Stornubben - nøkkelturen (17.04.1999)  

Jeg klarte ikke å få med noen på vårskitur denne dagen, men abstinensen etter 2000-metere var for stor, og værvarslet for bra til at jeg bare kunne holde meg hjemme. Riktignok var det meldt litt snø på morgenkvisten, men så var det "lovet" knallvær resten av dagen. Det skulle stemme på en prikk!

Etter noen timers kjøretur fra Elverum, var jeg i Sjodalen. Rundt 1 km sørvest for Hindsæter var det greit å sette fra seg bilen ved siden av Rv 51. Da jeg var klar for avmarsj, forsikret jeg meg om at bilnøklene lå trygt i innerlomma på jakka med glidelåsen helt igjen. Jeg gjentar: Glidelåsen var helt igjen! Årsaken til at dette huskes så godt, kom på slutten av turen…

Lett snøvær da jeg gikk opp gjennom den glisne furuskogen. Sola holdt på å bryte igjennom, og da jeg var oppe på Hindflyin lettet det helt. Skyene trakk østover, og fra nå av ble det sol fra nærmest skyfri himmel resten av dagen. Fin og slak stigning oppover Hindflyin, med litt følelse av å stå på stedet hvil. Nå som det var kommet noen cm med nysnø, var det noe tyngre å gå, men snøen var heldigvis lett. Det er noen kilometer oppover her, før det flater litt ut, og man endelig kan gyve løs på siste bakken opp til Stornubben. Jeg svingte bortom Sørvestnubben (2098) først. Glad jeg gjorde det, for Stornubben (2174) fikk en fin pyramideform derfra. Siste bakken opp til Stornubben måtte jeg ta av skiene. Etter fire og en halv time var jeg endelig ved toppvarden på Stornubben (2174), i et nydelig aprilvær.

Jeg tok meg god tid på Stornubben (2174), før jeg skled nedover mot Veslnubben (2055) og Austnubben (2049). Jeg beholdt skifellene på, for det var ganske hardt og skavlete på nordsiden av Stornubben. Gikk veldig fint å beholde skifellene der. Til Austnubben var det motbakke på rundt 100 høydemeter, og den kjente jeg nå. Den gikk tyngre enn bakken opp til Stornubben fra Hindflyin.

Nå var dagens 2000-metere unnagjort for min del. Fra Austnubben registrerte jeg at det var en knaus nesten 400 meter mot øst, men denne sto ikke i Røyne-lista, og ikke samlet jeg etter PF 10 heller, så da stresset jeg ikke med den. Den var uansett ikke PF 30, og ikke sto det noen høyde på den heller. Men dagen var ikke helt over ennå, så i stedet for å skli rett nedover i retning bilen, fortsatte jeg litt til nedover mot nordøst. På urørte flater med perfekt styresnø skled jeg ned til høyde 1898, Hindnubban Sørvest. Ingen spektakulær topp det akkurat, men jeg hadde sett at det var temmelig heldekkende snø ned til Hindflyin fra den, hvis jeg holdt meg i et søkk hvor det virket å være minst bratt.

Været var fremdeles strålende da jeg skrådde nedover mot sør/sørøst fra Hindnubban Sørvest (1898). Et stykke nede på Hindflyin kom jeg inn på mine egne spor fra tidligere på dagen. Kjekt å følge sporene nå, for det lå noe mer nysnø her. Skifellene hadde jeg selvsagt tatt av nå, og det var en fryd å skli nedover mot Sjodalen mens sola sakte ble lavere bak meg. I sånne lange, slake nedoverbakker er ski helt suverent! Du verden som man sparer tid, og ikke minst beina.

Da jeg var nede ved bilen igjen, gledet jeg meg til å få av skiskoene og få byttet til rent tøy. Jeg åpnet jakka, og åpnet innerlomma for å hente bilnøkkelen… Tomt! TOMT! Hæææ…??? Jeg hadde da ikke rørt den lomma på hele turen, og så var ikke bilnøkkelen der. Tenke, tenke, hadde jeg lagt den et annet sted? Neida, jeg hadde jo forsikret meg om at nøkkelen lå i en lomme med hel glidelås. Jeg rotet ekstra i lomma, og da skjønte jeg hva som hadde skjedd… Den teipede sømmen hadde gått opp i bunnen av lomma, og hullet var akkurat stort nok til at nøkkelen kunne gli ut. Fa… Hva nå? Jeg lette lenge og vel rundt bilen, fulgte sporene mine oppover i skogen noen meter, men innså snart at dette var som den berømte nåla i høystakken. Jeg hadde jo gått over 2 mil i snøen…

Det begynte å bli sent på ettermiddagen, og sola ville være oppe maks 2 timer til. Kanskje halvannen bare også. Ingen biltrafikk nesten, og Hindsæter var stengt. Heldigvis hadde mobiltelefonen strøm igjen. Jeg tenkte på reservenøkkelen hjemme i Elverum. Var det noen som ville gidde å kjøre 3 timer sånn på ettermiddagen med en nøkkel? Broren min var ikke hjemme, men min syke far var det. Han var for syk til å kjøre så langt nå, så hvem da? Jo, en god venn som bodde bare noen hundre meter fra mitt hjemsted i Elverum kunne kanskje være hjemme. Jeg ringte Gisle, og fikk svar. Nei han hadde ingen planer for kvelden, og kunne gjerne ta seg en tur. Helt utrolig! Det er kamerat det! Du verden så takknemlig jeg var for at han svarte på telefonen den ettermiddagen, og samtidig hadde ork og anledning til en kjøretur på 6 timer tur/retur.

Den første timen var grei å vente. Da lå jeg på en benk på Hindsæter i sola og halvsov. Så gikk sola ned og det ble straks kjøligere. Tiden ble lengre, og jeg ble kaldere. Det ble noen turer frem og tilbake langs riksvei 51 den kvelden. Den siste timen gikk sakte, men da det begynte å mørkne ordentlig, kom Gisle kjørende rundt svingen ved Hindsæter. For en lettelse å se den lille, røde bilen hans da! Han syntes det bare hadde vært trivelig med en kjøretur i det fine været han. :-)

Da ble det en litt kjip avslutning på en nydelig vårskitur, men lykkelig slutt tross alt. Den første tiden etter denne turen var jeg noe i overkant nøye med hvor bilnøkkelen ble oppbevart. Gikk jeg alene, la jeg noen ganger igjen nøkkelen under en stein i nærheten av bilen. Jeg stolte hverken på jakkelommer, bukselommer eller sekkelommer…