Klatredager i Lofoten (02.08.2008)

(Skrevet av JoSo 04.08.2008)

Tur foretatt: August 2008. Andre på toppen: Torbjørn

2.8.08. I dag var vi heldige med vær (og etterhvert også rutevalg) og nådde dermed det høyeste punkt på Stjerntinden.
Vi syntes dette var vanskelig klatring, i allefall for meg som ikke er noe særlig rutinert klatrer. Sammenlignet med mer kjente topper som vi tidligere har besøkt var denne turen mer krevende.
Vi slet endel med forhåndsinfo om bestigningen og ingen vi spurte visste om noen lokale klatrere fra Lofoten som har vært her.
Det eneste som ble opplyst var at romsdalingen Arne Randers Heen var her som førstebestiger engang på 30-tallet. Uvisst hvilken rute.
En mer utfyllende rapport følger om noen dager.

Tilleggsrapport 28.9.07: "Noen dager" ble plutselig et par måneder....

Vi startet i likhet med Otto, Inger Lise og Mr. Dalen fra Ytre Skjelfjord og parkerte trolig ved det samme hvite huset.
Ingen kan vel uten videre forstå at denne bestigningen krever kilovis med tau og klatreremedier for å lykkes...
Vel oppe ved varden på 934 moh tok vi en lengre rast mest for å fundere på hvordan vi skulle gripe an videre forsøk på hovedtoppen. Den så rett og slett umulig ut herfra.. Roen senket seg en stund og vi nøt niste og utsikt, for den var storslagen i det perfekte været! Vi skrev oss inn i boka som Otto, Inger Lise og Mr. Dalen la ut her for noen uker siden. Ingen har skrevet i boka i mellomtiden, så det viser vel kanskje at også vardetoppen er forholdsvis lite besøkt.
Etter rasten lette vi lenge uten resultat etter en mulig rute til den høyeste pinakkelen, og først når vi rundet fjellet inn på en hylle på sørsiden så langt ned som på litt over 600 moh tok vi en beslutning om å gjøre et forsøk. Etter to taulengder og endel banning & slit nådde vi etterhvert et parti på rundt 800 moh som var så flatt at vi bandt oss ut av tauet og gikk i fri til foten av pinakkelen (omtrent på ca. 860 moh). Inn i tau og sikringer igjen, og etter to taulengder fikk vi øye på den lille mosegrodde varden på toppunktet. De siste to taulengder hadde nok vært mulig med bare en om vi hadde visst hvordan ruta var på forhånd. Utrolig artig å nå toppen på denne tinden!
Veldig flott å se en enda mer spektakulær utsikt, spesielt mot de to lavere toppene mot nordvest. Jeg målte høydedifferansen fra hovedvarden ca 300 meter lengre bort og hit til +7 meter, så da vil jeg derfor anmode om en korreksjon på høydeangivelsen på Store Stjerntinden til 941 moh....
Vi valgte samme retur, og på den siste rapellen ned til hylle 600 moh kilte tauet seg fullstendig og vi måtte dessverre bare kappe det vi kunne og forlate resten i fjellet. Det doble, røde 8 mm tauet er forresten godt synlig fra stien lengre ned i lia. Dermed er vårt rutevalg godt merket...
Verre var det at på morgendagens tur til Higravtind trengte vi jo tau! Det endte opp med en midnattstur til klatrebutikken hos Nord-Norsk Klatreskole i Henningsvær hvor et nytt tau ble kjøpt.
Det ble lite fokus på tidsforbruk og andre turdata på denne turen. All oppmerksomhet ble rettet mot å finne rute til topps. Innen vi nådde ned til fjorden vil jeg imidlertid anta at vi brukte noe i nærheten av 10 timer t/r.

Senere i august fikk jeg tilsendt et utdrag fra en klatrebok skrevet av Ed Webster. Dette er nevnt om bestigning av toppen "via the North Face", som må være nærmest identisk med våre to siste taulengder: Traverse to the base of the tallest pinnacle where a short, but challenging, technical climb leads up the North Face. FA: Arne Randers Heen, S. Martnes, & A. Silandsvik. June 14, 1930. Høydeangivelsen i Websters bok antar jeg må være feil: 911 moh...

Takk til Otto S. Romfo (turkamerat og klatreekspert) for tilsendt info. Du var jo tilfeldigvis i Henningsvær ved midnattstider da jeg kom dit samme kveld. Men å finne deg; det var umulig på den tid av døgnet. Sov gjorde du i allefall ikke...

Det som er uklart; men sannsynlig, er at det finnes en rute fra Nusfjord til denne tinden og at det også var herfra disse tre førstebestigere i sin tid gikk. Da blir i tilfelle våre første to taulengder erstattet med en annen og kanskje lettere rute. Og det var jo de to første taulengder som var mest krevende.....

Det blir dermed spennende å se senere rapporter om besøk til denne kvasse tinden!