Skyråskjerka i Stadsbygd (09.09.2016)  

Hellerisningene på Stykket i Stadsbygd (Rissa kommune)

For fem tusen år siden står en mann foran berget. Han holder en spiss stein som ligger godt i hånda. På berget har han risset inn silhuetten av en elg. Så begynner han det møysommelige arbeidet med å risse linjene dypere i berget. Elgen han rister er en kalv, som snur hodet mot en større elg. Den gamle elgfiguren har kanskje allerede vært risset i berget i flere hundre år.

Han som risser figuren lever, som resten av folket sitt, av fangst og fiske. Det er steinalder. Over hele verden i disse tidene risses og males det figurer i fjell og berg. I tusener av år blir bergkunsten stående der på fjellveggene, som håndfaste spor etter steinalderens mennesker, våre forfedre.

Kanskje ristet de disse elgfigurene i berget for å gi dem makt over dyrene, og gi dem god jaktlykke? Eller kanskje ble figurene laget av sjamaner som kunne ikle seg dyreham og foreta rituelle reiser til åndeverdenen? Eller kanskje var helleristningene en kulisse for datidens teater, der fortellinger ble overlevert fra gammel til ung rundt leirbålet?

Vi vet lite om hvorfor de risset disse figurene, og hva de betydde. Skriftspråk fantes ikke, så vi har ingen vitnesbyrd fra deres samfunnsliv og tankeverden. De eneste sporene vi har er redskapene som arkeologer avdekker, og de gåtefulle helleristningene.
Kilde: Kulmin ved Pål Ødegård

Kystgravrøysene og desertørhytta på Slakken

De store kystrøysene på Slakken er gravminner over kjente og kjære, lagt i røys en gang i eldre jernalder for mer enn 1500 år siden. Røysene er spesielt godt synlige fra sjøen, og for sjøfarende skulle røysene være et signal om at «her bor det folk inne på land». Den døde som bodde i haugen kunne skue utover sjø og land og følge med i hva som foregikk.

Siste verdenskrigen går mot slutten. Tyskland er på vikende front. Her på Stadsbygda har Hitlers menn plassert soldater på to forlegninger. Ganske sikkert er flere av de tyske ungdommene her krigstrøtte og frykter for framtida.

Det er ingen vitner til det som nå hender, men vi kan tenke oss at det var slik det skjedde: Det er midt i mars måned i 1945. I ly av nattemørket sniker en ung tysk soldat seg vekk fra forlegninga på Rødberget. Flukten går innover til skogen og den gamle bygdevegen i Berga. Der søker han ly under noen store trær ved en bergvegg. Trolig er han i psykisk ubalanse.

Likevel makter han å tenke så klart at han må ha et bedre skjul. Like foran ham er det ei stor steinrøys. Så varsomt og stille som mulig bygger den unge soldaten opp ei steinhytte ved bergveggen. To, tre stokker blir takåser, og over dem trekker han rester fra en fallskjerm. Han vet så inderlig vel at blir han oppdaga og tatt som desertør, betyr det at han aldri får se heimlandet sitt mer. Han vil dø av ei kule gjennom hodet fra en av sine egne befalingsmenn.

Vi kan levende tenke oss hvilke traumer og redsler desertøren har der i steinhytta. Bare 80 meter lenger nord ligger den gamle bygdevegen, og der ferdes folk ofte. Han får ikke sove på grunn av kulda. Men verre er tankene på at kanskje tyske schäferhunder snart vil lukte seg fram til gjemmestedet.

Matmangel blir etter hvert et problem. De rasjonene han har tatt med seg, er snart oppbrukte og sulten svir i tarmene. Hjelpa kommer fra den nærmeste gården. Tilfeldigvis oppdager Johan Reitan hytta og den forkomne soldaten. Uten at noen andre får vite det, forsyner han desertøren med mat og drikke og varme klær, slik at han berger livet til 8. mai. Dagen da tyskerne kapitulerer, og krigen er slutt.

Folka som for lenge sida bar stein til gravrøysa, ante ingenting om at noen av de samme steinene en gang langt inn i framtida skulle være med å berge livet til en forkommen tysk desertør.
Kilde: Kulmin ved Pål Ødegård