Landåsfjellet (13.10.2013)

Landåsfjellet

Startet i dag fra Montana, der det var smekkfullt av biler. Det var ingen bombe med tanke på høytrykkboblen rundt Bergen som aldri ser ut til å sprekke. Etter en kveld på byen var ikke kroppen helt frisk og rask i dag og jeg startet relativt rolig. Oppover grusveien fra montana kom det drøssevis med folk som hadde vært på Ulriken. Skulle nesten tro det var et arrangement eller noe. Jeg fulgte grusveien et lite stykke opp til jeg kom til en sti som visstnok var en liten snarvei mot Landåsfjellet. På stien traff jeg en hyggelig kar som hadde solgt vafler på Baunehytten. Vi stod og preiket en stund om hvor mange folk det var å se i fjellet i dag. Han forklarte at det var Ulrikens dag. Det er uansett betydelig fler folk å se i fjellet nå enn det var for en stund siden. Vi sa takk for praten og jeg fortsatte oppover.

Jeg var ganske sløv i dag og hadde glemt igjen kartet hjemme. Jeg hadde tittet over Peakbook før jeg dro men ble litt usikker da jeg kom litt lenger opp. Stien svingte inn til høyre. Så gikk det en sti til venstre. Den til venstre gikk rett inn mot noen store grantrær så jeg tvilte litt på at dette var riktig retning. Jeg gikk til høyre og kom inn på den klassiske 7 fjellsturstien opp mot Ulriken. Litt lenger oppe så jeg et skilt som pekte mot Landåsfjellet. Nå ble jeg litt forvirret. Jeg hadde gått ganske høyt opp, men det gikk etterhvert opp for det sløve hodet mitt at landåsfjellet var toppen lenger nede da jeg plutselig fikk øye på Baunehytten mellom noen grantrær langt der nede. Jeg fulgte stien mot Landåsfjellet og ankom omsider Baunehytten. En koselig rød hytte som ligger ved et lite vann der man kan få storfangst om man er heldig. Vannet er også en populær skøytebane om vinteren. Dette forklarte mannen jeg traff. Jeg fulgte stien videre et lite stykke oppover og ankom omsider Landåsfjellet. Det var en fryd og stå her og se på solnedgangen. Ulriken badet i en gyllen orange farge, mens solen holdt på å gå ned bak Løvstakken som for øyeblikket var en diger svart kul.

Jeg gikk ned stien igjen og bestemte meg for å lete etter den andre toppen i dette området, Orrehaugane. Siden jeg ikke hadde kartet med meg, gikk det ganske til helvette da jeg skulle finne ut hvilken av toppene rundt det var. Jeg gikk i helt feil retning da jeg gikk ned til Baunehytten igjen og fulgte en smal sti opp til toppen som ligger vest for Stemmevatnet. Jeg trodde i det øyeblikket at jeg stod på toppen. Den så ganske så selvstendig ut, og utifra det jeg trodde jeg hadde sett på kartet var jeg ganske sikker, men lite visste jeg da at det var totalbom. Det fant jeg ut da jeg tok opp kartet da jeg kom hjem igjen. Dritt. Jaja. Slik går det når man glemmer kartet på tur. Men slutten på den nydelige solnedgangen fikk jeg hvertfall fra den lille høyden. Nå bar det opp igjen på hovedstien fra Ulriken og ned igjen til grusveien som gikk til Montana. En fin ettermiddagstur.