Andre dag av tur i Midtuntraktene (12.10.2013)

Dag 2

Det var duket for et nytt møte med toppene rundt midtun og jeg startet denne lørdagen ved å kjøre inn den smale og biltomme Dyngelandsvegen. Her parkerte jeg i en liten lomme på høyre hånd. Denne var sikkert privat, men jeg tvilte på at det var noen her inne som brydde seg. Jeg parkerte her da jeg så en gammel traktorvei over en av gresslettene like nord for dyngelandvatnet. Jeg løp innover denne traktorveien til jeg kom til et stort jorde. Toppen jeg nå skulle ta var Furekampane. Dette er en nokså "glemt" topp blandt mange av Bergens turgåere, men det er heller ikke så rart. For dette er ikke annet enn en stor haug av busker og trær og det er ifølge kartene ingen stier opp til denne. Men jeg fant EN. Da jeg kom ut på det våte jorde var det et hus der en mann stod og lekte med hunden på terrassen. Ifølge hunden var jeg ikke velkommen hit der den knurret og bjeffet av all kraft. Jeg spurte eller ropte til mannen om han hadde kjenskap til en sti opp til Furekampane. Det hadde han ikke. Jeg fikk bare starte og lete. Motivasjonen sank noe når jeg så opp på den store avlange toppen forvokst av et kaos som jeg nå mannet meg opp til å krige mot. Men jeg sa til meg selv det jeg alltid pleier og si med disse toppene "Skal man ta alle så må man ofre litt". Jeg hoppet over strømgjerdet som mannen i huset mente var avslått. Greit og være helt sikker. Til min store forbauselse da jeg landet etter hoppet, snek det seg en fin sti oppover skogen. For en tilfeldighet. Eller ikke? Jeg løp rolig oppover og stien holdt seg synlig også lenger oppe.

Ryggen var lenger enn jeg trodde og det tok litt tid oppover, men jeg holdt farten oppe og stien snek seg videre gjennom busker, gress og kratt. Jeg stod omsider på det første toppunktet like sør for hovedtoppen. Jeg stoppet her for en pust og litt vann mens jeg nøt utsikten i dagens flotte høstvær. Jeg løp videre og opp på toppunktet som forøvrig ikke har varde og er mellom en drøss med trær. Ironisk nok hadde sørtoppen finere utsikt. Her kunne man bare se litt av den sørlige tuppen av Grimevatnet. Jeg løp tilbake samme vei og ned igjen til bilen. Da jeg ankom bilen bestemte jeg meg for og følge Dyngelandsvegen videre og komme ut på Hardangervegen og deretter ta til høyre og opp til Helldalshaugen. Neste topp var altså Helldalsåsen. Jeg parkerte ved en liten gård ved Helldalshaugen og trasket oppover og inn i skogen. Da jeg kom litt inn i skogen fikk jeg øye på toppmasten som var plassert midt i hjertet av all grenskogen. Trærne var veldig høye her. Jeg løp så ned igjen til bilen og satte kursen mot Ulsmågvegen og tok av mot Totlandsvegen der jeg parkerte i en liten lomme på venstre side. Det var aldeles ikke lov og parkere her da dette var et område med annleggsarbeid, men det så ut som om arbeiderne hadde gitt seg for dagen så jeg tok sjansen. Neste og siste topp for dagen var nå Floråsen.

Når man ser på kartet så lurer vel noen kanskje på hvorfor jeg tok Helldalsåsen først og ikke til slutt når jeg likevel var i området rundt Floråsen. Jeg sparte det jeg trodde var det verste til slutt. Det viste seg også at jeg hadde helt rett. Floråsen var det verste. Den kommer hvertfall på min topp 3 liste over verste topper i Bergen. Jeg fulgte nå veien opp til et hus litt lenger oppe. Jeg har etterhvert nå lært meg at det stort sett går en sti ved de øverste husene. Jeg fikk øye på en sti, men den var meget svak. En typisk sti som gjerne er to eller tre tråkk gammel. Jeg hadde forøvrig ikke noe bedre alternativ enn denne så jeg gikk i hurtig gange oppover. Floråsen er hakket mer vegetert enn Furekampane. Mye mer stikkebusker altså. Jeg innså at det å stoppe opp og skue etter en sti som knapt var synlig var veldig tidkrevende så jeg gikk over til og bane min egen vei oppover. Jeg kom etterhvert til en liten fortopp der jeg var omringet av stikkebusker til halsen. Ja det var så ille at jeg gikk over til og krype på alle fire mellom dem da det gav meg mer sikt framover. Jeg så såvidt hvilken retning jeg skulle da jeg stod oppreist. Ja dette var altså et av de øyeblikkene da jeg måtte spørre meg selv "Hvorfor gjør du dette?". Som regel går det greit, men av og til begynner man selv og lure litt. Etter og ha kommet meg ned til en liten kløft startet jeg på den siste strekningen opp til toppen. Heller ikke her var det utsikt grunnet alle trærne og buskene. Jeg valgte derfor og klatre opp i et tre for og nyte solnedgangen derfra. Jeg gikk deretter opp på 3 forskjellige punkter som alle var kandidater til og være høyeste punkt på Floråsen før jeg fant det.

Etter den ekle oppstigningen opp hit var returen samme vei lite fristende. Jeg så forøvrig nå en svak sti som gikk mellom noen busker på vestsiden ned mot Dyngelandsvegen. Jeg valgte og heller følge denne i håp om at det ikke skulle være like mye busker og kratt her. Det var det heller ikke og stien var synlig hele veien ned. Det var litt brattere her, men lite stikkebusker. Det hadde nok vært flere folk som hadde valgt og gått denne veien opp. Etter å ha sklidd litt nedover gjørmen mot bunnen kom jeg ut fra skogen og ut på et jorde like øst for Dyngelandvegen. Det som møtte meg her var en vegg av kulde. Det var ganske så interessant, for med en ekstrem høy luftfuktighet kunne jeg se fuktteppet som lå over jordet. Det var ganske stilig. Jeg turte nesten ikke tenke på hvor kaldt det blir på dette jorde om vinteren når gradestokken viser -20. Jeg løp nå inn på Dyngelandsvegen og fulgte denne inn på Totlandsvegen vel en km før jeg ankom bilen igjen. Jeg tror det skal gå en stund før Floråsen får sitt besøk igjen.