Bruri (29.07.1998)  

Hans Petter, Gisle og jeg reiste til Dovrefjell i håp om noe bedre vær der. Det var ikke veldig lovende værutsikter, men kanskje kunne vi få gløtt av sol i hvert fall…. Vel, det ble et par hakk dårligere enn varslet tilsa, men vi slapp noe særlig med regn, tross alt. Solkremen ble liggende trygt i sekken.

Med det stusselige været la vi ikke opp til noe heftig topptur. Vi parkerte på Snøheim, og ruslet på stien sør for Snøhetta-massivet mot Svånåtindan og Bruri (2001). Det ble nok kun med Bruri denne dagen… Da vi passerte Heimaste Svånåkollen (1487) ante vi en liten lettelse i været, men den var selvsagt bare midlertidig. Skyene datt nedpå toppene igjen da vi var inne ved foten av Bruri (2001).

Sørflanken på Bruri (2001) hadde jeg lest var løs og ustabil. Vi tok det pent og rolig oppover, men merket at ryktene stemte ganske bra. Det var en del ustabile steinmasser i den skråningen. Men opp kom vi, og det i tåka. En spinkel toppvarde dukket opp i grøten. Vi spanderte ikke så mange minuttene på toppen, for tåka virket standhaftig mens vi var der oppe.

Vi sneglet oss ned sørskråningen på Bruri (2001), og kom på trygg grunn igjen nede ved vann 1524 moh. Nå ventet marsjen tilbake til Snøheim. Vi svippet en liten tur oppom Innaste Svånåkollen (1542) på veien, så fikk vi i hvert fall en topp uten tåke. Skydekket hadde steget litt nå, og hele Bruri kom til syne bak oss. Fra Snøheim ble det en god kjøretur tilbake til Elverum.

Sommerværet 1998 fornektet seg ikke denne dagen, men 14 dager senere skulle Hans Petter og jeg få skikkelig revansj i Jotunheimen med det som skulle bli årets fjelltur for min del.

Flere bilder: