Et solglimt på Deifjellet. (17.09.2016)

Solen skinte da jeg dro fra Rena,men ved ankomst bommen i Østsætervegen var det blitt overskyet. Dette var selvsagt ingen hindring, så jeg la i vei oppover den flotte stien, dog litt bekymret for siktforholdene på toppen da jeg hadde valgt å ta med litt ekstra vekt i sekken, nemlig stativ til kameraet.

Selv om stien har en god stigning er den en fornøyelse å gå, noe den neppe var for de som gikk her i tidligere tider, uten annet enn vassgraut og havrelefse å se fram til.

Etter en kort hvil på Fjellvollen kjempet jeg meg opp de siste seige kneikene og ble møtt av dette synet, som virket både naturlig og malplassert på samme tid.
Turen opp hadde medført visse utsondringer, og temperaturen var vel ikke mer enn 13-15 grader, så jeg så fram til å komme inn i hytta på toppen for å bytte ut den svette t-skjorta. Der satt det imidlertid en fem-seks karer på trappa, de skrålte og lo, så jeg hilste pent og beveget meg bort på pynten på sørsida.

Som en gave fra oven, bokstavelig talt, brøt sola gjennom et hull i skydekket noen få minutter, noe som varmet både kropp og sjel.

Utsikten var som ventet upåklagelig, her ser vi Løpsjøen, og i bakgrunnen har grustaket på Brenna også fått et gløtt av sol.

Her er det ikke vanskelig å gjøre Bjørnsons ord til sine egne, slik han uttrykker det i det kjente diktet "Over de høie fjelle".
Turen ned igjen gikk som en lek, nesten litt for fort, og etter vel en halv time var jeg tilbake i bilen og hverdagen...