Vårskitur til Ringstinder (14.05.2000)  

Det var meldt superfint vær midt i uka, og jeg kunne maks få tatt meg én dag fri. Ikke kunne vi reise avgårde på kvelden heller, så hva gjør man da? Jo, man kjører på natta og går på direkten. Jeg hadde stor lyst på klassikeren Store Ringstinden (2124) som vårskitur, og sånne bombesikre høytrykksdager er det sjelden overflod av.

Klokken 03:00 på natta ruller vi fra Oslo. Det er langt til Ringsdalen fra Oslo, men hva gjør man ikke for å oppleve sånne eventyrlige dager i høyfjellet… Grete la seg til å sove i baksetet på bilen, og jeg var nok en smule misunnelig på henne der hun bare kunne fortsette natta ved å se på innsiden av øyelokkene. Det gode med å kjøre på denne tiden av døgnet, er fraværet av andre biler. Milene går radig unna, og ved å sette seg delmål underveis blir ikke kjøreturen altfor uoverkommelig.

Klokken var sånn omtrent 9 på morgenen da vi hadde skia på beina ved inngangen til Ringsdalen. Et par andre biler hadde også parkert langs grusveien.

Været var som meldt – skyfritt og aldeles vindstille. Det kunne rett og slett ikke bli bedre! Snøen hadde minket godt, så innover Ringsdalen var det flere store bare felter allerede. Flatt og lett å gå i starten, og snøen var ennå ganske fast. Med feller under skiene blir det feil å si at vi gled sørover i Ringsdalen, men det føltes nesten sånn i dette været og med sånne omgivelser. Noen utstyrsfanatikere kunne vi ikke beskyldes for å være, der vi labbet avgårde på langrennski! Er ikke mange som bestiger Store Ringstinden på sånne ski, og i hvert fall ikke nå i dag. Et stykke inne i Ringsdalen så vi 4 gutter som jobbet seg oppover vestsiden på Dyrhaugsryggen med noe Randonné-lignende ski. De hadde nok et litt annet mål med dagen enn hva vi hadde, og altså en ganske sterk motsats til oss. Tror det var første gang jeg så noen gå med sånt skiutstyr i fjellet, men så hadde jeg heller ikke gått så mange vårskiturer i så alpint fjellterreng som Hurrungane heller.

Innerst i Ringsdalen begynte det å stige langt mer, og på det bratteste måtte vi ta av skiene. I knekkpunktet mellom det bratte partiet og langt slakere området før vi kom inn på breen nord for Midtre Ringstinden (2025), hadde det dannet seg noen mindre breglepper. Ikke kjempestore, men nok til at vi helst lot være å falle nedi. På noen steinrabber ovenfor det bratteste partiet opp fra dalen, tok vi en lengre pause.

Store Ringstinden (2124) er jammen litt av en tind sett fra flere vinkler. Nesten utrolig at man kan gå på ski opp på den, i hvert fall for noviser som oss. Nordstupet på tinden er jo formidabelt, der det glatt og loddrett nesten henger utover mot Ringsdalen.

Nå ventet straks det som skulle bli det mest spennende partiet på turen – skråpassasjen på breen rett nord for Midtre Ringstinden (2025). Der hadde ikke sola fått tak ennå, så det var temmelig hardt. Nå savnet vi virkelig stålkanter på skiene! Vi hogg skiene på skrått inn med god støtte av stavene samtidig. Sakte men sikkert jobbet vi oss oppover, mens vi prøvde å fordrive tankene om en rutsjetur ned mot Ringsdalen. Jeg ville i hvert fall ikke minne Grete om at snøbakken endte i et stup. Det kunne ikke på noen måte gjøre frykten noe mindre… Egentlig gikk det helt fint oppover, uten noen form for glipptak. Frykten for en aketur var nok langt større enn den reelle muligheten for at det skulle skje. Allikevel var det særdeles godt å endelig nå skaret mellom Midtre og Store Ringstinden. Her var det et større flatt område, og det trengte vi nå. Sola skinte og varmet godt! Ny og velfortjent pause, mens vi nøt de flotte omgivelsene.

Jeg ville jo selvsagt ta med Midtre Ringstinden også, men Grete var ikke særlig hypp på den. Mens hun satt og filmet litt og slappet av i solen, tok jeg med stavene og gikk opp vestsiden på Midtre Ringstinden. Avtalen var nå at Grete kunne begynne å gå i forveien opp mot Store Ringstinden etter en stund. Et stykke oppe i vestflanken på Midtre (2025) ble det brattere med knauser og bart fjell, men jeg fant en grei rute oppover og kom meg opp til topps uten problemer. 4 timer etter start fra bilen var første topp i boks. Herlig utsikt! Der oppe fikk jeg et godt overblikk over hvor sprekkene i breen befant seg oppover mot Store Ringstinden. På vei nedover fra Midtre (2025) la jeg merke til en liten prikk som krøp opp breen mot Store Ringstinden (2124). Det var Grete som hadde begynt å gå.

Jeg økte farten ned fra Midtre Ringstinden. Grete kunne jo ikke få altfor stort forsprang heller… Omtrent halvveis oppe i bakken mot Store Ringstinden tok jeg henne igjen, og sammen gikk vi sikksakk oppover breen. Vi fulgte stort sett hovedtraseen hvor de fleste andre hadde gått. Mye spor selvsagt, og vi så noen folk her og der. Da vi kom til den siste bratte kneika før toppen, gjorde vi som noen andre også hadde gjort, satte igjen skiene og tråkket i gode fotspor oppover. Beina var litt tyngre nå, så det gikk ganske smått. Jeg lot Grete få et lite forsprang her også, siden hun ville filme at jeg gikk de siste meterne opp mot toppen. Endelig var Store Ringstinden (2124) nådd, i et enestående flott vær! Og for en topp…! Forholdsvis smal topprygg som ga en liten følelse av luftighet. Vi tok en prat med noen andre som var på toppen samtidig, og unnet oss selv en lang og god pause. Lysten til å forlate denne toppen var ikke veldig stor akkurat!

Men alle flotte stunder tar slutt de også, og klokka gikk minst like fort her oppe som den gjør ellers. Vi ruslet ned til skiene igjen, og svingte oss mindre elegant nedover breen i østsiden på Store Ringstinden (2124). På vei ned møtte vi flere som tråkket oppover breen, så noe trafikk var det tross alt.

Nede i skaret mot Midtre Ringstinden (2025) igjen, nærmet vi oss stedet som hadde gitt oss noe høyere puls da vi gikk motsatt vei – den skrå breen nord for Midtre Ringstinden. Jeg hadde en topp til jeg ville plukke med meg, nemlig Austre Ringstinden (2002). For å komme til den, måtte vi passere oppunder nordstupet på Midtre Ringstinden, men nå hadde lufttemperaturen sørget for at snøen hadde myknet noe. Passasjen forbi Midtre Ringstinden gikk helt fint, og vi ankom Ringsskar i god stil.

På bandet mellom Midtre og Austre Ringstinden fant Grete seg en fin plass i solen. Hun hadde ikke noe høyt ønske om å bli med på Austre Ringstinden, så i ensom majestet ruslet jeg først noe sørøstover til jeg var temmelig rett sør for toppen. Det virket hakket mindre bratt opp der. De drøye 200 høydemeterne opp gikk helt fint, men her var snøen våt. Sola hadde stått rett på hele dagen her, og gjort om snøen til sørpe. Det ble en relativt kort stopp på toppen av Austre Ringstinden (2002), før jeg delvis rutsjet nedover sørflanken igjen, mye av tiden med sørpeskred foran meg. Jeg hadde satt igjen skiene der bakken startet, og suste tilbake til Grete som halvsov i Ringsskar.

Dagen var på hell nå, så vi gled videre nordover og ned mot Ringsdalen igjen. Vi tok av skiene i den bratte kneika etter at vi hadde kjørt over breen, men litt nedenfor tok vi de på igjen, og nå kunne vi suse ned mot Ringsbotn. Det gikk nærmest av seg selv her i den småisete og fuktige sukkersnøen. Skyggene ble lengre og lengre fra de alpine tindene rundt idet vi nærmest oss bilen. Nå gjensto det kjedeligste – bilturen tilbake til Oslo. Den husker jeg ingenting av, bortsett fra at vi var hjemme igjen ved 12-tiden på natta. Da hadde vi altså vært i aksjon 21 av dette døgnets 24 timer. En fantastisk og meget godt utnyttet dag! Arbeidsdagen derpå var nok ikke av de mest effektive…