. Det hadde vært kaldt i natt og snøflekkene var steinharde. Men det var bra for de var da lette å gå på. Verre skulle det bli senere på dagen tenkte jeg.
Jeg fulgte vardene og måtte av og til stoppe opp for å se. Det gikk fint innover men mer og mer snø jo høyere jeg kom gjorde vardingen vanskeligere å følge. Jeg måtte krysse en snøflekk der det gikk en stri elv under. Det gikk fint å komme seg over den, men jeg begynte med en gang å tenke på hvordan den kom til å bli å krysse på tilbakeveien når solen hadde stekt på den hele dagen. Jeg fikk se det an når den tid kom.
Da jeg traff på stien som gikk mot Eidsbugarden tok jeg av fra stien og gikk opp på Rustegge som planlagt. Oppstigningen til Rustegge starter et lite stykke sør for Kvitevatnet. På stien som går langs vanstre siden av Kvitevatnet mot Skogadalsbøen stod løypepinnene fra skiløypen fremdeles godt plantet i snøen. Her inne var det full vinter og det var ikke antydninger til at snøen her skulle forsvinne. Jeg begynte å gruble på om jeg heller skulle valgt ski, men snøflekkene var stort sett harde og fine å gå på så tror jeg vant tid på å velge å gå turen til fots. Jeg fikk heller synke nedi på tilbakeveien. Falketind viste seg nå for meg i en praktfull profil i vest. Utrolig flott syn. Hurrungane viste seg også lenger bak i vest. Et utmerket sted å skue mot topper her oppe. Og finere skulle det bli lenger oppe. Jeg tror ikke det er en tilfeldighet at Kvitevatnet har fått navnet sitt. Vannet var helt dekket av snø. Snøen ligger vel såpass lenge på dette vannet at det var vel et passende navn på det.
Oppover Rustegge gikk det trutt og fint. Her var det bart og lett å gå på steinene. Jeg hadde tatt fram stavene nå og fikk delt litt av belastningen over på armene også. Jeg gikk en stund og holdt tempoet oppe. Stølsnostind med Midtre hadde også begynt å titte fram bak Falketind. Mektig. Jeg skjønte etterhvert at jeg skulle ha tatt av til høyre opp på langeskavlen litt tidligere da jeg nå befant meg ved en bratt fjellside nedenfor langeskavlen. Det gikk da opp for meg at det jeg trodde var Langeskavlen var Langeskavltind. Ganske greit sånne ting. Nå måtte jeg gå opp den bratte siden for å komme på toppen av Langeskavlen. Litt glatte svaberg måtte ungåes, men det tok ikke så lang tid før jeg var på toppen. Langeskavlen er en topp sør for Langeskavltind. Den er 1878 moh. Jeg måtte nå gå ned til 1752 moh for så å gå oppover mot Langeskavltind på 2014.
Nedover her var det en god del snø som var litt løsere enn lenger nede. Jeg sank mye igjennom her, men det gikk framover. Rett før oppstigningen til Langeskavltind tok jeg en matpause. Det var fremdeles nydelig vær. Strålende sol og Falketind sin karakteristiske form sett fra østsiden hadde fulgt meg hele veien. Uranostind hadde nå en helt annen profil nå enn den hadde da jeg så den fra veien inn mot Tyinholmen. Hurrungane med sine praktfulle Skagastølstinder, Styggedalstinder, Austanbotntinder og Ringstinder (for å nevne noen) viste seg også fra en ypperlig side nå. Litt skyer ruvet nå over dem der i vest. Øst for meg kunne jeg se helt inn til Besshøe.
Jeg fortsatte oppover og passerte noen snøflekker her og der og gikk til venstre for breen som strekker seg oppover helt fra Mjølkedalsbreen og nedover til høyre nedenfor Langeskavltind. Jeg kom omsider over siste stigning før jeg så toppvarden rett bortenfor. Jeg gikk stolt bortover og klokken 11.40 stod jeg på toppen av den 2014 meter høye Langeskavltinden. Og FY for en utsikt. Langeskavltinden er en topp som strekker seg ut mellom de to mektige breene. Uranosbreen og Mjølkedalsbreen. Et hav av bre er derfor å skue ut mot med praktfulle 2000 meterstopper på andre siden av dem 180 grader rundt. Til min venstre side rett vest ruvet Uranostind stolt. Uraknatten kunne ses godt langt der nede nordover omringet av Uranosbreen. Litt lenger nord kunne jeg se Sagi og ved siden av Mjølkedalspiggan. Enda lenger nord kunne jeg se Smørstabbtindene, Storebjørn som fremdeles hadde sin bjørneaktige profil selv fra denne vinkelen og Gravdalstind. Østover så jeg også Snøhøltinden med Storegut rett forran. Litt lenger nordøst ruvet Mjølkedalstinden. Falketind var også å se sørvest. Uranostind sperret for halve utsikten til Hurrungane, men de viktigste var å se. Skagastølstinder og Styggedalstinder ruvet i vest.
Solen skinte og ikke en sky var å se. Det var også vindstille og varmt og jeg benyttet muligheten til å legge meg ned på en stein og sole meg. Jeg bare nøt tilværelsen og skuet mot Uranostind og så mot den heftige snørennen ned til Uranosbreen. Lurer på hvor heftig det hadde vært å kjørt den på ski. Den var vel sikkert 70 grader så det ville vel vært litt sykt. Jeg drev lenge og tenkte på hvordan en så karakteristisk topp som Uranostinden sett fra Tyin Panorama nå kun fra denne vinkelen kun så ut som en lang egg. det er rart med det. Jeg hadde brukt 3 timer og 20 minutter til toppen og hadde god tid. Jeg ble på toppen og koste meg i solen med utsikten til alle toppene i 40 minutter.
På tilbakeveien var snøen begynt å tine å jeg gikk stadig dypere igjennom. Noen ganger til hoften. Jeg fulgte samme vei tilbake over Langeskavlen igjen og tok på varden på toppen 1878 moh. Jeg gikk videre nedover Langeskavlen bare denne gangen litt høyere oppe. Jeg tok noen bilder av Hurrungane og Falketind med Stølsnostind i bakgrunnen. Jeg kom omsider ned igjen til Rustegge og gikk nedover mens jeg så etter steder å fylle vann. Da jeg var kommet ned fra Rustegge fant jeg en perfekt liten bekk der jeg kunne fylle camelbacken. Fjellstøvlene var nå så våt som de kunne bli etter all traskingen i våt snø. Jeg gikk i de samme sporene tilbake som jeg hadde gått i på vei inn. Jeg måtte igjen la meg overraske over snømengdene. Uranostind som nå lå et stykke mot nord begynte så smått å få tilbake sin flotte profil. Jeg kom omsider inn igjen på stien tilbake mot Tyinholmen.
Jeg tok meg litt tid til å ta bilder og nyte naturen på vei tilbake nå når toppen var besteget. Jeg hadde hatt solen skinnende på meg i hele dag. Da jeg kom til snøpartiet over den strie elven gikk jeg rolig og forsiktig de første skrittene over. Jeg sank litt lenger ned i snøen, men den så ut til å holde. Jeg gikk over uten problemer og hadde nå igjen bekymringer tilbake til bilen. Da jeg ankom bilen var klokken blitt 16.00. Jeg hadde god til og unnet meg å ta av meg de kliss våte fjellstøvlene, Jeg skiftet til shorts og vrengte sokkene og la dem og støvlene til tørk i solen. Det var jammen dilig å sitte med føttene barbeint i lyngen, nyte den varme solen, trekke inn den friske fjelluften og nyte utsikten utover det delvis isdekkede Tyinvannet. Herlig. Jeg begynte å fundere for meg selv over et godt spørsmål. "Hvorfor drar folk til Tyrkia og Spania når man kan oppleve alt dette vakre som Norge har å by på. Jeg tror ikke det er så mange som vet hva de går glipp av.
Jeg hadde hatt en strålende tur der alt hadde klaffet til punkt og prikke. Det er jammen gøy når man planlegger en solotur så nøye og ting bare blir perfekt. Det er jammen en fryd å gå på tur alene også. Det har jeg gjort utallige ganger. Jeg gliste der jeg satt og så på klokken. På tide å starte på kjøreturen tilbake til hytten.
Takk for turen. Endre Myrdal Olsen.
Benutzerkommentare