7 fjellsturen (10.06.2012)  

Det var en vakker søndagsmorgen. Jeg hadde lagt meg litt sent dagen før så hadde ikke fått mer enn rundt 4 timers søvn. Men hva har vel det å si når man tar en kopp kaffe klokken 06.30? Jeg gjorde meg klar til å kjøre og så for meg en lang kø i Gravdal. Jeg ville være tidlig ute for å sikre meg en parkeringsplass. Da jeg ankom Gravdal ble jeg overrasket over hvor mange plasser jeg kunne velge mellom. Sikkert bare meg som var litt tidlig ute. Jeg gikk ned til Kaien ved startstreken og ventet på resten av turfølget. Jeg skulle gå med Ingvild og våre venner fra folkehøyskolen som hadde kommet på besøk. Det var Andreas, Henrik, Torhild, Vilde, Kjetil og Silje.

Jeg skulle møte dem klokken 08.00 men de var forsinket så jeg måtte vente en stund. Da de kom klokken 08.30 måtte meg og Kjetil ta en løpetur feil vei. Han skulle låne noen terrengsko av meg så vi måtte opp i bilen og hente dem. De andre fikk bare gå. Vi tok dem igjen. Meg og Kjetil løpte endelig over startstreken klokken 08.50. Vi brukte ikke mer enn 38 minutter opp til den første toppen der vi traff de andre som kun hadde stått der i noen minutter. Første topp, Lyderhorn 396 moh var unnagjort.

Vi tok et bilde og tok oss nedover til Laksevåg der vi bak Walterhallen skulle gå opp mot Damsgårdsfjellet 344 moh. Det gikk fint oppover her. Noen stopp måtte gjøres her og der. Og en del "Vent, ikke så fort" "Stopp" hørte jeg hyppig. Det viktigste var at vi skulle gå som en gruppe og alle skulle ha det kjekkt. Da er føste regel at det ikke skal gå for fort for noen. Går det for fort blir noen gående med hodet ned og kanskje bli litt lei av å se ned på skoene hele tiden. Riktig tempo var derfor en viktig faktor til at denne turen skulle være bra for alle. Likevel skulle jeg få store problemer med å holde tempoet nede. Jeg er vant med mitt eget tempo og ville helst gå i det. En ting er å holde tempoet nede, men når vi blir passert av 7 år gamle gutter kan jeg ikke takle. Et sted går min grense.

Dette var da ting jeg måtte finne meg i. Ikke gå fra de andre og vente på alle. Det gikk bedre ettersom jeg ble vant til det. Vi kom omsider alle opp til toppen av Damsgårdsfellet 344 moh. Vi så litt på utsikten. Samlet oss til et bilde og gikk ned i skråningen og tok en liten matbit.
Vi koste oss med skiver, kjekks, kaffe og vann. Vi preiket litt før vi satte avgårde mot dagens tredje topp, Løvstakken 477 moh. Vi gikk nå ned til Melkeplassen og videre oppover igjen derfra. Her følte noen av oss et lite behov for å gå litt fort. Meg, Kjetil, Andreas og Silje dro på litt og kom på toppen en stund før de andre. Det er greit og av og til spre gruppen litt. Spesielt når det er flere som vil gå litt fortere. Vi samlet oss igjen på toppen av Løvstakken 477 moh og tok et bilde til. Her var det noen som begynte å kjenne det litt i beina. Det var fremdeles langt igjen. Greit at de fleste ikke var fra Bergen og ikke visste om hvor langt det var. Det kan knekke en psykisk. Når vi ventet på de andre begynte jeg og Kjetil å føle oss litt kalde. Vi gikk i shorts. Og det var en kjølig vind som kom mot oss. Jeg tok på meg vindjakken min.

Vi gikk nå nedover igjen. Nå gikk vi ned til Årstad. Neste stopp ble nå Årstad Videregående skole der vi skulle få litt saft og en liten energibit. Herfra starter også 4 fjellsturen. Vi gikk ned fra fjellet og mellom de mange husene ved Årstad og ankom omsider Videregående skolen. Det smakte med en liten lefse og en god kopp med saft. Vi fyllte også vannflaskene våre før en liten dopause ble avlagt, så kunne turen gå videre oppover igjen. Nå var neste topp Ulriken 643 moh. Vi gikk oppover mot Montana. Meg og kjetil måtte ha et lite res oppover en bakke. Litt lenger oppe fant vi noen slengdisser vi hadde det gøy med mens vi ventet på resten.

Det gikk litt sakte oppover mot Ulriken. Jeg kunne merke at noen kjente det godt i beina. Vi avla en liten matpause da vi var halvveis oppe på toppen. Det gikk etterpå sakte men sikkert framover. Vi kom etter langt om lenge opp på toppen av Ulriken 643 moh. Her måtte alle nyte den flotteste utsikten Bergen hadde å by på. Vi tok et bilde før vi startet på nedstigningen til fjellveien.

Vi gikk nedover fra Ulriken da jeg fikk en telefon fra min far. Han trodde vi var kommet i mål for lenge siden når klokken nå var 14.00. De fleste var i mål nå sa han. Jeg ville ikke høre akkurat det der. Da vi var kommet ned til fjellveien fortsatte vi bortover og igjennom alle gatene før vi omsider ved Svartediket kunne starte på oppstigningen til Fløyfjellet 400 moh. Folk var sliten men alle hold humøret oppe. Vi tullet og tøyset som vanlig og brydde oss ikke om tiden. Da vi kom opp på toppen av Fløyfjellet møtte vi fire til fra folkehøyskolen. De hadde tatt fløibanen opp her for å møte oss og se på utsikten. Det ble jo da selvfølgelig avlagt litt hilsing, klemming og godsnakk før vi tok et bilde på toppen alle sammen.

Været var fremdeles like bra og til tross for at noen var veldig slitne var stemningen ikke noe å klage på. Nå var det kun to topper igjen, og skulle vi nå dem før kvelden senket seg måtte vi opp farten litt. Tommy, Kristine, Katrine og Fredrik som vi møtte på toppen av Fløyfjellet ble med oss et lite stykke før de snudde ettersom de fant ut at de ikke akkurat hadde hadde det riktige antrekket til videre framkomst. Vi sa hadet og fortsatte videre. Det gikk såpass sent nå at meg, Kjetil og Silje valgte å vente på de andre på toppen av Rundemanen. Da vi hadde gått strekningen oppover og ankom Rundemanen 568 moh møtte vi på sur og kald vind. Her måtte vindjakken på. Vi hoppet litt rundt og prøvde å holde varmen mens vi ventet på de andre. Vi hadde visst gått ganske så fort, for de lå langt bak. De kom omsider og bilde kunne avlegges med Usain Bolt stil på toppen av Rundemanen 568 moh.
Nå var det kun nedover igjen. Det var godt å gå igjen. Jeg kjente varmen komme sakte tilbake. Det var jammen fint å se på utsikten nå som kveldsskyene nå hadde begynt å gå litt forsiktig forran solen. Det dannet en fin stemning med svake solglimt innimellom. Det var ikke langt vi måtte gå før vi ironisk nok var kommet lenger ned og stod på toppen av Sandviksfjellet. Andreas og Henrik laget show da de immiterte hver sin merkelige gange bortover. Henrik kom hoppende på en forvirrende måte mens Andreas gikk med lange og ukontrollerte steg. Det var vanvittig komisk. da vi nå stod på denne toppen tenkte vi at vi måtte ha et bilde der vi viste at vi nå hadde gått alle de syv fjellene. Vi tenkte da at å ligge livløse på bakken var en god ting å gjøre.
Nå gjenstod det kun å komme seg over målstreken ved Marken ved DNT Bergen sitt hjelpekontor i sentrum. Andreas, Vilde og Torhild begynte nå å gå litt fortere ettersom de skulle rekke flyet sitt tilbake til Arendal. Det vi tidligere på dagen hadde spøket sånn med skulle skje, var faktisk nå i ferd med å skje. "Dere vil nok ikke rekke flyet deres" sa vi andre og lo. Alle lo da. Men alle andre enn de tre måtte jo også le litt nå og da det nå viste seg å være alvor. Vi gikk litt fortere. Jeg hadde noen stygge tykke vannblemmer under beina som irriterte meg. De fikk jeg ta meg av når jeg kom hjem. Noen var nå ganske så slitne. Etter en liten stund kunne vi se målflagget da vi rundet hjørnet inn til Marken. Meg og Kjetil tok en siste spurt inn til mål. Vi jublet og gratulerte hverandre. Vi hentet diplom og T-skjorte. Andreas, Torhild og Vilde måtte hive seg i bilen med en gang de kom i mål. De måtte rekke flyet. Vi sa takk for turen og hadebra så lenge. Ingvild og Henrik ble med i bilen. Vi skulle treffe dem senere. Meg, Kjetil og Silje fant ut at Peppes var en velfortjent premie nå. Vi gikk inn og bestilte noen store Pizzaer. Nå skulle det spises. Vi preiket om turen og alt annet. Ingvild og Henrik kom omsider de også. Vi satt sammen og koste oss etter en velykket tur. Vi hadde brukt 13 timer på turen, men vi brydde oss ikke om det. Det viktigste var at vi alle hadde gått sammen og ventet på hverandre og alle hadde vært i godt humør og kost seg. Bedre enn det kunne det ikke bli. En vanvittig fin tur.

Takk for turen: Kjetil, Silje, Ingvild, Vilde, Andreas, Henrik og Torhild.

Endre Myrdal Olsen.