Vårskitur på Kvitingskjølen (18.05.1997)  

Med store øyne satt jeg 17. mai og så værmeldinga for dagen etter. Bombesikkert finvær var i vente! Og jeg hadde ingen større planer… Det måtte bli vårskitur et sted, og siden jeg ikke fikk med noen andre på så kort varsel, valgte jeg en snill og enkel tur. Kvitingskjølen så fristende ut. Riktignok en ganske drøy tur, men det var bare å ta det med ro og ha med nok mat og drikke. Midt i mai er jo dagene lange, så tid skulle jeg ha nok av.

Tidlig på morgenen dro jeg fra Elverum. Lenge etter soloppgang ankom jeg Brimi fjellstugu i et vær som var akkurat som lovet av meteorologene. Skyfri himmel og vindstille. Bedre kunne det ikke bli! Våren hadde trukket seg godt oppover i dalførene og forbi Brimi fjellstugu også. Det ble nok skibæring de første 3 km, i hvert fall, men de høyeste toppene var kritt hvite. Tydelig at nedbøren tidligere i mai hadde kommet som snø høyest oppe.

Jeg la kursen mot Søre Koppflyi på nordsiden av elva Ilva. Der var det slak og fin stigning i starten. Jeg ville dessuten prøve å få til en runde, slik at jeg tok returen sør for Ilva. Skiene måtte jeg bære til jeg var på rundt 1300 moh, på Søre Koppflyi. Først da ble det nogenlunde sammenhengende snø på bakken. Til nå hadde jeg gått med fjellsko, men endelig kunne jeg spenne skia på og putte fjellskoa i sekken. Under en gloheit maisol og knallblå himmel labbet jeg sakte mot dagens første mål: Nørdre Kvitingskjølen (2025). I starten virket det ikke som fjellet kom nærmere, men etter hvert begynte endelig siste stigningen øst for toppen. Skifeller hadde jeg ikke med, og skismøringen satt ikke skikkelig. Det ble fiskebein en stund, før jeg fikk nok av det. Jeg prøvde sidelengs gange oppover, men det er et pes i lengden det også. Så det ble litt veksling mellom disse to måtene å ta seg opp på når festet under skiene er elendig. Jeg var rimelig fornøyd når det flatet ut og toppen på Nørdre Kvitningskjølen (2025) bare var noen steinkast unna. Deilig å ha unnagjort den verste stigningen!

Nå siklet jeg langt mer på de to høyeste toppene på Kvitingskjølen, så jeg ble ikke lenge på Nørdre (2025) før jeg skled over Midtre Kvitingskjølen (1971) og gikk løs på bakken opp til Vestre Kvitingskjølen (2060). Av de tre toppene på Kvitingskjølen var utvilsomt den Vestre (2060) den mest spennende. En diger skavl lå helt øverst, ovenfor bratta i nordøstsiden. Men under den behøvde jeg ikke å gå, siden skråningen fra sørøst var langt mer slak og innbydende. Oppe på Vestre Kvitingskjølen (2060) tok jeg en god og velfortjent hvil. For et vær, for en utsikt! Det var utrolig befriende og herlig å stå der oppe! Der kunne jeg bitt lenge, men det var lang vei tilbake, og flere topper å bestige. I luftlinje var jeg nå over 12 km fra bilen, så det var på tide å snu og sette kursen i østlig retning.

Neste mål nå var dagens høyeste topp: Store Kvitingskjølen (2064). Jeg hadde på avstand sett at varden der oppe virket stor. Og stor var den! Fullstendig dekket av snø var det en enorm toppvarde jeg nå endelig nådde fram til. Naturlig nok ble det en lengre pause på denne toppen også. Sola varmet godt fra en herlig blå himmel. Etter stund måtte jeg bare innse at jeg var nødt til å fortsette. Det var hardt å rive seg løs fra idyllen på Store Kvitingskjølen (2064) på en sånn fantastisk dag…

Fremdeles var det langt tilbake, og jeg hadde planer om flere mindre topper på veien østover. Riktignok var det nå mest nedoverbakker, med noen kortere stigninger innimellom. I en temmelig rett linje plukket jeg topper på returen. Blant annet Herebergshøi (1849) og Grjothovden (1748) fikk besøk, før jeg gikk litt lei og bare passerte Liaberget (1720) og Saukampen (1684). Jeg var nå relativt sliten, men tok allikevel siste kneika for dagen med å tusle opp på Tessefjellet (1595 og 1571). Nå kunne jeg se ned til bilen, men det var for bratt østover, så fra Tessefjellet (1571) skled jeg nå nordover til Tessefjellet N1 (1492). Derfra svingte jeg også bort på Tessefjellet N2 (1386), men det var definitivt dagens siste topp også. Jeg var dønn sliten, og sola var på vei ned. Kun et mål sto igjen, og det var bilen, som jeg ankom utpå kvelden ved 22-tiden. En aldeles nydelig dag var over, og det var med en utrolig god følelse jeg kjørte hjemover i skumringen.