Store Austanbotntind (21.09.1996)  

For 3. helg på rad skulle september måned dette året varte opp med drømmevær. Jeg hadde en stund fantasert om å stå på toppen av Store Austanbotntinden (2204). Ifølge de få beskrivelsene jeg hadde lest om toppen, var det på kanten å bestige toppen uten sikring. Noen gikk uten, andre sikret. Nå var fortsatt forholdene glimrende. Det lå kun igjen noen få rester av nysnø i skyggesidene, for øvrig var fjellet tørt og bart. Etter flere klyveturer tidligere på sommeren var jeg nå akklimatisert for mere klyving. Vi hadde ikke noe sikringsutstyr med, så ble det for tøft, fikk vi bare snu. Det skulle vise seg at behovet for sikring aldri var tilstede for vår del. Luftig og utsatt noen steder, men enkel klyving. Rett og slett midt i blinken for min del, og dette kom til å bli et av høydepunktene i løpet av årene jeg samlet på 2000-metere.

Gisle, Hans Petter og jeg kjørte oppover Vestre Slidre i nydelige høstfarger. Det var overskyet, men jeg mistenkte skydekket for å være sånne typiske lave skyer som ligger i lavlandet på høsten. Værvarslene var jo svært lovende, og idet vi kjørte oppover mot Tyinkrysset, brøt sola igjennom og vi kom over tåketeppet som nå lå under oss. På veien opp mot Tyin var det noen utrolig fargesprakende høstfarger som lyste imot oss i morgensola! Sjelden hadde jeg sett høstfargene så kraftige, og over oss var himmelen blå og klar. For en dag dette skulle bli!

Som de fleste andre gjør når de skal bestige Austanbotntindane, parkerte vi også på Berdalsbandet. Etter en liten frokost i sola var vi klare for topptur. I stedet for å dure rett mot Austanbotntindane, tok vi først en liten sving opp til høyde 1483 Sørøst for Berdalsbandet, som en oppvarming. Derfra fikk vi se hele ryggen vi skulle gå og helt bakerst selveste Store Austanbotntinden (2204). Det kriblet veldig med dette utsynet i det beste septembervær en kan tenke seg!

I tillegg til mat, og drikke som vann og saft, hadde jeg denne gang også med en flaske Champagne. På Vestraste Austanbotntinden (2020) skulle jeg jubilere med topp nr. 100 over 2000 meter, og dette skulle feires på returen. Så da vi ankom Vestraste (2020) ble det jubel og armene i været, men Champagnen fikk vente til vi hadde unnagjort utsatte egger og luftig klyving. Å rangle usikret på sånne plasser med alkohol i blodet var uaktuelt! Men litt annen drikke og en matbit ble det, før vi gikk neste korte etappe til Vestre Austanbotntinden (2100). På veien dit passerer man renna ned mot Berdalsbreen, og det er ganske utrolig at enkelte kjører ned den renna på ski. Det ligger temmelig mange hakk over mine skiferdigheter!

På Vestre Austanbotntinden (2100) er det litt av et syn man møter! Store Austanbotntinden (2204) ser nærmest uinntakelig ut derfra. Bratt på alle kanter, med kun ei luftig, tynn egg midt imot som eneste vei for de som kommer vandrende uten tau og sikringsutstyr. Og på denne ruta er det sågar mange som også bruker sikringsutstyr. Dette er ikke toppen for de høyderedde, noe vi ikke kunne påstå at vi var. Men respekt for høyder hadde vi, så her skulle vi ta det med ro. Gisle var fornøyd med å ha kommet til Vestre (2100), så etter litt påfyll av energi, var Hans Petter og jeg klare for å fortsette på det vi gledet oss aller mest til. Vi la igjen alt bortsett fra fotoapparat på Vestre (2100). Da vi skulle gå, møtte vi 2 andre klatrere som nettopp hadde vært på Store Austanbotntinden (2204). De kunne berette om supre forhold og null problem underveis.

Allerede ned fra Vestre (2100) var klyvingen i gang. Godt å få brukt armene litt også. På eggen bort til foten av Store (2204) var det også et litt luftig punkt for den som går midt oppå eggen. Så kom svaet opp mot store… Helt nederst er det få store tak på den smale ryggen, men med tørt fjell var det godt nok feste til at vi kom greit oppover. Etter hvert kom vi inn i nordskråningen med snøfonna, som nå var mere is enn snø. Vi passerte til høyre for fonna, og skrådde opp mot den midterste pukkelen på Store Austanbotntinden (2204). Delvis sti og tråkk i skråningen opp til toppryggen og den midterste pukkelen. Her og der noen rester av nysnø, men aldri glatt. Aldeles herlig å stå på den midterste kulen, og kun ha igjen den siste sadelen og en bitteliten bakke før selveste toppvarden var der. Jeg gikk i forveien slik at Hans Petter kunne få tatt et bilde av meg på toppen. Med stor iver og sommerfugler i magen balanserte jeg de siste metrene ut til toppvarden, som må sies å være av de mer luftige. Det er ikke plass til noe vilt party ved varden, så da Hans Petter kom, trakk jeg meg tilbake til tryggere grunn så min kamerat fikk berøre toppvarden og kjenne på følelsen. Og den følelsen, den var god, det var vi helt enige om! :)

Tenk å kunne sitte et par timer og bare kjenne på godfølelsen og nyte utsikten fra Store Austanbotntinden (2204) på en dag som dette… Dessverre kunne ikke denne beruselsen vare så lenge for vår del. Vi hadde kommet i gang så altfor sent, og mot slutten av september kommer kveldene krypende ganske tidlig. Gisle satt og ventet på oss på Vestre Austanbotntinden (2100) i tillegg, så her var Hans Petter og jeg bare nødt til å gjøre vendereis. Mens lykkerusen fortsatt hang i oss og sola sank lavere på vesthimmelen, sneglet vi oss ned nordsiden på Store Austanbotntinden (2204), krøp forsiktig ned svaet, og gikk pent og rolig bortover eggen tilbake til Vestre Austanbotntinden (2100). Gisle hadde fulgt med oss hele veien, og underveis hadde vi også ropt til han. Lengre var ikke avstanden.

Etter gjenforeningen ruslet vi ned til Vestraste Austanbotntinden (2020) igjen, og der spratt vi Champagnen under en synkende kveldssol. Nå kunne vi ta feiringen, både for erobringen av Store Austanbotntinden (2204) og for mitt jubileum. Det ble nå kun en liten slurk denne gangen, og en av oss skulle være sjåfør litt senere, så resten fikk vi ta når vi ankom hytta vår på Yddestølen i Øystre Slidre. For neste dag hadde vi tenkt å kjøre over Valdresflye i de flott høstfargene, og ta en stopp i Ridderspranget nede i Sjodalen. Det skulle også bli en ny, fantastisk høstdag. Tror ikke jeg har sett høstfargene så fargerike og sterke som dette året! Nedover i Sjodalen var det som å kjøre gjennom et maleri.

Flere bilder:

22.09.1996 - Bilder fra kjøretur over Valdresflye og i Sjodalen: