Ørnenuten - kronglete og vått i Telemark (04.09.2014)  

Jeg kunne ikke bare sitte inne på kontoret å se på det fine septemberværet. Måtte ut på tur, og torsdag passet det bra å avspasere noen timer. Jeg slang ut en SMS til blant annet Øyvind, som heldigvis gjorde om noen avtaler og var klar for å bli plukket opp i Drammen kl 13:30. Det var bare én uke siden vår flotte tur sammen til Fjøsvikfjellet, så det var supert at han fikk slengt seg med igjen. Særlig nå når det igjen var Øyvind-vær.

Blant de utallige turønskene jeg har inne rimelig nærhet til Drammen, fikk jeg lyst til å ta en tur sør for Notodden denne gangen. Jeg så at Øyvind heller ikke hadde vært på Ørnenuten (811) før, så da foreslo jeg den litt sånn tilfeldig. Kanskje kunne vi rekke noen mindre topper og få til en liten runde med blant annet Narefjell (805), men det skulle vi ikke få til… Telemark-landskapet er lunefullt, og skjuler mange glatte og loddrette småskrenter som ikke vises på «vanlige» kart. Zoomer man godt nok inn, dukker de imidlertid opp.

Jeg gjorde litt forarbeid, og fant ut at man kunne kjøre til Trengen. Man kjører sørover fra Notodden, på østsiden av Heddalsvatnet, og ved Vårheim svingte vi inn på Holtsåsvegen. Den går inn under jernbanen i en smal undergang, og rett etterpå dukker skiltet med «Privat vei – bomavgift betales her» opp. 40 kroner for å kjøre til Trengen – helt greit! Vil man nordøstover, mot Sæterdalen, koster det 75 kroner, pr september 2014. Veien var noe skadet av vann i nedre del, men etter dette var grusveien fin å kjøre opp til Trengen.

Fra parkeringen ved Trengen gikk vi rett opp i skogen, på en traktorvei. Denne er kun tegnet inn som liten sti på kartet, men er mye større enn som så. Traktorveien som går mer mot nordøst, blir en større omvei. Brutal start, med konstant stigning. Ved rundt 500 moh tok vi av og fulgte en sti som i starten var litt utydelig. Denne ble bedre etterhvert, men også våtere. Så ved 620 meters høyde kom vi inn på traktorveien som ved Trengen hadde gått nordøstover. Litt mindre bratt nå, og snart passerte vi noen hytter. Her var det veldig gjørmete og vått der traktorveien gikk. Men nå var det verste av stigning unnagjort for dagen. 300 høydemeter svidd unna på en halvtimes tid.

Vi regnet med at nå var det bare å traske bortover mot Ørnenuten. Vel, veien rett fram blir ikke så rett her oppe. Mange småvann, myrer og bratte skrenter gjør veien ganske kronglete. Blant annet Kroktjønn skjulte en liten artig sak helt i nordenden… På «vanlig» kart ser det ut som man bare kan runde nordvesthjørnet av vannet enkelt og greit. Zoomer man derimot inn, dukker det opp en 70 m lang tynn tarm med vann som strekker seg opp mot nordvest. Denne er bare 3 meter bred på det smaleste, med bratte og glatte svabergvegger. Selvfølgelig håpløst å hoppe over, så det ble en liten tur rundt her. Heldigvis gikk det sti rundt denne «tarmen», og stedvis mot Ørnenuten fant vi en sti som plutselig ble borte igjen også. Øyvind, som hadde lavere tursko enn mine splitter nye Besseggen-fjellsko, var nå blitt temmelig våt på beina. Han var nå over det punktet hvor han hadde gitt opp å holde seg tørr, og bare trasket over myrene som om han gikk med støvler. Men til Ørnenuten (811) kom vi til slutt, 1 time og 20 min etter start. Morsom topp, som strekker seg over nærliggende terreng så man får fin utsikt til alle kanter. Et loddrett, lite stup mot øst gir litt høydefølelse også. Deilig septembervær! Mye blå himmel, men litt dis i lufta. Selvfølgelig måtte en sky ligge foran sola mye av tiden mens vi var på toppen, og da merket man fort at det nå var september. Vi skravlet, spiste og drakk mens vi prøvde å plukke ut topper rundt oss. Langt i nordvest lignet Gaustatoppen (1883) nå veldig på en vulkan. I nordøst var Skrimfjella lette å kjenne igjen.

Vi ville nå prøve å komme oss ned til Narefjell (805), for så å gå rett nordover til Dugurdsfjell (766), og derfra ned til bilen. Den småstiplete stien på kartet, som går sørover fra litt vest for Ørnenuten (811), kan egentlig bare viskes ut fra kartet. Vi forsøkte å følge den, først til høyde 804, Sør for Ørnenuten. Vi fant noen varder og en svak sti, så ble den borte. Noen liksomvarder dukket opp igjen, og noe som lignet et tråkk. Vi havnet ned i et bratt, vått og smalt skar 200 m N/NV for høyden Sør for Ørnenuten (804). Nede i denne kløften gikk et tråkk videre nedover mot Kroktjønn. Der ble det borte. Hmm, vi klødde oss litt i hodet. Hva skjer’a? Vi bestemte oss for og bare gyve løs på bratta opp mot Sør for Ørnenuten (804). For å komme opp der måtte vi delvis klyve over ei lav bjørk og innimellom kvister. For et krongleterreng. Det gikk en bratt skrent bortover her, og oppgangen vi valgte virket å være letteste vei sånn umiddelbart. Jeg børstet av noen maur som satt på t-skjorta og armen, og litt etterpå nådde vi den beskjedne toppvarden på Sør for Ørnenuten, som har høyden 804.8 på ØK. En halvtime hadde vi brukt hit fra Ørnenuten (811).

Nå gikk vi raskt videre, og prøvde å følge liksomstien mot sørvest. Terrenget var lettere å gå i nå, så tapet av stien var ikke så viktig. Liksomstien skulle snart krysse en blåmerket sti (rødstiplet på kartet). Rett før vi nådde krysningspunktet, kom en ny kronglete etappe. Bratt ned en skrent mot et vann NØ for høyde 764 (på ØK), så bratt opp igjen blant forfalne og gamle grantrær før vi endelig nådde den blåmerkede stien. Dette var som å stå på E6. Nå måtte vi ta et valg: Fortsette mot Narefjell (805), eller gå nordover igjen mot bilen. Klokka var passert 18:00, og klokka 21:00 ville det være ganske mørkt. Vi bestemte oss raskt for å vende nesa i retning bilen. Klokka gikk for raskt, og vi kunne fort møte flere tidkrevende passasjer.

Det bar nordover, nå på blåmerket sti over en liten høyde. Vi så at en liten tur oppom Dugurdsfjell (766) kunne vi fint rekke, så da forlot vi etterhvert den blåmerkede stien og skrådde mot nordvest. Stort sett greit nå, men mye bløtt terreng. Ved nordenden av Dugurdsfjelltjønn kom det en ny lang og bratt skrent, som følger hele østsiden på Dugurdsfjell (766). Enkelte få plasser er det imidlertid ikke helt loddrette skrenter. Disse ser man hvis kartet zoomes inn til koter på en meter. 35 meter nordvest for Dugurdsfjelltjønn var det en farbar skråning opp. Vi kom oss opp der, og fulgte så ryggen gjennom tidvis tett skog sørover til toppen av Dugurdsfjell (766). En loddrett vegg måtte omgås på ryggen.

Jammen fint vi tok turen oppom Dugurdsfjell (766)! Flott utsikt mot vest nå, langt ned mot Sauherad og Notodden. En skikkelig fin utsiktsplass var dette! Men her kunne vi ikke bli altfor lenge. Sola begynte å bli lav på vesthimmelen, og vi hadde den bratte skrenten på østsiden av Dugurdsfjell (766) som måtte forseres. Vi kunne ha valgt å gå ned i skogen mot nordvest, men valgte heller å komme oss tilbake til traktorveien vi hadde gått oppover.

Ved å studere kartet raskt, så vi en mulig nedgang mot øst. Gå noen meter sørover ryggen, og deretter dreie ned mot øst og nordover en skråning. Så bratt ned mot øst igjen, til bunnen av Dugurdsfjell-dalen. Vi kom inn på en sti ned denne skråningen, så tydeligvis flere som går her. Fra bunnen av dalen gikk det opp igjen rundt 40 høydemeter, før vi endelig var ferdig med motbakker og kunne sikte oss inn mot stien ved hyttene vi hadde passert tidligere på ettermiddagen. Nå gjensto kun 300 høydemeter med nedoverbakke, på tidvis gjørmete traktorvei og våt sti. Godt å se bilen dukke opp mellom trærne til slutt…

På parkeringen ved Trengen sto det nå to biler. Vi kom i snakk med dem, og den ene mannen kunne fortelle at vi nettopp hadde vært i nærheten av området hvor det nylig hadde foregått en leteaksjon etter en 88 år gammel mann, som heldigvis ble funnet i live. Han vi snakket med hadde deltatt i leteaksjonen.

Telemark-terrenget er krevende – det erfarte vi i dag. Kan lønne seg å studere kart med stor målestokk i sånt terreng, hvor ekvidistansen er nede i 1 meter, eller i hvert fall kart med 5-meters koter. Tross et kronglete og tidkrevende terreng, hadde vi en flott tur i Sauherad-fjella. Og noe veldig mye bedre septembervær kunne vi ikke fått. Shorts og t-skjorte selv utpå kveldingen er helt greit selv når sommeren er på hell.

Takker for en nydelig og velbrukt ettermiddag, Øyvind!