Kanskje mitt livs verste tur (16.11.2013)

Våt og kald

Jeg kjørte inn til Selvik i dag for og bestige Storsåta og Nukane. Jeg parkerte inn til veien og spurte en mann som jobbet utenfor huset sitt om hvor stien gikk opp. Greit og få råd fra kjentfolk i Bergensfjellene. Man kan fort tape mye tid på og knote rundt med og lete etter en sti. Jeg fulgte stien oppover en lang gresslette. Stien gikk paralellt med Nedgardselven. Stien virket ganske ubrukt da den så vidt var synlig i all vegetasjonen. Tror det er få som går opp til Storsåta fra denne siden. Jeg fulgte stien videre innover i Traudalen (det er ikke den stien som vises på kartet på PB). Jeg fulgte den videre opp i skaret mellom Nukane og Storsåta. Før jeg gikk ut døren i dag tenkte jeg etter om jeg skulle ta på meg marsjstøvlene i goretex eller om jeg bare skulle la meg bli våt i terrengløpeskoene. Jeg gikk for løpeskoene. I dag angrer jeg forsåvidt veldig for at jeg kastet M77 støvlene dagen jeg dimmet. De var egentlig ikke tett lenger uansett.

Været i dag var ikke det beste og det var ganske tåkete over 500 moh med litt yr innimellom. Etter og ha passert skaret mellom Nukane og Storsåta kom jeg inn på en mye bredere og bedre sti. Jeg fulgte denne videre opp til Storsåta. Da jeg var på vei opp her begynte det og blåse opp og regne noe så til de grader. Jeg traff en mann som jeg slo av en prat med. Han kom i full goretex med hetten på. Jeg stod der kliss våt i en tynn treningsregnjakke og søkk gjennomvåte terrengsko og treningsbukse. Videre på vei opp mot toppen blåste det så kraftig at jeg ikke lenger klarte og gå beint. Jeg var kliss gjennomvåt og vinden gjorde at jeg frøs uansett hvor fort jeg gikk. Nå var det bare og komme seg på toppen, ta i varden og løpe ned til le igjen. Jeg kom omsider opp, tok på Bergensvarden og gikk opp på de to knausene forran og bak varden som er noe høyere. Da jeg gikk opp på den ene knausen ble jeg nesten blåst ned igjen med en gang. Nå var det bare og komme seg ned igjen. Da jeg løp nedover igjen var jeg øm i hele kroppen og knærne verket fordi jeg bevegde meg så fort med kalde muskler. Det er så mye verre og være våt og kald enn tørr og kald. Jeg løp nå videre oppover til Nukane som heldigvis var like ovenfor. Da jeg kom opp her så jeg selvfølgelig at folk hadde ulike meninger om hva som er det høyeste punktet på toppen. Det var varder plassert ut over et stort område. Vel, hva venter jeg på. Jeg må bort og ta på alle.

Jeg gikk bort på nesten alle. Den sørligste av vardene var uten tvil IKKE toppen. Nå var det bare og komme seg ned. På veien ned mot Traudalen fokuserte jeg bare på hvor digg det skulle være og sette seg i bilen med varmen på full guffe. Men en ting fikk jeg bekreftet. Heretter blir det goretex støvler og goretexjakke på disse turene. I november er det ikke lenger digg og kjenne vannet sildre inn i skoene og tynn treningsbekledning blir for lite i slikt vær. Men selv om turen var kort vil jeg huske den. Lenger nede i Traudalen blåste det mindre og da jeg ankom bilen hev jeg meg inn og satte varmen på fullt mens jeg bare satt der litt. Fingrene var nå så stive at jeg ikke klarte og holde ordentlig i rattet. Det var ikke forsvarlig og kjøre bil enda. Det kom seg etterhvert og nå stod en varm dusj for tur hjemme. HERLIG!