Hestbreapiggene med Alex (25.06.2014)

Tekst: Aleksander
Jeg hadde 2 dager fri midt i uken og det var meldt et værvindu før en lang periode med ustabilt vær skulle komme. Dette var en sjanse jeg måtte utnytte. Jeg og min venn Hannes/Ziggi ble enige om å reise opp kvelden før til Leirvassbu, med start tidlig neste morgen for å gå på Skarddalstinden og Skarddalseggje. Når vi kom frem på kvelden ble det fort klart at det var mye snø fra Leirvassbu og sørover. Lang anmarsj på snø appellerte mer til skitur enn fottur. Så jeg foreslo en topp for neste dag som jeg enda hadde til gode, Store Hestbreapiggen i Breheimen.

Vi la oss til å sove, jeg i takteltet og Ziggi ute under åpen himmel i sovepose. Neste morgen kunne Ziggi fortelle at det var rim på soveposen når han våknet, så det hadde nok vært noen minusgrader. Snart kjørte vi inn Lundadalen og fikk parkert bilen ved Heimaste Lundadalsætre, som ligger på ca. 760moh, noe som betydde at vi hadde over 1400 høydemeter til toppen. Like drøyt hadde vi ca. 1 mil innmarsj til foten av fjellet.

Det var bare å begynne å gå. Først krysset vi elva «Skjøle» på bro, og fortsatte oppover dalen på venstre side. Så krysset vi over på høyre side og fortsatte til en flott steinbu kalt «Ruphytta», hvor vi tok første pause. Det var da vi kom til å gjøre dagens store tabbe, en flau tabbe. Siden turen var et innfall og vi ikke hadde lest noe om ruta på forhånd, visste vi ikke om vi hadde flere muligheter til å få krysset elva over på riktig side før vi nådde foten av fjellet. Vi hadde kun en GPS over området, som ikke viste tegn til noen broer lengre opp i dalen. Vi visste begge av erfaring hvor mye tid og trøbbel det kan være å finne et egnet sted til å vade en slik frådende breelv. GPSen viste derimot at det skulle gå en sti på andre siden. Vi bestemte oss for å gå 1 km tilbake til forrige bro, krysse denne og fortsette oppover dalen på andre siden. Noen sti fant vi fort ut at det ikke kunne kalles, og det ble et helvete i flere kilometer gjennom kratt, renner, bekker, myrer osv, inntil vi faktisk fant en bro lengre opp i dalen. Hadde vi fortsatt fra steinbua videre oppover, ville vi hatt god sti hele veien, og spart mye tid. Vi regnet på at vi hadde tapt ca. 2 timer på denne fadesen. Dette er det Raymond Sundvold bruker å kalle dårlig karma på tur. Men nå var vi endelig på riktig kurs, og etter siste broen ble stien mye bedre og raskere å gå. Nå raste vi av sted de siste kilometerne mot foten av fjellet.

Været fortsatte å holde seg godt, og jeg fikk den godfølelsen det er av å være skikkelig langt inne på fjellet sommerstid, herlig!! Så sto vi der og kikket oppover fjellet vi skulle opp. For en steinur!!!, for en stigning og for en bratte. Det var digre og til dels løse steiner, men vi vant høyde svært fort. Etter en matpause på 1844 moh, var det bare å traske innover siste slake stigning mot toppen, hvor vi ble møtt med en fantastisk utsikt, både over Jotunheimen og Breheimen. Etter en god pause tok vi fatt på den spenstige eggen mot Hestbreapiggen, Midtre Aust. Etter denne gikk vi videre bort på Austre Hestbreapiggen, hvor vi så gikk breen og store snøfelter helt til vi kom til bunnen av dalen. Her gikk vi over den broa vi egentlig skulle ha gått tidligere på dagen. Stien på den rette siden av dalen var lang men rask å gå. Vel fremme ved bilen smakte det himmelsk med sukkerdrikker og potetgull. Med ca. 32 kilometers lengde, med pauser og 2 timer med feil veivalg hadde vi brukt 14 timer på turen. Det er det jeg kaller en middels tur. Alt i alt ble det en fantastisk flott dag jeg aldri kommer til å glemme. Takk for turen Hannes !!!

‹

›