Semelholstraversen - en travers som bør framsnakkes (17.08.2016)

Værmeldingen viste seg fra sin beste side og valget om å ta turen til fjells var ikke vanskelig å ta. Jeg teltet i Leirdalen men TorgeirTorgeir (Torgeir Løvmo) overnattet på Leirvassbu.
Avmarsj litt over 7 dagen etter langs stien til Spiterstulen.

Vi tuslet innover med joggesko på beina og klatrestøvlene på sekken. Planen var å finne et sted å legge igjen joggeskoene og plukke opp de etter retur over Visbrean.
Etter skoskift og fylling av vann fant vi frem til ryggen opp mot Nørdre Semelholstind og begynte oppstigningen. En del løst en del steder men ikke værre enn at en må være litt forsiktig. Etter et bilde eller to på toppen nærmet vi oss det første rapellpunktet. Vi ble klar over at det var andre ute i samme ærend den dagen og nede på ryggen etter rapellene tuslet det to skikkelser. De forsvant fort når vi begynte på rapellene.

Etter rapellene gikk det noe nedover før oppstigningen til Vesttoppen startet. Vi gikk med sola rett i mot og det var til tider ugreit å se hvor beste linje oppover gikk, men da ryggen ikke er så altfor bred gikk høydemeterne unna. Vi tok igjen de to andre på Vesttoppen og praten gikk løst og ledig langs ryggen opp mot hakket der klatringen begynner. Etter Vesttoppen er det et par hammere som ikke er noe videre vanskelig å forsere (nedover) men det er temmelig utsatt så å ha et tau å holde i er en fordel (det ble en slags halvbratt/horisontal rapell for undertegnedes del).
Rett før den siste toppen før en kommer til klatrepartiet løste Torgeir ut en stein på størrelse med en ryggsekk eller to, han snodde seg unna akkurat i tide før den dundret nedover og tok med seg flere andre steiner. Jeg gikk heldigvis ett par meter bak han på ca samme høyde så jeg slapp med skrekken.
I hakket der klatringen begynner er det lett å sette standplass med et par kiler. De to/tre første meterne byr på den vanskeligste klatringen og det ganske utsatt da en går ut til høyre på en smal utoverhengende hylle. På dette partiet er det noen få sikringsmuligheter men etter 3 meter er det så og si ingenting. Men da er det værste unnagjort og opp til toppen er det klyving.
Da været var så bra som det var innvilget vi oss en lang pause på Semelholstinden, vi ble også bedre kjent med de to andre tinderanglerne som lå foran oss i løypa.
Så gjensto de to siste toppene, Sørvestre Urdadalstinden og Urdadalstinden SV2. Når en står på sistnevnte føler en virkelig på å være i midten av Jotunheimen, det er langt til nærmeste vei eller hytte og en er omgitt av tindrekker og topper.

Retur over breen og tilbake til joggesko som hadde solet seg hele dagen, det var storstas å få av seg støvlene som begynte å bli passe vonde.