Ymelstinden, Storjuvtinden & Nåle på Skardstinden (12.08.2000)  

Jeg var inne i en periode med mye overtidsjobbing, og kjente at nå trengte jeg en avkobling. Noe av det beste med fjellturer har vært rekreasjonen og forandringen det er fra hverdagen. Det har for meg vært den beste måten å lade batteriene på. Når det nå var meldt solid finvær og jeg var sugen på klyving i tørt høyfjell, måtte jeg komme meg avgårde. Ingen kunne bli med denne gangen, og det var synd, for nå var turmålene topper i et område med mange av landets høyeste tinder.

Under en skyfri himmel kjørte jeg oppover Leirdalen og parkerte ved Geitsætre. Derfra vandret jeg østover, litt ovenfor og på nordsiden av elva Nørdre Illåe i retning Nørdre Illåbrean. Det stiger svakt innover dalen her, så høydemeterne er lettkjøpte. Da jeg nådde Nørdre Illåbrean, gikk jeg først langs den nordre kanten av breen til jeg kom inn på snø. Deretter ble det hovedsakelig snøvandring til jeg var oppe i det nordøstre hjørnet av breen. Nå kom turens tyngste bit – ura opp til Ymelstinden S2 (2207). Småglatte steiner som ennå ikke var tørket opp av sola, så det gikk smått oppover. Derfor var det ekstra herlig å komme opp på den lille ryggen mellom Ymelstinden (2304) og Ymelstinden S2 (2207). Dagens første lange pause ble tatt på sistnevnte topp. Derfra kunne jeg se tilbake på mesteparten av ruta jeg hadde gått til nå, og nesten helt ned til bilen ved Geitsætre.

Da jeg ruslet bortover mot Ymelstinden (2304), vurderte jeg å klatre direkte opp mot toppen fra sør. Jeg sonderte litt ut mot høyre også, og det så ikke umulig ut, men virket bratt. Og jeg var alene. Heldigvis vant fornuften over dumdristigheten, og jeg skrådde ned til venstre for å traversere under den stupbratte vestsiden på Ymelstinden (2304). Det var ikke mange meterne jeg behøvde å gå nedover heller. Jeg kom etterhvert opp på ryggen omtrent der den er lavest mellom Ymelstinden (2304) og Storjuvtinden (2344). Nå ventet noe av det artigste med dagens tur – ryggen bort til toppen av Ymelstinden. Lett og fin klyving uten vanskeligheter. Ryggen var jo nesten for kort… Utsikten var spennende fra Ymelstinden (2304). Selv om den er i klubben med topper over 2300 meter, er den liksom en liten topp allikevel. Flere av naboene rundt når jo noen meter høyere, og man føler seg litt som plommen i egget. Nærheten til stortoppene er der, samtidig som man ser mye av fjellheimen ellers.

Neste mål skulle bli dagens høyeste. Storjuvtinden (2344) sto for tur, og bort til den gikk jeg først nedover ryggen fra Ymelstinden (2304), før det gikk slakt oppover. Et punkt på ryggen oppover mot Storjuvtinden ga litt utfordring – en hammer måtte klyves med noe forsiktighet. Ikke at det var så vanskelig egentlig, men noen av steinene virket løse. Lett på tå kløyv jeg opp, og da var ganske snart toppen på Storjuvtinden (2344) også besteget. Høyere enn dette skulle jeg ikke i dag, så nå unnet jeg meg en lengre stopp for å nyte utsikt og spise litt. Herfra ser Galdhøpiggen (2469) langt tøffere ut enn fra motsatt side. Nå så jeg rett imot den bratte vestsiden på Norges høyeste tind, og ikke overraskende var det folk på toppen.

Fra Storjuvtinden (2344) tok jeg meg ned ura i vestsiden og ruslet ut på den aller sørligste biten av Storjuvbrean. Jeg var ikke helt ferdig med toppene ennå. Én topp til skulle jeg absolutt ha med meg siden jeg var så nærme den, og det var Nåle på Skardstinden. Da Hans Petter og jeg var på Skardstinden (2373) i 1995, droppet vi Nåle (2310). Den har jo ikke rare PF'en, men ser kul ut, og jeg hadde lagt inn den i programmet for dagen.

Før Nåle (2310) skulle til pers, stakk jeg en kort tur oppom Søraustre Skardstinden (2190). Fin liten rygg opp på sistnevnte topp. Moro med sånne småknatter som krydrer turene. Jeg tok en 5 minutter på Søraustre Skardstinden (2190), før jeg returnerte ned sørøstryggen igjen.

Nå traverserte jeg i sørsiden under Søraustre Skardstinden (2190) og bort til foten av Nåle (2310). Jeg prøvde å holde meg så høyt som mulig oppunder de loddrette veggene på Nåle, for å miste minst mulig høyde. Det ble noe opp og ned, men stort sett grei traversering bortover. Jeg rundet foten av Nåle og gikk opp mot skaret mellom Skardstinden (2373) og Nåle (2310). Nå nærmet jeg meg dagens crux. Jeg hadde lest at det var bratt opp i skaret, og det fant jeg fort ut. Jeg sonderte litt, og fant et opptak jeg var fortrolig med. Bratt nok ja, og jeg nærmet meg komfortsonen her, men fikk løftet rumpa etter og kom nokså greit opp til skaret. Siste biten opp til Nåle var nå plankekjøring. Draget som snor seg rundt og opp til toppen gjør det svært enkelt. Johoo, dagens artigste topp i boks! Været var fremdeles like fantastisk, og jeg hadde ikke veldig hastverk ennå, så jeg ble en stund på toppen av Nåle (2310). Ryggen opp mot Skardstinden var stilig herfra, da deler av denne hang utover mot høyre og øststupet. Jeg skuet ut mot de andre toppene jeg hadde besteget denne dagen, og nøt tilværelsen mutters alene. Nå ble virkelig batteriene ladet!

Dessverre måtte jeg ned igjen i dag også… Kvelden kom som vanlig altfor fort, og jeg hadde en lang biltur hjem. Før det ventet en lang nedstigning….

Jeg kom meg ned til skaret mellom Nåle (2310) og Skardstinden (2373) igjen. Så slapp jeg meg forsiktig ned det bratte partiet fra skaret, før den lange sørvestflanken på Skardstinden var neste etappe. Det virket langt ned til Nørdre Illåe, men heldigvis lå det igjen en del snøfelter i fjellsiden som jeg fikk god hjelp av, så nedstigningen gikk kjapt unna. Svært tilfreds vandret jeg nedover dalen igjen. Helt nederst før man bikker ned mot Leirdalen, går man i ganske skrått terreng ovenfor Nørdre Illåe. Litt slitsomt å gå sånn på skrå, men da det var over var det heller ikke langt igjen ned til Geitsætre. Etter drøyt 10 timer på tur var jeg ved bilen igjen. En strålende dag var over, og med batteriene fulladet igjen, var jeg klar for mer overtidsjobbing.