Overnatting på Suletind (21.07.2010)  

Jeg var rastløs i kroppen og kjente at jeg ville ut på en telttur. En tur innover var greit nok, men jeg ville gjøre noe som ingen hadde tenkt på å gjøre før. Her boblet eventyrlysten og konkuranseinnstinktet. Jeg tenkte meg om og fikk for meg at en overnatting i telt på toppen av Suletind 1780 moh kunne bli en utfordring. Det tok ikke lang tid før jeg pakket sekken og var klar til å dra klokken 15.30 på ettermiddagen denne onsdagen.

Jeg hadde vært en liten stund i ungdomsheimevernet og hadde fått en del utstyr herfra. Jeg ville se hvordan det var å gå langtur i. Så jeg pakket det jeg hadde av militærutstyr (alt annet enn sekken og teltet) og satte avgårde oppover. Jeg hadde bestemt meg for å medbringe det nye luftgeværet mitt. Jeg skulle ikke jakte, jeg måtte bare ha noe å gjøre på senere på kvelden på toppen. Blink var også med. Jeg erfarte fort at det gamle militærutstyret ikke vil få en altfor høy plassering i ranking av godt turutstyr i våre dager. Det jeg hadde var nemmelig det eldste av det eldste. Også da det tyngste av det tyngste. Det tok mye plass i sekken og soveposen var som en stor dyne. Likevel. Det var da en sjarm med det.

Jeg kom omsider opp til Sulebu der en liten drikkepause måtte bli avlagt. M04 buksen var våt av svette. Det var fantastisk å se den nydelige solnedgangen bak Suletind fra DNT hyttene på Sulebu. Jeg fulgte stien fra hytten i Børrelia og opp her og videre innover på nordvestsiden av Øvre Sulevatn. Jeg må si det var tungt å bære den 25 kg tunge sekken oppover fra foten av fjellet til toppen i den store steinuren, men jeg ankom omsider toppen og kunne lempe den ned. Nå var det bare å finne en egnet teltplass. Ikke noe av det som fantes her oppe vil ses på som en egnet teltplass. Det var ikke flatt, det lå skarpe steiner over alt og veldig lite som sjermet for vinden. Jeg bestemte meg for å grave litt og laget omsider en bedre plass til teltet. Den var rett nedenfor toppvarden også. Så jeg hadde hvertfall ly for vinden hvis den kom fra øst. Uheldigvis for meg kommer vinden sjeldent fra øst. Den kommer stort sett fra vest. Det gjorde den nå også.

Det var ikke mye det blåste nå. Jeg hadde et enmannstelt fra Clas Olsson, så det tok ikke mye plass, men til gjengjeld var det heller ikke i så god stand. Jeg tenkte ikke så mye over det og rullet noen store steiner over bardunene. Jeg skjøt litt med luftgevær med blinken på toppvarden og koste meg etterpå med utsikt til Hurrungane. Jeg hadde ikke sagt i fra til min mor hvor jeg skulle telte. Jeg hadde kun sagt at jeg var på vei opp her og skulle telte et sted på veien. Da jeg ringte og sa hvor jeg var kom det et "Hvorfor er jeg ikke overrasket?". Jeg er ikke så flink til å skjule planene mine. Hun merker på meg med en gang jeg har noe stort på gang. Jeg sa jeg skulle være forsiktig. Jeg gikk inn i teltet etterhvert som mørket kom og spiste en pose med Real Turmat. Etterpå leste jeg litt før jeg omsider klokken 23.00 krøp i soveposen.

Utover kvelden tok vinden seg mer og mer opp og den ekstreme blafringen i teltet førte til at jeg ikke fikk sove. Jeg satte på Ipoden min og prøvde å lukke øynene. Jeg våknet brått da teltet plutselig mistet grepet på den ene siden. "Shit". En bardun er løs. Dette måtte fikses. Jeg gikk ut og ble møtt av en ulende vind i bekmørket. Jeg måtte jo bare le litt. Mange av vennene mine sitter sikkert nå å ser på en serie på tv eller er på en fest, mens jeg står 1780 moh på en fjelltopp og fester bardunene på teltet mitt. Jeg la denne gangen en tyngre stein oppå og gikk inn og prøvde å sove igjen. Det var ikke mange minuttene senere før en annen bardun på en annen side løsnet. "Er det mulig?". Ut igjen. Enda en stein oppå og inn igjen for å sove videre. Men den gode søvnen skulle jeg ikke få før langt om lenge. Den tredje bardunen løsnet og jeg måtte ut IGJEN og feste den bedre. Nå lempet jeg tunge steiner på alle kantene av teltet. Nå bør det holde. Jeg gadd bare ikke å gå ut igjen. Joda. Bardunene løsnet igjen og teltet blafret i alle retninger, jeg lot det være. Det som bekymret meg var om stengene på teltet kom til å knekke av den nå ganske så kraftige vinden. Eller at ytterteltet ble revet av. Det var jo ikke av beste kvalitet dette teltet.

Jeg skrudde volumet på Ipoden enda høyere og sovnet omsider. Da jeg våknet neste morgen klokken 08.00 hadde vinden roet seg. Jeg så ut av teltluken og ble møtt av totalt whiteout. Off. Dette var ikke bra. Jeg må finne den rette siden å gå ned fra fjellet på ellers kan jeg møte stup. Jeg bestemte meg derfor for å ikke forlate toppen før jeg hadde god sikt. Jeg sov litt videre og våknet igjen i 11.00 tiden og så ut. Nå var det helt klart og solen skinte. Jeg tok en matbit og pakket sammen tingene. Ting jeg nesten knirkefritt på veien ned. Jeg fikk et fall på de store steiene som kunne endt dramatisk. Jeg landet heldigvis på sekken. Jeg måtte være mer forsiktig. Nedover gikk jeg i et greit og rolig tempo. Jeg så meg tilbake på toppen og måtte se på prosjektet mitt som en seier. Jeg hadde ikke hørt om noen som hadde gjort det der før. Til tross for det dårlige utstyret jeg hadde med, noe som også var meningen gikk turen veldig bra. Jeg lærte hvordan været kan være på toppene rundt her på natten og at selv om man har dårlg utstyr går det fint å ferdes med det. En morsom, opplevelsesrik, utfordrende og uforglemmelig tur var historie og sannsyneligvis den første overnattingen på toppen av Suletinden 1780 moh utført.

Takk for turen.
Endre Myrdal Olsen.