Nydelig påske i Hurrungane, Store Dyrhaugstind (20.04.2014)

Klyving og flott nedkjøring fra rennen på sørsiden av Store Dyrhaugstind

Vi kjente det godt i beina da vi stod opp. Turene dagene før satt godt i kroppen nå. Ting gikk litt tregt denne morgenen men vi var klare til og gå 09.30. Himmelen hadde klarnet igjen og temperaturen hadde vært nede i -7 grader denne natten. Føret var ganske hardt så vi stresset ikke med og komme tidlig opp da vi kunne forvente skareføre på nedkjøringen. Dette var selvsagt den store dagen. Vi skulle bestige Store Dyrhaugstinden og kjøre ned en renne på sørsiden og komme ned på Ringsbreen. Vi var spente. Folk hadde mange forskjellige meninger om og gå bort til Store Dyrhaugsting fra Nørdre, vinterstid. Noen mente det var galskap. Andre mente det skulle gå helt fint om man hadde de rette forholdene. Vi hadde forhørt oss med mange og kommet fram til at stegjern og isøks var en nødvendighet på denne turen. Med nattefrosten i bakken virket forholdene perfekte.

Da vi kom et stykke oppover Dyrhaugsryggen kom en kar forbi oss i et vanvittig tempo. Han mente han var sliten i kroppen og dermed gikk sakte. At vi mente han gikk fort forklarte vel bare noe om oss etter hans mening. Han var litt høy på seg selv. Han hadde uansett også tenkt seg opp på Store. Vi tok hyppige drikkepauser oppover og i hver lange pause ble solkremen brukt. Etter mye sikksakk oppover Dyhaugsryggens seige bakke kom vi omsider opp på Nørdre. Vi fikk nå øye på Store som strakte seg opp som et spir. Det var fremdeles skareføre, noe som passet oss bra når vi nå skulle traversere opp til Store. Solen kunne da få litt bedre tid til å tine opp snøen i rennen. Vi skiftet nå til stegjern, tok fram isøksen og festet skiene på sekken.

Karen vi hadde truffet lenger nede droppet å gå ut til Store. Han sa han ikke gadd alikevel. Når han har behov for å være høy på seg selv bør man nesten gjennomføre det man sier man skal. Om ikke vil man virke ganske dum. Det er teit å leke helt i fjellet.

Det var noen andre som kom opp som også skulle bort til Store. Merket at det var litt uvant og ha på stegjern igjen, men teknikken ble raskt bedre. En kar som gikk bak meg snudde etter kort tid da vennene hans ikke ville gå videre. Etter en liten stund måtte jeg stoppe for å fikse stegjernene på den ene foten. Så sinnsykt irriterende når de glir ut.

Det var en herlig følelse å traversere her. En sinnsyk utsikt hvor man så, bratte skråninger på begge sider. Full konsentrasjon. Nå kjente vi på følelsen av at vi levde. Vi kom omsider opp på toppen av Store Dyrhaugstind. Varden var ganske høy og det var ganske utsatt på nordøstsiden, men jeg måtte likevel opp og ta på toppen av den. Fy flate for en utsikt! Dette må være en av Jotunheimens beste utsiktspunkt. Skagastølstindene ruvende i nordøst, flere Dyrhaugstinder i sør, Stølsmaradalstinden som et eventyrslott titter frem mellom Austre og Midre Ringstinden i sørvest, Store Ringstind, Austabotntinder og Soleibotntinder i vest. Rett og slett helt nydelig.

Vi gikk litt ned i rennen på sørøstsiden og tok en matbit og litt vann der. To jenter og en mann kom like bak oss. De hadde også planer om nedkjøring her. Da meg og Torjus holdt på å skifte til ski igjen hørte vi plutselig en voldsom skrapelyd nedover siden som brøt stillheten totalt. Det var mannen vi traff som kom i et voldsomt tempo nedover. Han hadde satt utfor fra toppunktet og trodde føret var like mykt som det så ut. Han strevet med og få kontroll og holde seg på beina og da han stoppet sa han «Her var det hardt gitt». Solen hadde ikke fått varmet så godt her i høyden så det var steinhardt førre i rennen.

Vi tok det litt piano i starten, men etterhvert som vi kom lenger ned ble føret mykere. Her var det nærmest slusjføre. Rennen var ikke så bratt som den så ut fra Ringsbreen. Den var ganske oppkjørt nå og små gamle sørpeskred med mange store snøklumper gjorde det til tider litt trøblete å få kontroll nedover. Fett var det uansett. Vi kom oss ned på Ringsbreen på nordsiden av Midtre Ringstind og tok nok en pause der. Vi snakket litt med de to jentene og mannen som vi hadde stått nedover med. Vi tenkte litt nå, det var sent på dag og det gikk stadig flere sørpeskred i de bratteste sidene på rundt 1700 moh. Vi bestemte oss for å forsøke på Midtre Ringstind som siste topp på turen og heller ta hjemreise i morgen formiddag.

I følge Varsom.no var NV og NØ vendte sider mest utsatt for skred i Jotunheimen, Ruten vår opp til Midre Ringstind vendte mot SV. Likevel stod solen og stekte på denne siden akkurat nå og vi var litt sent ute, men vi valgte å se det an. Vi fulgte sporene over breen som går mot Store Ringstind, Da vi hadde vestsiden av Midtre i sikte skrådde vi opp mot den. Det var spor oppover her, men sikkert ikke mer enn to til tre personer som hadde vært her. Vi fulgte sporene og merket at snøen holdt seg fast og fin. Vi kom etterhvert opp til et punkt der det var for bratt til å fortsette med ski. Vi plantet skiene ned og skiftet til stegjern. Det var hard skare da vi kom over 1900 moh. Vi holdt vel litt for langt mot nord. Torjus hadde vært her tidligere og foreslo at vi skulle gå lenger mot sør på nedturen da det var litt slakere der.

Svetten silte og lårene brant, men vi kom omsider på toppen. En upåklagelig utsikt herfra også og morsomt og se Store Ringstind fra øst. Herfra mister den helt sin skarpe profil og ser mer avrundet ut. Vi tok noen bilder og startet på nedturen igjen. Vi holdt nå lenger mot sør og Torjus viste vei. Han fortelte at han hadde stått ned på ski fra toppen av Midtre for 2 år siden. Det hadde vi ikke sjangs til og klare nå. Det var altfor lite snø til det. Vi kom oss ned til skiene, skiftet om og satte utfor. Her var det deilig slusjføre og helt urørt. Det var en deilig følelse og stå nedover her. Vi kom ut på breen igjen og fortsatte nedover mot Ringsbotn. Vi holdt høyden og rant skrått nedover like under Løyftesskorane. Her merket vi at solen hadde stått på. Vi måtte stadig ha øynene åpne for steiner som kunne komme overraskende på. Vi valgte å skrå mot høyre ved Skagastølen og gikk på sørsiden av Skarstølsknubben før vi peiste på den siste lille nedkjøringen til Turtagrø. Svett og slitne tok vi av oss jakkene og tok en kald øl i ettermiddagssolen. Et siste høydepunkt på turen var da moren til Torjus ringte og insisterte på og spandere middag på Turtagrø. Det ble en tre retters Thai middag (av alle ting på fjellet) etterfulgt av fruktdessert.

Etter middagen gikk vi ut i hallen og traff Magnus og Magnus igjen og tok flere øl med dem mens vi snakket om dagen. Det var da vi fant et bilde av Fanaråken tatt på sommerstid. Magnus sa da med en tone av forundring «Var det en hytte ved varden?». Man vet aldri hva som gjemmer seg under snøen på Fanaråken om man ikke har vært der før eller sett bilder. Han hadde ikke sett formen på den store klumpen av snø og varden er ikke en varde, men en radiomast.

Det var en hyggelig kveld og turen kunne ikke blitt bedre. Med 5 nye 2k topper på listen og et vær av drømmeklasse vil denne turen være et minne for livet. Alle gangene jeg har vært i Hurrungane har det vært strålende sol. Dette gjaldt Torjus også. Han avsluttet dermed med og si «Det er aldri dårlig vær i Hurrungane»

Video fra turen

GPS sammendrag

Start date	20.04.2014 09:15 (UTC+01:00 DST)
End date	20.04.2014 18:15 (UTC+01:00 DST)
Total Time	8h 59min
Moving Time	4h 36min
Stopped Time	4h 22min
Overall Average	1.9km/h
Moving Average	3.8km/h
Distance	17.4km
Vertical meters	1,712m