Vesle & Store Knutsholstinden (05.07.1997)  

Værvarslet lovet igjen et par knalldager i Jotunheimen, og nå hadde jeg fryktelig lyst til å bestige kongen av Gjendealpene: Store Knutsholstinden (2341). Majestetisk og mektig uansett fra hvilken vinkel man ser den, og altså den høyeste av toppene mellom Gjende og Bygdin. Selv om den er teknisk enkel fra letteste rute, er den allikevel krevende nok med mange høydemeter og mye bratt terreng. Den delvis merkede ruta opp fra Svartdalen, i den bratte vestflanken, er normalveien. Jeg hadde mer lyst til å prøve søreggen opp, beskrevet som klatring grad 2-3 i klatreføreren jeg hadde på den tiden. Luftige egger er så mye mer moro enn laaaange, bratte fjellsider…

Som turfølge denne gangen hadde jeg fått med meg 2 brødre, som var naboer av meg der jeg vokste opp i Elverum. Ragnar og Nils Brede hadde vært med på tur tidligere, og var i god form. Ragnar visste jeg var glad i luftige egger, mens Nils Brede sa han var litt mer usikker på akkurat det. Han var absolutt med på å prøve, og i verste fall fikk vi snu eller omgå det mest utsatte. Uansett var målet å ha en nydelig dag i fjellet.

Vi ankom Gjendebu med båten fra Gjendesheim på morgenen. I et fantastisk vær tok vi frokosten på en benk ved brygga ved Gjendebu. Var jo herlig bare å sitte der, men vi fikk vel røre litt på oss også…? Etter å ha lagt igjen overnattingsutstyret på Gjendebu, ruslet vi avgårde på stien mot Torfinnsbu og Svartdalen. Første etappe var å krysse deltaet som er dannet av elvene Storåe og Vesleåe. Der passerte vi en flokk med kuer, og disse var i overkant nysgjerrige. De begynte nesten å beinfly etter oss, og det var med lettelse vi nådde hengebrua over Vesleåe. Det var da måte på også da…! Var det godsakene i sekkene de var ute etter, eller oss? ;) Langt fredeligere ble det opp stigningen til starten av Svartdalen. Tungt som vanlig å gå de 400 høydemetrene opp, så da det verste var unnagjort unnet vi oss en pust i bakken med utsikt ned mot Gjendebu og Gjende.

I Svartdalen flatet det heldigvis mer ut, så vi fikk roet ned før neste motbakke. Den kom da vi var omtrent rett nedenfor Store Knutsholstinden (2341), ved det lille tjernet før vann 1490. Der forlot vi stien og skrådde opp mot et drag som gikk skrått oppover mot skaret mellom Store (2341) og Vesle Knutsholstinden (2205). Dette skrådraget var veldig fint å følge, og vi nådde greit skaret etter hvert. Fra skaret virket Vesle Knutsholstinden (2205) ganske spenstig. Jeg hadde lyst til å varme opp med den først (ikke at vi ikke var varme i trøya nå!), så vi la igjen sekkene i skaret og tok turen opp. En luftig og morsom topp dette. Nå ble vi ikke så lenge på Vesle (2205), for sørryggen på Store Knutsholstinden (2341) lå foran oss, og den var vi nokså spente på. Nede i Svartdalen hadde vi møtt på en kar som fortalte at den ryggen krevde sikringsutstyr, og at vi ikke måtte gå den uten. Dette roet oss ikke akkurat, og med visshet om at luftige steder i fjellet oppleves så veldig forskjellig, var vi ivrige på å sette i gang med siste stigning opp mot Store Knutsholstinden (2341).

I starten er ryggen bred og lite bratt, men halvveis oppe begynner det å skje ting. Det smalner inn, og et sted ble det altfor bratt for oss. Vel, vi forsøkte ikke så hardt, men så automatisk etter omgåelse i vestsiden (ut mot venstre). Det virket greit, og etter en liten tur ut i vestsiden så vi en mulig rute opp til eggen igjen. Dette punktet, ca 50 høydemeter under toppen), var imidlertid for heftig for Nils Brede, som sa han følte seg usikker og ikke ville fortsette. Flott at han kjente seg selv så godt og ikke ville presse sine grenser i denne situasjonen. Står respekt av det! Han sa Ragnar og jeg bare kunne klatre siste biten. Dette punktet, som besto av mange gode tak, men var svært bratt, hadde Ragnar og jeg allerede klatret opp da Nils Brede sa stopp til seg selv. Vi var oppe på eggen igjen, og siste biten til topps var nå plankekjøring. Tok ikke mange sekundene (føltes det som) før vi kunne ta på toppvarden på selveste Store Knutsholstinden (2341). En rungende jubel, som også Nils Brede hørte nedenfra, måtte til fra oss begge. Helt fantastisk å kunne stå på denne majesteten i shorts og t-skjorte, og ikke fryse! Sånne sommerdager og øyeblikk er bare magiske! Vi gikk ut til kanten mot vest, og vinket ned til Nils Brede, som knipset et bilde opp mot oss. Nå var det fryktelig langt ned til Svartdalen, og tanken på at vi skulle helt ned dit igjen, gjorde litt vondt i beina. Men, vi fikk ta en bit av gangen, og første etappe var å komme oss ned til Nils Brede igjen.

Vi startet med å følge den delvis vardede stien som går ned mot Svartdalen. Etter å ha gått 50-60 høydemeter nedover, forlot vi stien og traverserte under toppen i vestflanken mot stedet hvor Nils Brede ventet. Det var mindre bratt der, og vi kom greit over til vår venn, som hadde kost seg i solen høyt til fjells. Da var vi alle mann alle, og sammen ruslet vi nedover sørryggen igjen, til skaret mellom Store (2341) og Vesle Knutsholstinden (2205). Vi fant lett igjen draget som skrådde ned til Svartdalen, og så ventet en god marsj tilbake til Gjendebu. I den siste bratte bakken ned fra Svartdalen mot Gjende, lå det heldigvis en lang snøfonn så tidlig i juli, og den var høyt verdsatt på returen. Raskt skled vi ned høydemetrene, og på Gjendebu smakte en dusj og varm mat ekstra godt etter at Store Knutsholstinden (2341) var i boks.

Flere bilder: