Rekordløp over vidden (22.06.2012)

I dag løp jeg trolig det beste løpet jeg noensinne har gjort. Jeg siktet selvsagt mot rekord i dag. Beina hadde fått restitusjon og jeg følte meg tipptopp og lett i kroppen. Jeg har best erfaring med gode løp på ettermiddagen så jeg kjørte ikke hjemmefra før klokken 18.30. Jeg parkerte ved Haukeland Skole og gikk opp stien mot toppen av Ulriken bak. Jeg hadde lært en del av mine feil fra forrige gang. Forrige løp gikk på 1.23 timer. Da hadde jeg gått altfor fort opp til toppen av Ulriken. Jeg tapte en del krefter på det. Nå gikk jeg i et veldig rolig tempo. Det var sånn at jeg såvidt svettet og det var nærmest kjedelig å gå så seint, men jeg trøstet meg med at løpingen skulle starte for fullt på toppen. Jeg stoppet opp noen ganger og nøt utsiken. Det gikk sakte men sikkert oppover. Jeg passet hele tiden på å få nok væske i meg. Det var et nydelig vær og en vakker solnedgang.

Jeg hadde så lite som mulig med meg. En camelback i en 30L sekk, shorts, T-skjorte, terrengsko og en tynn teknisk genser som jeg skulle ta på meg når jeg var kommet over. Jeg var omsider på toppen av Ulriken. Jeg tøyet litt ut og så litt på utsikten før jeg satte på Ipoden, ventet på at klokken skulle stille seg inn til neste minutt og sprang avgårde. Nå skulle jeg ikke åpne med det pingletempoet som forrige gang. Nå var det alvor. Det gikk meget fort og jeg begynte å lure på om jeg ikke startet for fort. Neida. Det måtte bli såpass. Jeg måtte selvfølgelig passere en gruppe med folk som gikk solnedgangstur over vidden. Det var noe som ble arrangert hvert år. Det måtte selvsagt være i dag. Men jeg trøstet meg med at man er aldri alene på vidden i Bergen. Jeg passerte alle og feltet ble etterhvert tynnet ut. Jeg holdt tempoet oppe og følte meg sterk. På en måte var det ganske bra at det var en del folk som gikk. For da hadde jeg hele tiden en framfor meg som jeg kunne passere og se på som konkurrent.

Etterhvert som jeg kom lenger passerte jeg folk som også løp. Jeg merket at de peste mer da jeg passerte dem. De skrudde opp tempoet de også. Jeg passerte folk hele tiden og så på klokken. Tiden lovet veldig bra. Nå kom jeg til det hardeste på hele ruten. Løpingen opp til Rudemanen. Denne delen hadde jeg rett og slett ikke nok krefter til å løpe opp forrige gang. Da endte det med at jeg måtte gå fort, men nå kjente jeg at kroppen hadde det lille ekstra. Jeg gå på og pushet oppover. Det gjorde vanvittig vondt, men jeg klarte omsider å løpe opp hele bakken. Jeg visste det at hvis jeg stoppet opp for å gå hurtig kom jeg til å tape dyrebar tid. Jeg hadde klart å komme meg fra Ulriken til Rundemanen på 1 time. Nå gjenstod den siste delen ned til Fløyen.

Jeg merket beina var møre nå, men jeg hadde ikke annet valg enn å skru opp tempoet. Jeg fikk selvsagt sting på vei ned, men det kunne ikke ha noe å si nå. Jeg plukket opp en stein og knep hardt. Jeg pushet og pushet på nedover. Jeg nærmet meg stadig. Ikke langt igjen nå. Da jeg omtrent var nede med Fløyen og bare hadde den lange flaten igjen spurtet jeg for harde livet. Alle turistene som var kommet opp for å se på den vakre utsikten over Bergen i kveldssolen, må jo ha blitt litt redde der jeg kommer stormende ut av skogen som om jeg skulle hatt mannen med ljåen etter meg. Da jeg så på klokken kunne jeg ikke tro det. 1.12 minutter. En forbedring med 11 minutter fra forrige gang. Dette var sykt. Nå ble jeg jammen glad. Jeg hev etter pusten på toppen av Fløyen i kveldssolen og drakk opp hele camelbacken. Nå var jeg kjørt. Jeg så på utsikten og tok på meg genseren. Jeg startet etter litt å gå nedover mot bilen. Og gjett om det var tungt å reise seg. En av de største prestasjonene jeg hadde gjort innenfor løping. Og rart er det at jeg tror jeg kan klare enda bedre. Jeg tror jeg er god for: Over vidden på 1 time. Da skal jeg først lære litt av feilene denne gangen. Så skal jeg trøkke til igjen neste gang.

Jeg gikk glad og fornøyd nedover mot bilen mens jeg hørte på Ipoden min og så på den fine utsikten. En utrolig bra treningsøkt og dag var gjennomført.

Takk for løpeturen
Endre Myrdal Olsen