Leirhøe & Spiterhøe (04.09.1999)  

Da Grete, Hans Petter og jeg kjørte oppover Visdalen denne septembermorgenen, var jeg litt spent. Skyene suste i høy hastighet over og delvis inn i toppene. Det måtte være temmelig frisk vind på toppene… Men det var meldt at det skulle løye på formiddagen, samtidig som skyene skulle fordufte. Da vi ankom Spiterstulen hadde skydekket lettet betraktelig, men farten på skyene var fremdeles stor. Det var bare å krysse fingrene for at det ville roe seg på den tiden vi ville bruke opp til Leirhøe (2330), en av kjempene i Jotunheimen.

Vi ruslet på stien sørover i Visdalen til vi nærmet oss elva Leirgrove. Denne elva kommer ned fra isbreen som ligger i nordflanken på Leirhøe (2330). Jeg så at høydekotene lå mindre tett oppover langs Leirgrove. Vi skar av fra stien litt før vi nådde Leirgrove, og gikk opp på nordsiden av elva. Her var det fint å gå opp, men litt mer grums ble det da vi nådde etterlatenskapene fra isbreen i nordflanken på Leirhøe (2330). Etter noe vandring i morenelandskap kom vi etterhvert opp mot toppen Leirhøe Nord (2077). Få meter fra denne toppen tok vi en pause. Været var aldeles strålende, men det blåste friskt i perioder.

Grete ville bli igjen i «basecamp» ved Leirhøe Nord (2007), mens Hans Petter og jeg skulle liste oss opp isbreen i nordsiden på Leirhøe (2330). Vi hadde ikke med noe stegjern eller isøks, kun teleskopstaver som støtte. Heldigvis lå det igjen noe snø på isbreen, så det gikk rimelig greit å rusle oppover. Kun i det bratteste partiet var det småglatt pga hard snø, men da var stavene fine å ha. Ingen sprekker i den flatere delen av breen ned mot Leirhøe Nord (2077), men der isbreen knekker av i det bratteste partiet så vi tydelig sprekker som strakte seg et stykke østover. Derfor holdt vi oss langt ut mot øststupet akkurat der. Isbreen og snøen stoppet noen få meter før vi nådde toppvarden. I praktfullt septembervær nådde vi toppen på Leirhøe (2330) fire og en halv time etter start fra Spiterstulen. Fremdeles frisk vind, men det gjorde liksom ingenting nå. Himmelen var så høstklar og blå, med kun noen lette fjærskyer som pynt på alt det blå. Helt herlig å stå på en av stortoppene i Jotunheimen under sånne forhold.

Vi tok oss litt tid på toppen selv om Grete ventet ved Leirhøe Nord (2077), før vi ruslet nedover breen igjen. Noe forsiktighet ned det bratteste området på breen, men det hadde ikke vært noen fare å falle heller. Siste biten ned ble det lett slentring på behagelig underlag. Grete satt og nøt den skarpe septembersola, og hadde ikke savnet oss veldig ennå…

Vi gikk over Leirhøe Nord (2077) og Leirhøe N2 (2035) før vi trakk ned i den lille dalen mot Spiterhøe (2033). Store snøfonner ga oss en behagelig ferd ned i dette søkket, eller dalen, før vi siktet opp mot Nordøst for Spiterhøe (2009). Kort stopp på denne vesle haugen, for vi hadde planlagt en lengre pause på Spiterhøe (2033). Frisk motvind da vi ruslet bort til Spiterhøe (2033). Vinden ville ikke helt gi seg i dag…

På Spiterhøe (2033) tok vi en enkel feiring, siden dette var min 2000-meterstopp nr.200. Dette var også dagens siste topp. Nå ventet en laaaang nedoverbakke, og den ville trolig bli nokså bratt også. Jeg hadde planlagt å gjøre returen kortest mulig ved å gå nedover mot nordvest, mot høyde 1839, vest for den lille breen som ligger like N/NV for Spiterhøe (2033). Det er temmelig bratt hele veien ned mot Spiterstulen her, men høydekotene ga håp om en mulig nedstigning hvis vi prøvde å holde en nokså rett linje fra høyde 1839 og ned mot Spiterstulen. Og det funket som bare det å prøve den ruta. Litt sikksakkgåing i de bratteste partiene, men vi hadde ingen problem med å finne en grei vei ned. Veldig godt å nå Spiterstulen etter denne lange nedoverbakken, og vi var alle superfornøyde over en meget flott dag i fjellet. Høstfargene hadde sånn smått begynt å prege Visdalen, så det var nesten synd å måtte reise hjemover igjen, men pliktene kalte. Heldigvis skulle det bli bra vær også helgen etter…