Nydelig påske i Hurrungane, Fanaråken og Store Steindalsnosi (19.04.2014)

Slusjføre og to stk solbrente tryner på Fanaråken

Det var dag to på Turtagrø og vi så fram til dagens mål. Store Steindalsnosi og Fannaråken. I dag hadde skyene kommet tilbake, men skydekket var høyt og sikten god. Vi satt oss i bilen og kjørte opp til bommen og en liten parkeringsplass ved Huldehaugen. Det var ikke brøytet lenger enn inn hit. På forrhånd hadde vi avtalt hvem av oss som skulle få en ekstra løpetur opp og hente bilen da vi kom tilbake til Turtagrø. Jeg tok på meg oppgaven og vi satt igjen skoene mine i resepsjonen. Nå gjenstod det bare og huske på at Torjus måtte gi meg bilnøklene. Vi håpet først og fremst på haik.

Vi fulgte sporene fra en gruppe med guide oppover Føret var ganske hardt i dag. Det var overraskende mildt for og være overskyet og jakkene ble fort droppet. Kvelden før hadde jeg hatt en spørrerunde på Turtagrø for og prøve og låne noen feller. Jeg traff en kar fra Norgesguidene som kunne låne meg et par Gechofeller. De var tilpasset ski med en lengde på 180 cm. Mine var 170 så jeg var ikke kvitt tapingen enda. Denne gangen var det kun bakenden som måtte tapes og de satt mye bedre på nå.

Da vi var like vest for breen nedenfor Steindalsnosi tok vi igjen gjengen med guide. Det var bratt opp det siste stykket mot platået til Store Steindalsnosi. Flere tok av seg skiene, men dette skulle vi klare. Det ble litt slitsomt med anstrengelsene i skaren i den bratteste hellingen men det gikk oppover og plutselig var vi oppe. Tok en pause like nedenfor toppen. Vi gikk først opp på Store Steindalsnosi. Vi måtte selvsagt også bortom østtoppen selv om den har en PF på under 10m. Vi tok av fellene og satte kursen mot sør til skaret mellom Store Steindalsnosi og Fannaråken. Vi visste det var bratt så vi måtte være litt obs nedover her. Vi havnet litt vel langt mot øst og plutselig var det kun en bratt skråning med steiner som skilte oss og skaret. Vi tok av skiene og startet klyvingen nedover på steinene. Samarbeidet var bra. Torjus gikk først nedover med ski og staver i hendene så langt han kunne. Han gikk ned til et punkt hvor han hadde fotfeste, der satt satt han igjen ski og staver. Jeg overrakte ham skiene og stavene mine som han plasserte ved siden av sitt. Så gikk han videre nedover til et nytt punkt og fikk overrakt utstyret igjen. Slik jobbet vi oss nedover. Mange som hører det vil nok spørre hvorfor vi heller ikke festet skiene på sekken, men akkurat nedover her følte vi oss mer komfortable med og gjøre det på denne måten da man ungikk at de hektet seg i steinene. Vi hadde ikke stegjern heller så ting måtte gå rolig.

Da vi nesten var nede synes vi at det så ganske slakt og fint ut lenger nede. Nok en gang finner jeg på og gjøre noe skikkelig idiotisk. I og med at vi nesten var nede fant jeg på at jeg heller bare kunne kaste ned stavene mine slik at vi sparte litt tid. Den ene staven havnet like nedenfor steinene men den andre fikk litt fart og seilte nedover skaret. "Stopp da for faen!" tenkte jeg først rolig. Men den fortsatte nedover. Det var overskyet så lyset var ganske flatt og konturene i terrenget var vanskelig og se. Sett ovenifra blir dette forsterket. Da jeg så litt mer nøye la jeg merke til at det var en diger skavel med mange meter ned til Fannaråkbreen hvor staven var på vei. Jeg visste at det ikke var veldig langt ned, men kjipt om den seiler videre derfra og uansett kjipt og måtte gå rundt og ned for og hente den. «Flaksen» som jeg er stoppet den kun noen cm fra tuppen av skavlen. Da vi rant ned til den etterpå la vi merke til hvor bratt det var hvor vi hadde gått ned og ikke minst hvor idiotisk det jeg gjorde var. Enda en lærepenge.

Vi tok av oss skiene igjen nå. Det var såpass bratt opp til Fannaråken at og bruke krefter på og få feste med skiene oppover her var liten vits. Det var skavlete og hardt og perfekt for en oppstigning til fots. Vi snirklet oss oppover og jeg måtte selvsagt ha på Go proen oppover her. Vi la tidlig merke til en bratt hylle rett nedenunder toppen. Da vi kom til denne valgte vi en smal renne og fulgte denne opp. Torjus først. Her var det mye løssnø og til dels litt dårlig feste på steinene under. All snøen som Torjus spente vekk fra rennen fikk jeg i trynet like nedenfor. Vi kom oss over uten noen problemer, vandret bort til radiomasten på toppen (som vi trodde var en varde) og endelig var Fannaråken besteget. Toppen var akkurat slik jeg hadde sett på bildene. Hyttene var full av is og nedsnødd. Solen kom endelig fram fra skyene og timingen kunne ikke blitt bedre. Vi møtte to karer som så ut til og være på vår alder. Magnus og Magnus. Nei jeg skrev ikke navnet to ganger. De het det samme. Vi satt oss ned og tok nisten vår med dem og tiden ble for det meste brukt til og finne kjente 2k topper fra denne fantastiske panoramaposisjonen. Alltid like gøy og kjenne igjen toppene fra andre vinkler.

Etterhvert som flere folk kom opp, spente vi på oss skiene og gjorde oss klare for nedkjøringen. Vi griede og kjøre feil etter ca 200 meter fra toppen. Vi havnet for langt øst og møtte plutselig et bratt heng. Vi gikk dermed opp noen kjipe høydemetre før vi kunne sette utfor en perfekt og urørt flanke på DNT stien ned til Steindalen. Vi rant så langt vi kunne innover Helgedalen før vi omsider stoppet opp og måtte ta på fellene og gå de siste kilometrene tilbake til Turtagrø. I Helgedalen var det helt vinstille og solen stekte. I og med at det hadde vært overskyet da vi startet i dag tidlig hadde jeg droppet og smøre meg med solkrem. Denne hatløsningen fikk jeg igjen for nå når vi stoppet for siste gang. Det brant i pannen og vi smurte oss godt inn. Vi kom tilbake til Turtagrø og måtte nå finne en måte og komme oss opp til bilen som stod parkert ved Huldehaugen. Torjus var ikke sen med og gripe sjansen da han fikk øye på en bil som så ut til og skulle videre oppover fra Turtagrø. Han fikk skyss opp og etter en stund kom han ned igjen med bilen og vi kunne ta en øl i ettermiddagssolen og lufte beina mens sokkene hang til tørk over vinduene i bilen.
Tusen takk for nok en fin dag, Torjus!

GPS sammendrag

Vi kjørte opp til Hulehaugen. En glipp av meg og ta på GPSen på Turtagrø