Lindbergtinden, Svellnosbreahesten & Tverråtindan (23.07.1998)  

Endelig et skikkelig værvindu, og da måtte det smis. Riktignok et lite værvindu, for et nytt lavtrykk var ventet inn til neste dag. Men nå skulle noen stortopper til pers, dvs topper over 2300-meter. Tverråtindan med et par andre 2000-metere var på programmet, og da gikk kjøreturen til Spiterstulen.

Vi ankom Spiterstulen i strålende sommervær! Blå himmel, og shortsen måtte fram i godværet. Turfølget besto denne gangen av Gisle, Ragnar, Hans Petter og undertegnede. Første del av turen fulgte vi stien mot Svellnosbrean. Etter at noen klopper som lå over Svellnosbreagrove var passert, gikk ferden videre mot nordre kant av Tverråbrean. I starten der det er brattest, gikk vi i steinrøysa, men der breen flater ut holdt vi oss mest utpå snøen. Mye mer behagelig å traske på våt sommersnø enn i ura. Etter vandringen på nordre del av Tverråbrean fulgte siste steinrøys opp mot Lindbergtinden (2120), som var dagens første topp, 3 t 12 min etter starten fra Spiterstulen. Svette i det nydelige sommerværet tok vi en liten pause på toppen, mens vi blant annet beundret den mektige og loddrette østveggen på Bukkehøe (2314).

Fra Lindbergtinden (2120) ble det nå rundt 150 høydemeter ned igjen, før en seig ur fulgte opp til Vestre Tverråtinden (2288). Det var drøye 300 meter oppover igjen, og følelsen av å endelig være oppe på nesten 2300 meter, var utvilsomt god. Men vi skulle ganske fort nedover igjen. For jeg ville også plukke med Svellnosbreahesten (2181), når den nå var så nærme. Så da ruslet vi over en bit av Svellnosbrean, mens vi hadde et nydelig lite vann ute på breen litt nedenfor oss, mot nord. Selv om været var godt og varmt, fristet det svært lite å ta en dukkert i det vannet…

Stoppen på Svellnosbreahesten (2181) ble kort, for nå ventet den ene av dagens to hovedmål: Store Tverråtinden (2309). Retur i samme spor over breen, og så en ny motbakke på 100 høydemeter i ura, før vi endelig kunne slå oss ned på dagens høyeste topp! Deilig! Nå ble det en litt lengre pause. Beina var mer møre nå, og kroppen litt mer sliten, så godt å få fylt på med noe mat og drikke. Været var fremdeles flott, men i vest skyet det mer over. Værvarslet så ut til å stemme ganske bra.

Mot Midtre Tverråtinden (2302) ventet dagens mest spennende punkt. Litt vest for denne toppen skulle det være klatring noen meter, opp en bratt hammer på ryggen. Det gikk greit ned fra Store Tverråtinden (2309) og bortover ryggen helt til vi kom til denne hammeren. Der var det bratt ja! Jeg prøvde meg litt oppover, og så at med stor forsiktighet ville jeg ha kommet opp, men ingen av de andre følte seg lystne på å følge etter, så da droppet jeg det også. Like greit og ikke ta noen unødige sjanser. Det var tross alt eksponert og bratt, selv om det bare var få meter det dreide seg om. Vi skrådde i stedet litt nedover mot øst, og holdt oss rett under en nærmest loddrett skrent som gikk østover. Først når vi hadde traversert til vi egentlig hadde gått forbi toppen på Midtre Tverråtinden (2302), fant vi en mer skrånende grusrenne hvor det virket greit å komme opp. Vi havnet da noen meter øst for toppen, og ruslet ganske slitne de få meterne vestover igjen bort til dagens siste toppvarde. Puh! Veldig godt å kjenne at nå var det ikke flere motbakker. Men nedoverbakker er også slitsomme, dog på en annen måte. Vi slappet av på toppen av Midtre Tverråtinden (2302) en liten stund, og fikk i oss det siste vi hadde med av kalorier. Så håpet vi at noen av de lange rennene i sørsiden på Tverråtindan kunne benyttes på returen. De er ofte snøfylte nesten fra toppen av ryggen og helt ned til Tverråbrean, og det var de nå også, hadde vi sett fra Lindbergtinden (2120) litt tidligere.

Vi fant en passende snørenne nokså rett nedenfor Midtre Tverråtinden (2302), og surfet nedover på snøen med fjellskoene. Fin konsistens på snøen nå etter en varm dag. Nesten hakket for våt, for det ble ikke stor fart nedover. Allikevel var vi nede ved Tverråbrean igjen på et øyeblikk i forhold til hvordan en nedstigning i ura ville ha vært. Utrolig kjekt med disse lange snørennene! Returen tilbake til Spiterstulen gikk omtrent i samme spor som vi hadde gått oppover tidligere på dagen.