Urdadalsryggen (22.08.1999)  

Det var på tide med en rangletur sentralt i Jotunheimen nå etter den praktfulle langturen i Breheimen nesten én måned tidligere. Jeg ville ta med Grete over Urdadalsryggen, og Gisle kunne også bli med. Været så ut til å kunne bli bra. Det var i hvert fall ingen fare for nedbør, og det var helt greit når det skulle klyves på luftige rygger. Vi skulle få en fin augustdag i Jotunheimen.

Vi startet fra Leirvassbu på morgenen i nydelig vær. Mest blå himmel, og lite vind. Vi la i vei østover på stien gjennom Kyrkjeglupen forbi flere vann. Etter å ha fulgt stien nesten hundre høydemeter nedover mot Visdalen, tok vi av og skrådde oppover mot vestflanken på Store Urdadalstinden (2116). Vi satte kursen mot en av rennene som gikk nokså rett opp mot toppen, men kan nok ikke ha valgt den letteste. Ganske tidlig støtte vi på et lite klyveområde hvor vi måtte være forsiktige. Midt oppe i bratta skulle vi ta en kjapp pause. Gisle hadde tatt av sekken, og vips, der forsvant den nedover et titalls meter. Han måtte såpass langt ned igjen for å hente den, at han ga oss beskjed om og bare fortsette oppover. Grete og jeg fortsatte videre i ura, mens Gisle etterhvert returnerte til Leirvassbu. Veien videre til topps var uproblematisk, og vi nådde toppen på Store Urdadalstinden (2116) drøyt 4 timer etter start.

Etter en god pause ruslet vi mot Midtre Urdadalstinden (2060). Fin ryggvandring sørover her, hele tiden med imponerende utsikt over mot den mektige Hellstuguryggen på andre siden av Urdadalen. Vi passerte nedenfor på vestsiden av en hammer/pinakkel i rødt berg, og litt senere sto vi på toppen av Midtre Urdadalstinden (2060). Dette var en fin og luftig topp, og nå var jeg litt spent på veien videre. Nå skulle ryggen bli langt mer uryddig og krevende, og jeg lurte på hvordan Grete ville fikse eventuell luftig klyving. Hun var ikke veldig bevandret i sånt terreng foreløpig.

Fra Midtre Urdadalstinden (2060) så det ganske uveisomt ut å følge midt oppe på ryggen. Jeg måtte finne en lettere vei. Ned mot øst så det greiere ut. Riktignok bratt, men ved å følge renner noen meter nedover og fine hyller bortover, kom vi enkelt bort til et tydelig skar mellom Midtre Urdadalstinden (2060) og Urdadalstinden S1 (2025). Men der var det jammen stopp også! Rett opp fra skaret var det svært bratt, og jeg ville ikke uten videre sende Grete opp der uten å lete etter alternativ. Jeg trakk noen meter mot venstre (øst), og så et dieder med lite tak og fester nederst, men høyere opp var det hyller og flere tak. Grete fikk stå på mine skuldre, og kom trygt opp på en hylle. Jeg sendte sekken opp til henne, men hvordan skulle jeg komme opp? Løsningen ble å spenne ifra med beina på begge sider, og på den måten nådde jeg hylla og fikk løftet meg opp på den. Lettere klyving et par meter til, og så var vi plutselig oppe på Urdadalstinden S1 (2025). Puh! Moro, men også litt på kanten for Grete.

I halvskyet og vindstille vær roet vi litt ned på Urdadalstinden S1 (2025). Vi skulle fortsette et lite stykke til sørover til Urdadalstinden S2 (2005). Her var ryggen mer jevn, men ganske smal i perioder. Det kilte i magen. Behagelig kiling for min del, noe mer ubehagelig kiling for Grete.

Like etter Urdadalstinden S2 (2005) fant jeg ei renne ned mot vest som førte oss greit ned ura mot Semelholstjønne. Langs østbredden på Semelholstjønne var det idyllisk. Sola varmet, og det var riktig trivelig å vandre nordover her etter det lille adrenalinrushet oppe på Urdadalstindan. En spennende dag ble avsluttet med en drøy, men nydelig retur gjennom Kyrkjeglupen igjen tilbake til Leirvassbu.