Besseggen (08.09.2016)

Årets "manndomsprøve"

Etter mange ganger fram og tilbake på skal-skal ikke prøve seg på Besseggen med ekstrem høydeskrekk (vi snakker om å grine seg til topps på Galdhøpiggen fordi det var så skummelt altså), ble avgjørelsen om å prøve tatt. Dro avgårde med Rune (taxitheo) onsdag 07.09.16. Etter en natt på Bessheim var vi klare til å starte på morran 8. september. Det kilte litt i magen på dette tidspunktet. I og med at høydeskrekken min er litt motsatt av de fleste andre, så hadde vi bestemt oss for å gå fra Gjendesheim til Memurubu, slik at vi fikk eggen nedover og ikke oppover (nedover går nemlig helt fint, men oppover er til å dø av). På dette tidspunktet var egentlig sommerfuglene i passe størrelse, og bekymringa var hvordan de første kilometerne i bratt terreng kom til å bli.

Det gikk egentlig rimelig greit, og utsikten ble bedre og bedre jo høyere vi kom.

Etterhvert kom selve toppen (Veslefjell) til syne og samtidig flott utsikt til Besshøe.

Det ble en forholdsvis kjapp lunsj på Veslefjell med en nydelig utsikt utover Jotunheimen. Sommerfuglene i magen hadde på dette tidspunktet vokst seg til små ponnier med vinger, og spenningen var stor foran det som nå nærmet seg - altså selve Besseggen.

Innen vi stod på toppen av eggen, så var ponniene blitt store hester med vinger i magen, for jeg hadde egentlig null peil på hva jeg gikk til! Nedstigningen begynte, og det var ikke i nærheten av skummelt, så jeg lurte jo litt på hva jeg hadde gruet meg til da... Kun et punkt på hele nedstigningen var noe ubehagelig, ellers total kontroll over høydeskrekken min, som nok kan fastslås at ikke funker på nedstigninger!

Følelsen av å ha mestret det tøffeste partiet, gjorde absolutt noe med humøret og mestringsfølelsen. Rett og slett litt sånn her "NÅ klarer jeg alt!" Helt sykt deilig med tanke på hvor mange ganger jeg har bestemt og ombestemt meg for å gå denne turen!

Å si at resten av turen var som en dans på roser, er kanskje å ta litt hardt i. Det var fortsatt et godt stykke igjen til Memurubu, og beina fikk kjørt seg godt med mye opp og ned (og veldig veldig ned) siste halvdelen av turen, men pytt! Hva gjør vel det, når man svever høyt i lykkerus og adrenalin?!