Austadbotntind V1. Espen og Knut. (22.08.2015)  

Store Austadbotntind har stått på topp på lista mi et par tre år, og motivasjonen var derfor stor for å ta denne toppen i godværet som har vart ei stund nå. Litt stress ble det, men Espen Rønning Skoglund og Knut Ranestad vare klare for turen lørdag 22. august. Fin værmelding og ingen andre ting å forsake denne helga. Vi møttes på Otta på natta, overnattet på rasteplassen like sør for Vågå og var klare på Berdalsbandet kl 10 lørdags morgen. Litt tåke på toppene, men fine forhold ellers. Turen til V1 er beskrevet såpass mye her så jeg bare sier at den gikk greit selv om utsagnet fra Knut om at jeg ikke blir yngre med årene jeg heller, sitter i. Det samme gjelder han også!! Litt sliten på V1, men alt var i orden; på med selen, frem med tauet og så begynte klatringen nedover mot bandet. Nokså raskt begynte de negative tankene og jeg kunne ikke skjønne hvorfor jeg drev og kløv nedover en bratt bakke høyt til fjells. Borte var all motivasjon om fine topper, fulle topplister og tanker om heder og ære. De andre to gutta så svært motiverte ut, og tankene om at hvis jeg sa takk for følget ville ikke det ha noen betydning for dem. De ville komme opp uansett.

Like før jeg kom ned på bandet mellom V1 og Store ga jeg klar og tydelig beskjed om at jeg ga meg, og ønsket gutta god tur videre. Deretter klatret jeg opp igjen på V1 og satt der et par timer og sturte og delvis hørte og så dem inne i tåka. Jeg angret mer og mer på at jeg hadde gitt meg og særlig når de kom tilbake til V1, fulle av adrenalin og fullt gira og skravla mellom dem gikk i hundre.

Vel, vel vi får se om jeg gjør et nytt forsøk, Motivasjonen er der, men jeg blir jo ikke akkurat yngre med åra!! Og det er mulig jeg melder meg på treskjærerkurs og litteraturstudiering!!

Men takk gutta for at dere sier dere kan taue meg opp ved en senere anledning!!! Samtidig takk for en egentlig fin tur opp på V1!