Roque Bentayga (19.02.2014)

- Klatretur på historisk grunn.

Bakgrunn

Vi besøkte Gran Canaria på familieferie i august 2012. Da klatra vi blant annet til topps på øyas høyeste punkt, Morrón de la agujereada (1956 m.o.h.), og besøkte også platået med den karakteristiske tindenåla Roque Nublo. Vi kunne ikke unngå å legge merke til den noe lavere og meget fotogene fjelltoppen Roque Bentayga (1415 m.o.h.) i vest, som også er et av de mest kjente landemerkene på øya. Den blei straks satt på "to do"-lista til en seinere anledning.

Forberedelser

Da det lå an til storfamilieferie på Gran Canaria i vinterferien, begynte jeg å søke etter informasjon om toppen. Kunne vel ikke nødvendigvis være så enkel å komme opp på denne, eller?
Det er masse informasjon om Roque Bentayga på nettet, men da først og fremst om den geologiske og kulturelle historien, besøkssenteret (se omtale lenger nede), og turen opp til foten av toppen.
Etter hvert som turen nærma seg blei det mer intensive søk på google, og til slutt lykkes det å finne en sparsomt teksta bildeserie på spansk fra en klatretur opp normalruta til toppen. Fikk også tak i opplysninger om at graden skulle være III-IV, og at fjellkvaliteten visstnok var så som så. Følte nå at jeg hadde nok informasjon til at vi (kona og jeg) kunne prøve oss på toppen. Selv om sørkysten stort sett har sol og god temperatur starta ferieuka vår med ustabilt vær i innlandet, så vi peila ut den beste dagen værmessig og satsa alt på den.

Drømmedag

Starta kl. 8 fra Puerto Rico, hvor vi bodde, og kjørte via Mogan til Ayacata, og videre i retning Tejeda. Etter 1 ½ times kjøring med korte fotostopp underveis nådde vi blindveien opp til besøkssenteret. Veien var stengt med bom, men siden museet skulle åpne kl.10, satsa vi på at noen kom for å åpne veien snart. Det er for øvrig ikke veldig lange vegstykket å gå om en kommer til stengt bom.

Selv om sola skein fra skyfri himmel, var det kald vind fra nordaust og 8 grader. Vi benytta ventetida til å finne en lun plass der vi kunne skifte fra shorts og t-skjorte til litt mer egna bekledning. Som venta kom det noen med nøkkel til bommen klokka ti, og vi hang oss på. Planen var at Brynhild og jeg skulle starte umiddelbart på toppforsøket, mens besteforeldre og barn benytta tida på besøkssenteret og det spennende området nedafor og rundt toppen.

På fjellryggen ved parkeringen var også vinden kald, men i og med at klatreruta går i sørvestveggen, satsa vi på at kald vind var et forbigående fenomen.

Toppstøt

Klokka 10.10 la vi spent i vei oppover den fine bearbeidete, og delvis hellelagte stien. Informasjonstavler og fjellhuler vitna om en spennende historie. Etter 15-20 minutter var vi oppe ved enden av den ”offisielle” stien, passerte et fareskilt, og fortsatte på god sti under sørveggen. Etter noen minutter, og en slak nedstigning på omlag 25 høydemeter, nærma vi oss vestsida av toppen. Jeg kjente umiddelbart igjen innstegsrampa fra et bilde. Vi lista oss på skråhyller og lister bort denne. Et stykke borte, og på nedsida av rampa, befinner det seg murrester som kan minne om en varde.

Roque Bentayga

"Via la normal" (normalveien), 3 taulengder + 150 m.

Grad: III-IV, nat.

Utstyr: 60-meters tau, sikringsutstyr. Middels til store kamkiler og kiler er mest anvendelige.
Hjelm! Vær også oppmerksom på at det kan komme folk langs stien under ruta, uten hjelm.

Karakteristikk: Sør til sørvestvendt vegg/flanke med mye formasjoner. Fin, stedvis luftig og stort sett bra sikra klatring i flotte omgivelser. Løse partier. Med stor sannsynlighet den enkleste veien til toppen.

Retur:
Rapellfester av gammel og nyere dato langs ruta opp, gir indikasjon på hensiktsmessig returvei. Vi benytta oss av tre rapeller med et 60-meters tau.

Vi nådde straks ei hylle under den noe rotete sørvestflanken. Mange hyller og en del vegetasjon gjør det hele litt uoversiktlig. Høyere oppe er linjene tydeligere opp mot hjørnet på selve toppkrona.
Siden vi regna med at det ville bli litt sikk-sakk i starten la vi det enkle 60-meters tauet vårt dobbelt. Taulengda er prega av enkelte opptak, men mest vassing. Linjevalget var enklere enn forventa. Etter utgått tau (30 m) fortsatte vi 10 meter på løpende sikring. Da nådde vi ei hylle med et gammalt slyngerapellfeste, i bånn av et skråhellende dieder. Et passende sted å ta standplass.

Gikk nå over til enkelttau. Fin og mer jamn klatring fulgte. Litt løst her og der, men morsom og godt sikra klatring. Etter 30 meter nådde vi nå ei ny hylle med faste rapellanker, først et gammelt så et nytt et litt høyere opp. Ny standplass. Over oss gikk et nytt dieder like opp under toppkronas sørvestre hjørne. Denne taulengda kunne tilby bratt, luftig og godt sikra klatring på gode tak.
Nå hadde resten av turfølget nådd området under oss. De lette ivrig etter helleristninger. Vi vinka ned til de før vi fortsatte.
Etter et opptak høyt oppe i lengda, gikk de siste metrene opp i løsere, dårlig sikra, men lettere terreng inntil en ender opp i ei hule. Vil anslå denne lengda til omlag 35 meter. Sola varma godt i veggen og utsikten vestover var storslagen.

Herifra fortsetter ruta mot venstre (nordvest), gjennom et hull (”tunnel”) og ut på ei hylle. Også her var det rapellfester. Etter en liten travers videre gikk det over i grusbakke, før en dreier mot høyre innunder en bratt vegg. Her dukker et opptak opp, før en fortsetter langs veggen på innsida av litt buskas og ut på vestryggen. Herifra er det flere varianter de siste metrene til topps. Vi valgte og forsere litt mer kratt på nordsida, før vi runda opp et mosegrodd sva til toppen. En liten bris, men allikevel ikke verre enn at det var behagelig og nyte matpakke og utsikt på toppen. Flott utsikt til fjell og landsbyer på alle kanter. I vest trona Teide, nysnø både på toppen og slettelandet nedunder. Framme på kanten kunne vi vinke ned til de andre nede på østryggen.

Grei retur

Med kun et tau var vi litt spente på returen. Ville vi kunne bruke de faste rapellfestene?
Først gikk vi på løpende sikring med et kort tau i mellom oss ned til første rapellen. Er egentlig bare noen få korte utsatte partier på denne strekningen.
Det er bortimot lodrett i toppen av sørvestflanken, og lysten på å bli hengende å dingle i enden av tauet midt i brattveggen var ikke så stor. Spenningen var absolutt tilstede da jeg gikk utfor hylla på kanten, men stor lettelse blei det da jeg nådde greit ned til neste rapellfeste med noen meter til gode på tauet. Neste rapell valgte vi å ta ned den skrå andre taulengda til slyngefestet vi hadde sett på tur opp. Her la vi på ei ekstra slynge, og etter 30 meter videre i fallinja nådde vi akkurat stien ved innstegsrampa.
Shortsen kom på, og godt tilfreds la vi i vei på stien tilbake. Halvveis ned mot besøkssenteret møtte mormor og ungene oss med gratulasjoner. Selv fortalte guttene opprømt om huler og funn av helleristninger. Etter 6 ¼ time på tur var vi tilbake ved bilen.

Centro de Interpretación del Roque Bentayga

Åpningstider: man-fre 10-16, lør-søn 10-18. Veien stenger igjen en time seinere.

Ved foten av fjellet ligger et arkeologisk besøkssenter. Roque Bentayga antas å være senteret og vulkanpluggen i en tidligere storvulkan, der den danner midtpunktet i Caldera de Tejeda, som har en diameter på om lag 20 kilometer. Området var et viktig senter for religion, bosetning og forsvar mot fiender for urbefolkningen, guanchene. Det er mange huler, både naturlige og bearbeidede, i området. Det er registrert i alt 104 huler her, og da vesentlig i sørsida av fjellet. Hulene ble brukt til boliger, gravkammer og lager. Den myke bergarten gjorde det velegnet for hulegraving.
Fra besøksenteret slynger en 500 meter lang, delvis hellelagt og bearbeidet sti, seg snaue 100 høydemeter opp til den loddrette østeggen. Her oppe ligger det hellige stedet (Almogaren), der en tilba gudene og hadde offerseremonier. Slike plasser blei ofte lagt til den høyeste og mest utilgjengelige plassen i området. Selv om det står et fareskilt her, går det an å følge sti videre under sørveggen av toppen til vestsida. Her finnes det noen helleristninger. Det er også sti ned til noen store huler litt nedenfor veggen.

• 
• 
• 
• 

Biltur med flere opplevelser

Bilturen fortsatte til fjellandsbyen Tejeda, blant annet kjent for sin mandelblomstring. Blomstringa var imidlertid på hell og vel så det. Vi tok en rusletur gjennom bygatene i ettermiddagssola. Her nøt vi god og avslappa stemning i vakre omgivelser.
Videre gikk kjøreturen opp bakkene til Cruz de Tejeda, med praktfull utsikt mot bl.a. Teide, Roque Bentayga og Roque Nublo, før vi fortsatte mot La Cumbre nær toppen av øya. Her oppe i et veikryss møtte vi fullt trafikkaos. Folk og biler hadde valfarta for å se på snøen som kom tidligere i uka. Nå hadde snøen tina såpass at veien var åpen igjen. Ikledd vinterjakker, lue og skjerf sprang Kanarifamilier rundt i skogen og hadde snøballkrig. Parkere gjorde de ved å svinge rett ut i skogen langs veien. Det er ganske slett skogbunn, så det går forsåvidt ganske greit. En vanlig aktivitet var også å bygge snømann på bilpanseret før de kjørte videre. En artig og spesiell hendelse for oss snøvante nordboere.
Etter å venta oss gjennom kaoset gikk bilturen forbi Roque Nublo til Ayacata. I solnedgangen fortsatte vi via San Bartolome og Fataga til vi nådde kysten ved Maspalomas. Mørkret hadde seget på, og alle var fornøyd med en storartet dag i Gran Canarias fjellverden.