Uranostinden via søreggen (06.08.1997)  

Det flotte sommerværet fra tidligere i juli var tilbake, og sammen med 3 andre turglade skulle det nå bli en teltovernatting i Koldedalen. Første dag sto Uranostinden (2157) på programmet, og den skulle vi bestige via den luftige søreggen. Den gledet jeg meg skikkelig til! Eneste jeg visste om søreggen var at det skulle være klatring grad 2-3, og at det skulle være luftig og utsatt. Med de nydelige forholdene vi hadde i vente disse 2 dagene, måtte de bli en sann fornøyelse å bestige toppen fra sør.

Vi kjørte inn i Koldedalen på formiddagen, og parkerte litt før Raudehaugen (1270). Teltene satte vi ikke opp nå, men gjorde oss heller klare for topptur. Med så sikkert værvarsel droppet vi det meste av varme klær og regntøy, og kjørte light-versjon i påkledning. Drikke var imidlertid viktig å ha med på en så varm dag, og siden det er dårlig med vannkilder på ryggene måtte vi ta med rikelig i sekkene.

I starten fulgte vi den merkede stien mot Uradalen og Skogadalsbøen til vi nærmet oss sørenden av Uradalsvatnet. Der tok vi til høyre og krysset elva fra Uradalsvatnet. Fint å steingå elva med så lite vann som nå. Etter elvekryssingen ble det snart alvor når det gjaldt stigning. Først over et par småtopper (1450 og 1487), og så passe bratt og fin motbakke mot Uranostinden S2 (2048), før en liten utflating rundt 1800 meters høyde. Nå var vi i siget, og fra pauseplass på 1800 meters høyde var selv Uranostinden S2 (2048) flott og majestetisk. Hvordan ville da selve Uranostinden (2157) se ut? Siste kneika til S2 (2048) var langt brattere enn hva vi til nå hadde vært igjennom, og mot toppen smalnet det inn og vi kjente tinderanglingens rus strømme gjennom oss. Spesielt når vi tittet mot vårt neste store mål, som nå åpenbarte seg og iherdig prøvde å skremme oss med sin fryktinngytende søregg. For den ser virkelig skremmende ut den eggen opp til Uranostinden (2157). Litt betenkte ble vi, for hvordan skulle vi komme opp der? Erfaringsmessig kan det se helt håpløst ut på avstand, men når man kommer inn til ryggen og begynner klyvingen, så løser det seg opp, som regel. Vi tok først en god pause på Uranostinden S2 (2048) og nøt den fabelaktige utsikten. Særlig Hurrungane var flott å se, og ikke langt unna var neste dags mål: Falketind (2067) og Stølsnostinden (2074). Været var perfekt, og noe varmere behøvde det ikke bli. Vi kunne rett og slett ikke kle av oss så mye mer…

Med voksende spenning fortsatte vi videre mot Uranostinden S1 (2037), som bare var en kul på ryggen. Nå var søreggen på Uranostinden (2157) skremmende nær, og vi kunne betrakte den litt nøyere og se an vanskelighetene oppover. Vel, det var bare å gyve løs på klyvingen, så fikk vi se hvordan det gikk.

Helt i starten husker jeg vi måtte krype under en utoverhengende stein. Vi la oss på magen og ålte oss under. Sikkert ikke eneste mulighet det, men vi så det som lettest der og da. Videre greit et lite stykke, før vi kom til en svært bratt hammer. Vi gikk litt i sikksakk opp, for ikke å risikere at de som var høyere oppe sendte steiner ned på de under. På toppen av hammeren var det imidlertid meget løst, og jeg var ytterst varsom med hva jeg foretok meg. Dette punktet husker jeg som det skumleste på hele sørryggen. Flere av oss mislikte toppen av denne hammeren dårlig, og det var en lettelse å komme opp på eggen igjen, hvor det var langt fastere. Nå kom vi derimot til det smaleste punktet! Et par av oss valgte å ake seg bortover med et bein til hver side av eggen. Luftig og utsatt, men herlig fast fjell! Nå var det ordentlig moro! Den videre veien opp bød ikke på problemer, men på fin og artig klyving. Det gikk overraskende fort, og jeg ble litt i stuss over hvor fort vi nådde toppen. Nesten litt skuffet over at vi allerede var oppe. Men bevares, det var tross alt en stor opplevelse å stå på toppen av flotte Uranostinden (2157) i kun shorts og fjellsko! For en nydelig tind, hvor toppen var en lang og smal rygg med bratte sider ned mot øst og vest. Og mot sør da, hvor vi hadde kommet opp. Det var 4 glade og meget fornøyde gutter som nøt en lang stund på toppen. Vi kunne sikkert ha sittet der resten av dagen, men vi måtte nå ned innen det ble mørkt i hvert fall.

Vi ruslet nordover, og før vi tok fatt på den bratte nedstigningen mot Uradalsbandet, skulle vi oppom Slingsbytinden (2026) først. En fin liten tind, og derfra så Uranostinden (2157) ganske annerledes ut. Fremdeles var den høyreist og flott, men langt mindre dramatisk og skremmende. På Slingsbytinden (2026) ble vi ikke lenge. Det var langt på ettermiddagen alt, og vi skulle helst rekke å slå opp teltene før det ble mørkt. Jeg hadde også lest at det kunne være litt styrete å ta seg ned mot Uradalsbandet på grunn av noen bratte skrenter. Tiden kan fort gå litt for kjapt hvis man skal begynne å lete etter veien ned…

Fra skaret mellom Slingsbytinden (2026) og Uranostinden (2157) gikk vi først rett ned mot vest. Ganske snart forsøkte vi å skrå mer mot sør og mot Uradalsbandet, men støtte etter hvert på en meget bratt skrent som vi ikke ville prøve å klatre ned. Denne skrenten var ganske lang, og vi holdt oss ovenfor den et godt stykke sørover før vi fant et sted som var mindre bratt. Vi var nok temmelig rett under toppen av Uranostinden (2157) da vi endelig kunne gå ned mot Uradalsbandet. En og annen skrent til møtte vi, men disse kløv vi ned eller omgikk på en grei måte. Et langt bånd med rødt fjell ble også passert. Dette ser man tydelig på siste bildet.

Vi nådde stien fra Skogadalsbøen noen hundre meter sør for høyeste på Uradalsbandet. Det er herlig på ryggene og toppene, men jammen er det godt å være nede på "trygg grunn" igjen også. Nå var sola i ferd med å bli temmelig lav på vesthimmelen, så vi tok på det lille ekstra vi hadde av klær i sekken. En liten pause før siste marsj tilbake til Koldedalen… Stien langs vestsiden av Urdadalsvatnet var litt drøy nå, men sånne returer virker ofte lengre enn de er. Vi stoppet opp noen minutter på høyde 1358 og beundret høyreiste Uranostinden (2157), før vi vandret siste biten tilbake til bilen i Koldedalen. Der pakket vi om og satte opp teltene like ved bilen. Ikke mange gode teltplassene akkurat der vi var, men et par gressletter som med godvilje var store nok til teltet fant vi da, selv om det skrådde noe ned mot Koldedalsvatnet. Vi fikk vasket av oss litt svette, spist litt kveldsmat og sovnet rimelig fort og godt. Neste dag ventet en annen godtur, og da skulle det bli ennå varmere…