Fanaråken (18.07.1997)  

Vi var på hytta vår på Yddestølen i Øystre Slidre. Min far hadde besøk av Olav Berg, som var en kamerat av han. Olav hadde lenge hatt lyst til å komme opp på Fanaråken (2068), og siden været var meldt nogenlunde bra og jeg ikke var spesielt vond å be når det gjaldt fjellturer, bestemte vi oss for å kjøre fra Øystre Slidre grytidlig denne morgenen for å ta turen opp til toppen. Faren min var dessverre syk, og kunne ikke bli med.

Etter noen timers kjøretur, parkerte vi i Helgedalen. Vi gikk inn Helgedalen, og fulgte den merkede hovedstien fra sørvest opp til toppen. Pent og varmt vær i starten, men da vi nærmet oss toppen hadde det mørknet ordentlig til i øst. Hele det sentrale Jotunheimen var innhyllet i et stort uvær, og vi kunne snart høre dype drønn og romling fra tordenværet. Jeg registrerte fort at dette været kom jo rett mot oss, så vi fikk ikke den lange og fine pausen på toppen som vi hadde ønsket. Vi kunne jo ha sittet inne i hytta på toppen mens uværet holdt på, men vi visste ikke hvor lenge det ville vare. Så etter noen bilder og en liten pause, tok vi på regntøy og gikk samme stien tilbake mot Helgedalen. Det var helt svart i øst, og nå var ikke tordenværet langt unna. Vi hadde kommet ned til rundt 1950 meters høyde da regnet satte inn. Noen tordenskrall ganske nærme, og regn en liten stund, men da vi var nede i Helgedalen og kun hadde igjen dalbunnen tilbake til bilen, lettet været igjen. Virket som Jotunheimen hadde tømt skyene for nedbør, for da det dro vestover forbi Hurrungane, løste det seg mer eller mindre opp. Da vi ankom bilen hadde vi nesten begynt å tørke opp igjen. Tross vekslende vær, hadde vi hatt en fin tur, og Olav hadde fått med seg Fanaråken.