Førsøk på å bestige Uranostinden (12.08.2011)

Vi startet fra Tyinholmen og gikk anleggsveien innover mot Koldedalsvatnet. Planen var å gå Uranosryggen fra sør, bestige Uranostinden, Slingsbytinden og deretter følge ryggen fra denne ett stykke før vi tok til venstre ned i Uradalen og deretter turiststien til Skogadalsbøen. Slik skulle det ikke gå, noe våre "tunge" hytte til hytte sekker nok må ta sin del av skylden for.

Etter en stund fikk vi haik med en bil frem til bommen ved Raudehaugen. Herfra fulgte vi stien opp mot Uradalsvatnet. 200 meter før vatnet krysset vi elva via noen store kampesteiner jeg hadde benytte for noen år siden når jeg gikk her første gang. For meg var dette andre gang opp den ryggen, mens mitt turfølge kun hadde vært på Fannaråken og Kyrja tidligere.

Veien videre opp mot ryggen fulgte tråkket øst for høyde 1450 og 1487, og deretter skrått rett opp på ryggen.

© John Bårdset

På vei om mot sørryggen. Koldedalsvatnet midt i bildet og høydene 1450 og 1487 til høyre. Stien går i siden til venstre for disse.

Vel oppe på ryggen var det flott utsikt sørover, over breen og oppover sør-ryggen. Videre oppover gikk det greit helt til vi skulle komme oss opp de siste bratte meterene av den første toppen, på ca 1900 m. Her fant jeg rett og slett ikke noen god vei videre, men etter litt leting bestemte vi oss for å prøve ut til høyre på en smal hylle som sluttet med ett lite opptak opp på ryggen igjen. Nedenfor hylla var det blankt fjell, så her gjaldt det å IKKE falle.
Vi la igjen sekkene, jeg skulle gå flere turer, og med mitt turfølge foran meg kom vi oss greit bort hylla, men når vi skulle opp på ryggen ble det plutselig mye vanskeligere for henne. Uerfaren som hun var så turte hun ikke stole på fotfestet/takene og begynte å tvile og stivne. Etter at noen gloser ble utdelt begge veier innså hun at å snu var verre og opp spratt hun!

© John Bårdset

Den første bratte stigningen etter man har kommet opp på ryggen. Det var på toppen her at vi ikke fant riktig vei, men rotet oss ut på en smal hylle til høyre.

© John Bårdset

Bilde fra første tur : Den smale hyllen kan sees til høyre. Jeg gikk dog ikke den hyllen den første gangen.

Vel oppe på ryggen igjen så gikk jeg tilbake for å se om jeg fant en annen vei, og det gjorde jeg selvsagt....mye lettere og mye tryggere. I løpet av kort tid var sekkene oppe og vi fortsatte videre bort til "Hakket". Jeg gikk ned og opp på andre siden (det er noen meter med klatring/klyving der, men bøttetak så det er egentlig veldig greit). Måtte gjøre dette 2 ganger for å få med sekkene. Deretter gikk det forholdsvis greit for henne også, både ned i hakket og opp på andre siden.

Turene videre gikk over de to fortoppene, hennes 2. og 3. 2000m topper :) Når vi nærmet oss starten på oppstigningen mot selve Uranostind så var det stopp. Det psykiske av dagen så langt og utfordringene som lå foran ble for mye for henne, og når jeg antydet at det var mulig å gå ned ura mot vest, så fristet nok det mest!

Ned ura bar det....fy faen så løst det var...og med våre tunge sekker så var det rett og slett ett slit!! Nesten 3 timer brukte vi ned til Uradalsbandet. Deretter fulgte vi stien til Skogadalsbøen. Der var vi faktisk ikke før kl 2230, men dusj og øl rakk vi :)

Hun vil opp igjen, men da skal vi gå med dagstursekk :)