Stehøe & Stetinden (28.06.1997)  

Det var blitt slutten av juni, og på tide å starte fottursesongen til de høyeste tindene. Å reise til Leirvassbu så tidlig på sommeren kan fort bli et sjansespill med tanke på snømengder og snøforhold. Snø kan være veldig greit å gå på det, men er den råtten, blir det noe helt annet. Jeg ville allikevel prøve. Hans Petter Flagestad (eller Hansa blant venner), kunne bli med denne gangen, og det var første gang han var med til en 2000-meterstopp. Litt greit å starte med en lett tilgjengelig topp da, og Stetinden (2020) kommer høyt på lista over enkle 2000-metere.

Igjen hadde jeg klaff med været (1997 skulle vise seg å bli en super sommer i fjellet). Nydelig vær, med sol og kun noen lette skyer. Vinteren hadde ikke helt sluppet taket ved Leirvassbu. Leirvatnet var islagt, og rundt Leirvassbu var det mer hvitt enn bart. Heldigvis holdt snøen bra, så vi sank ikke mye nedi. Opp til Stehøe (1885) var det nærmest sammenhengende snø. Vi holdt litt til venstre opp mot toppen, slik at vi unngikk det bratte partiet øst for toppen. Vips var vi oppe, og fra orkesterplass kunne vi titte ned mot Leirvassbu nesten 500 meter under oss. Dagens lengste motbakke var allerede unnagjort, og ikke var det lange turen totalt heller, så her kunne vi roe ned og nyte dagen.

Jeg hadde lyst til å se «baksiden» av Stetinden (2020), som man så sjelden ser. Det er også den mest brutale siden, med et temmelig loddrett stup mot vest. Så fra Stehøe (1885) gikk vi først ut til høyde 1855, sørvest for Søre Stetinden (1985). Artig å se Stetinden (2020) fra denne kanten. Ryggen videre opp til Søre Stetinden (1985) var fin å følge, og mens vi vant høyde økte også høyden på stupet mot vest. På Søre (1985) ble vi en liten stund mens vi betraktet Stetinden (2020) og ryggen som fører til toppen.

Ifølge det lille jeg hadde lest, skulle sørryggen til Stetinden (2020) ha et kort, luftig punkt, men det gikk lekende lett, også for Hansa, som var ny på denne typen turer. I et herlig vær ble vi værende en god stund på Stetinden (2020). Hansa feiret bestigningen med en Kvikk Lunsj, og var godt fornøyd med dagen. Det var nå jeg også.

Returen la vi ned i retning bandet mellom Søre Stetinden (1985) og Stehøe (1885). Vi holdt oss litt nordvest for selve bandet, og brukte mye fonna/breen som ligger øst for Søre Stetinden (1985). Videre gikk vi ned mot nord og nordøst, blant snøfonner og enkelte ekle sva. Det var vått og glatt, men vi kom oss rimelig greit ned allikevel. Litt våte ble vi, men hva gjorde vel det, når vi hadde tørt tøy liggende i bilen ved Leirvassbu. Og dit var det jo ikke langt igjen…