Hestgjuvnatten - en perle ved foten av Norefjell (14.09.2014)
Start point | Sør for Leirvollen (656m) |
---|---|
Endpoint | Sør for Leirvollen (656m) |
Characteristic | Hillwalk |
Duration | 3h 19min |
Distance | 4.3km |
Vertical meters | 470m |
Map |
Ascents | Hestgjuvnatten (1,068m) | 14.09.2014 |
---|---|---|
Hestgjuvnatten Nord (1,049m) | 14.09.2014 |
Hestgjuvnatten ruver godt i terrenget når man kjører nordover langs Krøderen. Steil og litt truende rager den opp over åsene rundt, men blir selvsagt liten sammenlignet med Norefjell-massivet litt lenger vest. Jeg har i 3-4 år tenkt at den må bestiges en dag, og når vi nå hadde en helg på Gulsviksætran, foreslo jeg for Jan og Audun at på hjemreisedagen kunne den være en fin søndagstur.
Søndag var været ennå bedre enn hva det hadde vært på lørdagen, da vi ruslet oppe på Norefjells høyeste topper. Fra hytta til Auduns familie på Gulsviksætran var det kun en kort kjøretur nedover mot Hestgjuvnatten. Jeg hadde lest rapporten til Sondre Kvambekk fra deres tur i 2010, og ville prøve samme startsted som de hadde. Så vi kjørte nedover grusveien fra Guslviksætran til skiltet "Hestgjuvnatten" dukket opp, og svingte inn på den dårlige veien mot Leirvollen. Denne veien er virkelig dårlig, men Audun hadde en kassebil som var forholdsvis høy oppunder, så det gikk fint. Litt etter Leirvollen kommer man inn på en annen grusvei som er langt finere. Føltes nesten som å komme inn på en riksvei igjen dette. Grusveien vi nå kom inn på er visstnok sperret i begge ender med låst bom, ifølge en vi møtte på toppen. Synd med alle disse sperrede grusveiene, som er så fine å benytte for oss toppturister. Jeg hadde gladelig betalt noen kroner i bomavgift på sånne veier.
Vi parkerte der traktorveien starter, på samme sted som Sondre & Co parkerte i 2010. Det er en liten plass til et par biler der. Mot toppen gikk omtrent samme rute som de også. Fra traktorveien og opp i skogen er ganske bratt et stykke. Såpass at vi et par plasser klorte oss fast i lyngen. Men det var veldig fuktig og vått, så gress og lyng var glatte pga dette. Trolsk og gammel granskog, så litt spennende å gå oppover. Vi holdt oss noe lenger mot sør (høyre oppover) enn hva Sondre og gjengen hadde gjort, og hadde ikke noen store problemer med å komme opp til den lille fortoppen på rundt 940 moh.
Nå åpnet utsikten seg, og vi så ryggen opp mot Nordre Hestgjuvnatten (1050). Den er småkupert, men samtidig blir vegetasjonen stadig mindre og etterhvert går man bare i lyng og gress. Veldig trivelig opp denne ryggen, i strålende sol og fine høstfarger. Her kom vi inn på en slags sti/tråkk, og fulgte dette forbi toppen på Nordre Hestgjuvnatten og ned i et skar. I skaret kom det opp en blåmerket sti fra høyre. Denne skal være merket de siste 2 årene, og starter ved Fiskebekk/Fiskebekkhytta. Fra skaret var det kun ei lita kneik, før vi var framme ved toppvarden på Hestgjuvnatten (1068). Nydelig høstvær, med kun lette skyer på himmelen her og der. Hestgjuvnatten er en stilig topp! En får god toppfølelse der oppe. Det stuper bratt ned mot øst, og er forholdsvis bratt skråning mot vest.
Mens vi var på toppen, kom et turfølge som hadde gått den blåmerkede stien fra Fiskebekkhytta. De hadde også kjørt den dårlige stikkveien fra Gulsvikveien, forbi vår bil og altså helt til Fiskebekkhytta. Denne grusveien som går langs Fiskebekk, ender nede ved Ringnes, men i den retningen skulle veien være sperret to steder med låst bom, fortalte en i det andre turfølget. Så selv om den blåmerkede stien er et godt rutevalg, er det altså ikke lett å komme til startstedet for denne stien.
Vi ruslet nå tilbake igjen, og på returen stakk vi oppom Hestgjuvnatten Nord (1050). Derfra får man god oversikt mot hovedtoppen på Hestgjuvnatten. Videre nordover ryggen holdt vi oss langt til høyre for å unngå buskene som etterhvert ble større og større. Her fikk vi også nærkontakt med øststupet. Nede i skogen gikk vi ned mer til høyre enn hva vi hadde gjort på veien opp. Her er det også litt mindre bratt, og vi gikk mer eller mindre på en svak sti nedover. Litt urskogfølelse her også, forbi noen svære kampesteiner som har rast ut, før vi endte ned på et hogstfelt. Det gikk ikke lenge før vi fant igjen traktorveien, som endte nede ved bilen. Bra vi alle hadde gode fjellsko denne dagen, for det var veldig vått i bakken. Mye av turen gikk i skyggen, og på denne tiden av året rekker det ikke tørke opp.
Vi var alle meget godt fornøyde med denne søndagsturen! En passe lang tur, før vi satte oss i bilen og kjørte tilbake til Lier. Takk for nydelige høstturer, Jan og Audun!
User comments