Gjendealpene (28.06.2012)
| Start point | Vargebakkan (1,110m) |
|---|---|
| Characteristic | Hillwalk |
| Duration | 11h 00min |
| Distance | 25.5km |
| Vertical meters | 1,500m |
| Map |
|
| Ascents | Høgdebrotet (2,226m) | 28.06.2012 |
|---|---|---|
| Høgdebrotet Nordvest (2,215m) | 28.06.2012 | |
| Steinflytinden (2,318m) | 28.06.2012 | |
| Tjønnholsoksle (2,145m) | 28.06.2012 | |
| Tjønnholstinden (2,330m) | 28.06.2012 | |
| Tjønnholstinden NØ (2,180m) | 28.06.2012 |
En vårtur blandt Gjendealpene
Vi våknet opp til strålende sol i dag også. Jeg skal inrømme at jeg hadde liten tro på at været kom til å bli like fint som dagen før da jeg var på Langeskavltinden 2014 moh, men der tok jeg feil. Solen strålte og det var ikke en sky å se i dag heller da jeg tittet ut av vinduet klokken 08.00. Jeg hadde spurt min søster på forrhånd om hun ville være med på noen 2000 metere i dag. Det hadde hun. Vi var på hytten vår på Tyin. Vi kjørte herfra klokken 09.15. Planen var å gå starte fra Vargebakkan og så ta traversen fra Høgdebrotet og til Steinflytind, Tjønnholstind og videre til Tjønnholsoksle så ned i Leirungsdalen og komme rundt og tilbake til Vargebakkan.
Vi ankom Vargebakkan klokken 11.20 og startet å gå. Vi fulgte stien mot Leirungsdalen, men tok til høyre etter broen over elven ved Leirungsåe og fortsatte med en del trasking i våt myr bort til Steinflybakkan. Da vi startet på Steinflybakkan fant vi en god sti som vi fulgte oppover. Den ble gradvis mer usynelig og til slutt måtte vi bane egen vei opp til Steinflye. Det gikk trutt og greit oppover. Det var tørt før vi møtte på alle snøflekkene på ca 1600 moh. Men snøflekkene var harde og gode å gå på så det gikk fint. Da vi kom opp til Steinflye møtte vi på en del elver og løssnø som vi prøvde så godt vi kunne å gå litt sikksakk i mellom.
Vi tok en matpause i Steinflye. Nå så Høgdebrotet veldig nærmt ut, men jeg hadde vært der før og visste at det var et sykke igjen til vi var der oppe, men vi hadde god tid og det var ingen vits i å stresse. Det var aldeles nydelig vær. Forrige gang jeg var her var i Oktober. Da var det tåke og snøføyk så vi ante ikke da noen ting om denne flotte utsikten. Den gangen gikk vi opp via Kvassryggen. Nå gikk vi rett opp på Høgdebrotet.
Det gikk framover og vi nærmet oss stadig toppen. En del snø og store steiner var nå terrenget vi gikk i og det terrenget vi kom til å gå i en stund. Vi kom omsider opp på Høgdebrotet 2226 moh og gikk deretter ut til Nordvesttoppen på 2115 moh. Her tok vi litt drikke før vi fortsatte bortover mot Tjønnholstinden. Vi gikk også opp på den lille toppen Tjønnholstind NØ på 2180 moh på traversen over. Da vi kom videre oppover mot Steinflytind ble det brattere og betydelig mer snø. Her var den råttene snøen lenger nede omgjort til steinhard isete skaresnø. Det gikk likevel fint å ta seg oppover med fjellstøvler. På toppen av skaret møtte vi på en diger snøskavel som bøyet seg over til begge sider som en avlang sopp. Jeg måtte se litt over på andre siden og fant det trygt å gå på midten av den da jeg visste det var fast underlag der.
Vi måtte så ta oss ned for så å gå rundt noen store kampesteiner før vi klyvet litt opp til toppen av Steinflytinden 2318 moh. Jeg må si meg overrasket over hvor bratte og loddrette fjellvegger disse toppene i Gjendealpene har. Flere hundre meter ned til den dystre breen langt der nede. Jeg grøsser alltid over tanken på å falle ned i en av disse. Vi gikk så skrått nedover igjen videre. Vi møtte på masse dyp løssnø bortover her. Solen hadde stått på en stund her så det var helt naturlig at vi sank ned til hoftene noen ganger når vi gikk inntil steinene. Min søster var bekymret og småredd til tider, men jeg tråkket sporene og snøen satt fast og fint til fjellet hele tiden. Jeg motiverte og ventet hyppig. Vi droppet midttoppen da vi ikke ville risikere å gå opp dette bratte partiet på de store steiene i denne snøen. Min søster var uansett ivrig på å komme videre.
Vi gikk og gikk eller sank og sank i den dype snøen. Etterhvert ble vi helt nummen i beina da det omtrent bare var snø til knærne vi gikk i. Jeg ble lettet da vi kom rundt det lille partiet nedenfor toppen av Tjønnholstind hovedtoppen. her var det stort sett bart og enkle små steiner var å sette føttene på. Min søster ville heller slappe litt av og nøt derfor utsikten og benyttet solen til å tørke litt av sokkene, mens jeg gikk opp på hovedtoppen. Jeg måtte igjen kjempe litt med dyp snø. Prøvde en periode og hoppe fra stein til stein og det funket bra. Jeg stod omsider på Tjønnholstinden hovedtoppen på 2331 moh og det var en deilig følelse og nydelig utsikt å se.
Jeg gikk så ned igjen til min søster og tok en matbit og litt drikke før vi fortsatte nedover for så å gå opp på Tjønnholsoksle 2145 moh. Jeg spurte min søster om hun ville bli med ut på Tjønnholstinden NV 1 og NV 2, men hun ville absolutt gå videre. Hun er ikke så opptatt av topper. Jeg fikk ta de en annen gang. Det gikk greit og fint nedover igjen. Med lite snø og lette tørre steiner å gå på gikk det fint å ta seg nedover. Vi fant en fin bekk som rant nedover en stein. Her kunne vi også fylle vann. Nydelig. Vi kom omsider ned til skaret og tok fatt på oppstigningen til Tjønnholsoksle.
Det gikk fint å ta seg opp her. Lite snø på kanten ble selvsagt til at vi gikk her. Etter lite om lenge stod vi på toppen av Tjønnholsoksle 2145 moh. Fantastisk. Tok noen bilder og så var det bare å komme seg ned mot Leirungsdalen og ta fatt på den lange tilbaketuren. Jeg hadde tidligere spekulert på om vi skulle gå til venstre eller høyre for breen på nedturen herfra. Til venstre for den var den raskeste veien, men også den bratteste. Den til høyre var en omtur siden vi måtte gå rundt breen, men etter å ha studert terrenget fant jeg det mest forsvarlig å gå til høyre. Det var meget bratt og mye snø på veien til venstre.
Vi trasket nedover i steinuren og min søster ble liggende en del bak. Hun var nok sliten nå. Jeg måtte stadig snu meg å se på den nydelige utsikten mot toppene vi hadde tatt og solen som nå var i ferd med å gå ned. Nydelig. Jeg valgte å beholde høydemetrene og derfor ikke gå rett ned til Leirungsdalen, men holde høyden og gå bortover da vi var kommet nedenfor breen og gå så smått skrått nedover. Vi unngikk også da en del kratt som man treffer på lenger nede. Vi sparte nok en del krefter på å gjøre det på denne måten. Det var stadig mange snøflekker å passere og de var blitt ganske råttene nå når solen hadde stekt på dem i hele dag. Det tok tid å ta seg bortover. Etter en god stund var vi kommet et stykke ned og krattet dukket fort opp. Jeg ville nå prøve å finne stien, men det viste seg at det ikke skulle være så lett. Jeg hadde gått på den stien før og visste at den var der et sted. Vi kjempet oss gjennom snø, kratt og myr. Trenger ikke engang å si at dette mener jeg er det verste å gå i, men det er en sjarm med det også. Jeg var glad og fornøyd over det vi hadde oppnådd i dag og hadde ikke dårlig tid, så ingenting kunne dempe på stemningen. Eller? Det var en ting! VI MÅTTE REKKE PEPPES FØR DE STENGTE! Peppes på Beitostølen er et standard stoppested etter å ha gått topper i dette området, men rakk vi det ikke så fikk det våge seg.
Det var nå 3 timer siden vi stod på toppen av Tjønnholsoksle. Jeg prøvde premdeles å finne stien, men ville ikke gå altfor langt ned. Det viste seg at vi fremdeles gikk for høyt og måtte ytterligere lenger ned for å finne stien. Til slutt kom vi innpå det vi trodde var stien, men det viste seg at det bare var en reinsdyrsti. Vi mistet den da vi måtte krysse en snøflekk. Jeg var nå ganske så lei av å synke igjennom. For her nede sank vi gjennom hele driten til fast grunn med første skritt vi tok på den. Fant omsider endelig den rette merkede stien og kunne nå gå lett og fint tilbake. Over den lille elven like nedenfor Semelhøe som nå var stri etter snøsmeltingen, valgte vi bare å tråkke nedi rett over. Vi var så våt som vi kunne bli på beina fra før, så å tråkke nedi elven ville ikke gjøre noen forskjell. Vi kom omsider ut i Leirungsåe og broen. Nå var det bare lett bortover før vi kom til bilen på Vargebakkan. Vi ankom bilen klokken 22.16 og hadde vært på tur i 11 timer. Herlig. Vi slengte nå sekkene i bilen og freste avgårde over Valdresflye i håp om at Peppes stengte klokken 23.00. Det gjorde vi heldigvis. Vi ble deres siste kunder for dagen og kom 15 minutter før de stengte. Det smakte jammen godt med en stor cola og pizza. En aldeles herlig og perfekt dag.
Flere bilder
Takk for turen!
Endre Myrdal Olsen.
User comments