Tur retur Trulsbu (05.05.2016)

Fare for ras ble til skitur i dalen

Kristi Himmelfartshelga har i flere år gitt åpning for toppturer i fjellet. Denne gang hadde det gått 10 ras i Jotunheimen med skiløpere innvolvert og faregraden var 3 på varsom.no.

Odd Petterson og undertegnede kjørte fra Osloområdet til Beito på formiddagen 5. mai 2016. Etter noen praktiske ærend passerte vi et hundretalls biler parkert på Valdresflya i sol og pent vær. Folk gikk på langrennski i oppkjørte løyper, randonéski i bakkene mot Rasletind og fjellski innover i Leirungsdalen.

Vi fortsatte riksvei 51 mot Vågå og tok til venstre til Lom og videre til Sjåk. Veien til Lundadalen er godt merket og vi fortsatte helt inn til Heimste Lundadalssetra. (Bom kr 50,- cash).

Klokka var blitt 16.45 da vi med sekk på ryggen bar skiene med oss sydover setervollene på høyre side av elva. Her nede i seterlandskapet hadde mye av snøen smeltet, men etter hvert kom vi til snøfonner av forskjellig størrelse. Så vi måtte av og på med skia sikkert 20 ganger på de første 2 km. Med ryggsekk på ryggen koster dette krefter og vi brukte et par timer på denne korte strekningen.

Vinden fra sør var merkbar og stadig økende jo høyere vi kom. Fire personer hadde heldigvis gått foran oss og laget skispor i den bløte ukegamle nysnøen, som likevel sugde krefter. Takk til dem, ellers hadde det vært veldig slitsomt i motvinden.

Etter å ha gått 5 km kom vi til Sauhytta, der vi tok en rast. Hytta leies ut av Skjåk almenning og den vanlige DNT-nøkkelen passer ikke i låsen.

Her oppe ved Lundadalsvatnet blåste det nå 10-12 sekundmeter midt i mot og vi telte 100 skritt før vi så opp mot enden av vannet. Om igjen og om igjen. Det så ikke ut som vi nærmet oss slutten av vannet i det hele tatt. Lundadalsvatnet i seg selv er 5 km langt og deltaområdet før vannet er på 2 -3 km i slak oppoverbakke. Det føltes som vi aldri kom nærmere slutten på vannet og mørkere og mørkere ble det.

Da klokka var 23 om kvelden måtte vi ta på hodelykter da vi endelig nærmet oss enden på vannet. Der smurte vi på klister på boks (vi burde ha lagt på feller) og kjempet oss opp bakkene til Trulsbu med kramper i beina etter å inntatt kun en liter væske på 7 timer. Ja så lang tid tok det i sørpeføre og sterk motvind å gå kun 20 km luftlinje på kartet.

Ubeskrivelig deilig var det kl 23.45 å komme fram til varm hytte og varmt vann på gassbrenneren, for 4 hyggelige turvenner hadde ankommet noen timer før oss. En pose medbrakt Real turmat smakte fortreffelig!

Frokosten med de andre var særdeles hyggelig, mens planer for dagen ble lagt. Vi valgte å følge sporet tilbake mot Skjåk og familieforpliktelser på hjemmebane. Vår opprinnelige plan om å gå Holåtindene tilbake ble utsatt til en annen gang.

Hjemturen gikk som en lek, med vinden i ryggen, mye sol og flere gode pauser. De siste 2 kilometrene valgte vi å gå sommerløypa på høyre side av elva, ikke noe smart valg da det var masse snø her. Av og på skia igjen.