Peakbooktreff søndag - Søre & Nordre Svartkampen (21.09.2014)  

Plutselig var det søndag, og avreisedag. Som forventet gikk denne Peakbooktreff-helgen på Leirvassbu fort. En helg som svarte til forventningene, og vel så det. Lørdagskvelden var særdeles hyggelig, med fjell-quiz (som vårt lag vant mye takket være kunnskapsrike oyvindbr), bildeforedrag og masse trivelig fjellprat. Herlig å være i lag med så mange som forstår toppnerdspråket, som ikke rynker på panne og ser ut som et spørsmålstegn når man sier «primærfaktor». Denne søndagen skulle toppfolket både hit og dit på topptur. De fleste skulle hjemover iløpet av dagen, og selv hadde jeg nesten 6 timers kjøring foran meg. For at det ikke skulle bli altfor sent før jeg var hjemme, ville jeg ikke gå noen lang tur. Men en tur hadde jeg planlagt, og det sto mellom 2-3 alternativ. Øverst på ønskelista sto Svartkampen (1369), sørvest for Otta. Med sine 634 meter i primærfaktor ruver den godt oppe i Gudbrandsdalen.

Jeg ble værende på Leirvassbu til de aller fleste var spredd rundt i fjellheimen, eller hadde reist hjemover. Var altfor mange kjentfolk å skravle med… Klokka ble nærmere 11 før jeg kom meg avgårde. Det var kjøligere, og nysnøen hadde lagt seg på toppene rundt Leirvassbu. Det var meldt kuling, og den skulle øke litt på utpå dagen.

For å komme til Svartkampen, kjørte jeg ned til Lalm, og tok over mot Heidal. Der kjørte jeg opp Øverbygdsvegen. Fra den går flere seterveger opp i sørvestsiden på Svartkampen (1369). Var nysgjerrig på hvor langt opp man kunne kjøre disse veiene, og ville først prøve den som går opp til blant annet Sveasætri. Helt nederst var det selvsagt en bom. Den sto åpen, var rusten og virket ikke å være i bruk. Tenkte fram og tilbake et par ganger, men tok sjansen. Rimelig greit å kjøre oppover, og kom til der hvor grusveien deler seg, hvor det går til venstre mot Sveasætri og til høyre mot Rosætri. Her sank standarden på veien betraktelig. Nå ble det mer en god traktorveistandard, og jeg parkerte i dette krysset. Var plass til bilen så den ikke sto i veien for andre. Klokken 12:50 var jeg klar for tur.

Begynte med å gå mot Rosætri, for å lete etter et passende sted å skjære opp i skogen. Tenkte det var lurest å drøye så lenge som mulig, og kom ganske nærme Rosætri før jeg tok av og opp i granskogen. Tett granskog bare noen få meter, før jeg kom inn i meget lettgått bjørkeskog med lite småkratt. Overraskende lett oppover i lia, og snart var jeg ovenfor skoggrensa. Holdt til høyre for Ronåsån, som er stupbratt mot sør. På høyde med Ronåsån kom jeg over på bakke dekket med mose og reinlav, og denne var svært så myk. Føltes som jeg gikk på en tjukk madrass, siden jeg sank langt ned for hvert skritt. De siste meterne opp mot Søre Svartkampen (1369) søkte jeg derfor etter steinrøyser da dette var mindre slitsomt i motbakke. Jeg kom først opp på det trigonometriske punktet på 1366. Her blåste det meget friskt! Det hadde vært litt vind oppover etter at jeg kom over skoggrensa, men nå tok det skikkelig fra nordlig retning. Jeg jobbet meg motvinds til toppen på 1369, og gjemte meg bak varden. Jeg hadde hatt mye sol oppover, men nå skyet det mer over og sola ble borte en god stund. Etter en drøy time var jeg på toppen, og utsikten var som forventet god og vid, men noe hemmet av dis.

Etter en kort stopp på toppen, ruslet jeg nedover nordryggen for å gå på Nordre Svartkampen (1358). Var deilig å komme ned i skaret og få litt le for vinden her i sørøstsiden på Nordre Svartkampen. Det varte helt til jeg nærmet meg toppen på Nordre (1358). Her var det heldigvis lett å gjemme seg i le for vinden siden selve toppen var en liten nabb.

Tok med to topper nordvest for Nordre Svartkampen også. Vinden økte litt på, og på NV1 (1355) tok vinden så hardt at jeg slet med å stå rolig for å ta bilde. På vei mot siste toppen (1333) gikk jeg på rumpa i ei steinrøys og slo baksiden av venstre lår temmelig hardt. Buksa holdt, men det svei godt og var ømt. Resultatet ble et stort skrubbsår og et ordentlig blåmerke. Ble litt pes å sitte i bilsete for å kjøre langt hjemover etterpå, men greide å kjøre 4 timer i strekk uten å gå ut av bilen.

Den siste toppen NV2 (1333) er egentlig bare reinlav og mose. Gynget meg bortover, og nedover var det deilig å ha som underlag. Fant etterhvert igjen stien ned mot Sveasætri som er tegnet inn på kartet. Denne stien er veldig gjengrodd, og var vrien å se ovenfor skoggrensa. Sveasætri var en idyllisk liten seter. Fra den var det få minutters rusling ned til bilen. Den gjengrodde setervegen ned til bilen er jeg glad jeg ikke valgte å kjøre med min lave bil. Var ikke så mye jeg tapte på å parkere der jeg gjorde. Da jeg kjørte nedover var heldigvis bommen like åpen, og fremdeles like rusten som da jeg kjørte oppover.

Flere bilder: