Snøhetta & Hettpiggen (17.08.1997)  

Det hadde gått 10 dager siden forrige topptur, og nå var jeg veldig motivert for en ny reise til de høye tinder. Etter noen eventyrlige og flotte turer i Jotunheimen tidligere denne sommeren, hadde jeg lyst til å prøve et annet fjellområde for å se litt andre fjell. Hans Petter Flagestad, heretter kalt Hansa, ble med meg til Dovre. Godværet fornektet seg ikke denne dagen heller – strålende sol fra skyfri himmel var det vi kunne vente. Vel, noen skyer skulle det bli, men det var kun for å pynte litt på himmelen. Det hadde blitt noen luftige klyveturer på meg i juli og først i august, og jeg følte derfor at jeg var klar for å prøve meg på en av de absolutt mest krevende 2000-metertoppene på Dovre, nemlig Hettpiggen (2261) i Snøhetta-massivet.

Vi kjørte helt fram til Snøheim og parkerte der. Vindstille og skyfri himmel da vi ruslet i retning Snøhetta (2286). Vi fulgte normalveien til stortoppen på Snøhetta. Etter drøyt 2 timer ankom vi toppvarden og diverse andre installasjoner, 2286 meter over havet. Upåklagelig utsikt i dette drømmeværet. Noe disig kanskje, men det er ofte prisen for shortsvær så høyt til fjells. Man ser mye og langt fra Snøhetta, og vi ble en liten stund på toppen mens vi skuet utover mye av Sør-Norges fjellverden. Mest spennende var kanskje utsikten mot Snøhettas øvrige topper, ca 1 km vest og sørvest for oss. De er temmelig loddrette de fjellveggene som reiser seg opp fra Gryta, og som man da ser nesten rett i mot fra toppen av Snøhettas høyeste punkt.

Selv om det var veldig greit å sitte og slappe av på Snøhetta (2286), var jeg nå litt ivrig på å fortsette videre. Hadde noen sommerfugler i magen ved tanken på klatringen opp til Hettpiggen (2261)… Dessuten skulle vi komme tilbake til Stortoppen (2286) på returen, så vi kunne ta en ny rast der da. Mot Midttoppen (2278) var det grei skuring. Kort pause på den før vi dro nedover til skaret mot Hettpiggen (2261).

Nå dro det seg til – Hettpiggen ser ganske skremmende ut fra nord der den henger utover stupet mot Gryta. Fra skaret var det helt uaktuelt å gå rett på eggen. Litt mer til høyre gikk det noen bratte sva oppover som leder opp på eggen høyere oppe. Jeg hadde lest at det muligens var letteste rute opp, men jeg ville se om det fantes alternativ ennå mer til høyre i vestflanken. Det førte meg noen meter lenger ned og inn i en slags grusrenne som bare ble brattere og brattere oppover. Jeg gikk noen meter opp, og så at det var greit å skrå ut mot høyre og runde den bratte ryggen som utgjorde høyre side av renna (når man ser oppover). Nå ville ikke Hansa mer. Dette var utenfor hans komfortsone, og jeg nærmet meg min også. Så Hansa ville vente på meg i skaret mellom Hettpiggen (2261) og Midttoppen (2278).

Da jeg hadde rundet ryggen og var ute i den meget bratte vestsiden på Hettpiggen, var jeg temmelig spent på veien videre. Bratt overalt, og muligheten for å traversere mer mot sør i vestsiden på Hettpiggen virket vanskelig. Over meg så det noe lettere ut, hadde det ikke vært for en stein som hang litt utover. Jeg måtte over den, for ovenfor virket veien videre ganske kurant. Dette var på kanten for meg uten sikringsutstyr… Med full konsentrasjon og fokus på rolige bevegelser med sikre tak vippet jeg meg over steinen. Puh! Det var egentlig ikke veldig vanskelig, men uff så utsatt. Et fall hadde ikke vært bra! Heldigvis var de siste meterne opp mot Hettpiggen langt lettere, og det var med stor lettelse og glede jeg kunne ta på toppvarden på Hettpiggen (2261). Så deilig å beseire denne toppen, som gikk for være en av de mest krevende 2000-meterne. Ingen andre var å se i nærheten, bortsett fra på Snøhettas høyeste punkt. Fremdeles var shorts og t-skjorte mer enn nok, selv om sola av og til ble borte bak en skydott. Jeg gikk ut mot kanten til skaret mot Midttoppen (2278) og ropte ned til Hansa at alt var OK, og at jeg straks skulle klatre ned igjen.

Ned igjen ja… Å klatre opp er ofte lettere, og selv om jeg var litt nervøs for returen ned fra Hettpiggen, hadde jeg forsikret meg om at jeg skulle klare å smyge meg forbi det mest utsatte punktet. Det gikk egentlig mye greiere enn fryktet også, så ganske snart var jeg nede ved Hansa igjen. En ny lettelse! Det hadde vært gøy å stå på toppen, men nesten like bra var det å være nede igjen, vel vitende om at jeg hadde vært på Hettpiggen uten bruk av sikringsutstyr. Mestringsfølelsen var definitivt tilstede! :-)

På returen stoppet vi igjen på Snøhettas høyeste punkt og tok en liten pause. Nå kunne jeg slappe ordentlig av, og vi nøt den vide utsikten en stund før vi tok fatt på steinrøysa nedover i retning Snøheim. Det er sjelden noe stress med å komme ned igjen på sånne superdager i fjellet. Eneste som gjør at man ofte må ned i rimelig tid, er den lange bilturen hjem og eventuell påfølgende arbeidsdag. Men hvordan bilturen og dagen derpå var, husker jeg ingenting av i dag (år 2014). ;-)