Store Skagastølstinden (05.09.2000)  

På grunn av bytte til nytt datasystem på jobben, hadde det blitt mange lange kvelder med kollegaer den siste måneden. Drøyt 3 uker hadde gått siden forrige fjelltur. Det er måte på hvor lenge jeg kunne leve på de gode minnene etter den superdagen i august, så nå var turabstinensen veldig stor. Jeg var sugen på en skikkelig utfordring, presse grenser, være litt sprø – selveste Storen (2405) var i kikkerten. Ikke at man trenger å være sprø for å bestige en av Norges flotteste tinder, men jeg hadde ikke noe klatreutstyr med. Jeg ville se om det var mulig å bestige Storen uten sikringsutstyr for en som begynte å få en del klyveklatreerfaring. Det var allikevel ingen tvil om at dette kom til å bli minst et hakk over hva jeg hadde vært borti til nå av vanskelighetsgrad, så jeg var innforstått med at det kunne bli vendereis uten toppbestigning…

Heldigvis kunne Ragnar og Hans Petter bli med denne gangen. Etter overnatting i hytte på Otta camping, kjørte vi over Sognefjellet, forbi Turtagrø, og parkerte oppe ved Skagastølen. Det var meldt pent vær denne dagen, men foreløpig lå det et lavt høstlig skydekke over oss. Skyer som vanligvis løses opp utover dagen når sola får tak. Satset på at det ble slik i dag også.

Til "Hytta på Bandet"

Vi vandret først på sti østover fra Skagastølen. Ganske fort kom vi inn på den langt større stien fra Turtagrø. Nå var Skagastølsbu, eller "Hytta på Bandet", første mål. På vei oppover dit lettet skydekket mer og mer, og vi ante etter hvert sola der oppe og en blå himmel over høstskyene. Vi kom oss greit opp Skagastølsbreen selv uten stegjern, og etter brevandringen var Skagastølsbu straks innen rekkevidde. Der tok vi en lang pause mens sola brøt skikkelig igjennom. Vi var nå på høyde med skydekket, og litt høyere oppe ville vi være over. Det er en fin følelse å bryte gjennom skydekket, og bli møtt av sol og blå himmel. Mens vi satt ved Hytta på Bandet, kom vi i snakk med to klatrere som også skulle opp på Storen. Dette var de eneste andre vi skulle treffe på denne fabelaktige høstdagen… Klatrerne skulle bruke god tid opp, og planla Heftyes renne som rute til topps.

Vi ruslet oppover i sørflanken på Storen i rolig tempo. Overraskende greit å ta seg opp, og et og annet snøfelt ble passert. Høyere oppe nådde vi på svaene, og her måtte vi lete litt etter greieste rute. Mer jobbing her, men opp kom vi uten særlig problem. Vi gikk vel sånn omtrent midt på. Etter svaene kom vi ganske fort opp til der man tar av til Andrews renne. Jeg hadde selvsagt lest om denne og de andre rutene til topps, men syntes Andrews renne virket lang og styggbratt. Det gikk i hvert fall an å sjekke ut alternativene først…

Hjørnet og hyllegalleriene

Opp til Hjørnet var det lett, men så når man kommer ut på Hjørnet, skulle det visstnok være mange som virkelig får kjenne på suget. Det kjente vi ja, og Hans Petter sa at her var det stopp for hans del. Ragnar og jeg fortsatte bortover hyllegalleriene. Disse var overraskende greie, men siste biten før man når hylla under Heftyes renne, møtte vi på et punkt som var mer vrient. Noe glatt og lite tak, men jeg fikk jobbet meg over på et slags vis. Det er gradert til 3 her, så ikke rart at jeg måtte slite mer for moroa nå. På dette punktet måtte også Ragnar melde pass, så han gikk ned på hyllegalleriene igjen og ruslet tilbake til Hjørnet, hvor Hans Petter satt og virkelig så ut til å trives.

Valgets kval

Der sto jeg da, på den forholdsvis store hylla under Heftyes renne. Nå hadde jeg 3 muligheter…

1) Til venstre var Vigdals sva. Det var helt uaktuelt siden jeg var usikret. Jeg kunne ikke fatte at det var et alternativ, så jeg kikket fort til høyre.

2) Der var Tandbergs renne. Jeg gikk litt opp og ut til høyre og kikket oppover. Hmm… Det så bedre ut. Flere små tak og fester, og ikke like bratt som Vigdals sva. Dette kunne gå, men usikret? Egentlig ikke, for fytte rakkern så luftig det var nedover. En glipp her, og Slingsbybreen neste.

3) Da sto jeg igjen med ruta som teknisk sett var gradert høyest (4). Nesten 2 meter over meg skar Heftyes renne seg inn i fjellet. Under var det en glatt vegg, men to små fester for føttene så jeg. Et litt til venstre, og et noe til høyre. Opptaket er cruxet her. Å komme seg opp og inn i renna. Det skjønte jeg fort. For hvordan i svarte skulle jeg komme opp her? Jeg prøvde de små festene for føttene og kom nærmere renna, men slapp meg ned igjen. Det var langt opp gitt… En gang til prøvde jeg, men innså at deg ville slite med å løfte meg opp med det lille jeg hadde av fotfeste. Ikke fant jeg skikkelig tak inne i renna heller. I mellomtiden hørte jeg de 2 klatrerne skravle med Ragnar og Hans Petter. Klatrerne var snart på vei over hyllegalleriene, og det var klart at de straks ville være der jeg var. Alle gode ting er 3, sies det. Jeg hadde sett bolten som satt helt nederst i Heftyes renne. Skulle jeg "jukse" ved å sette ene foten på denne? Den satt nå der, så hvorfor ikke bruke den? Nytt forsøk, og denne gangen satte jeg skotuppen på bolten. Vips, og dermed befant jeg meg inne i renna! Med fotoapparatet og kartmappa hengende på ryggen, kilte jeg meg inn i renna. Jeg ålte meg oppover som en mark, og brukte de takene jeg fant. Da jeg først var kommet inn i renna, gikk det rimelig greit å komme seg opp. Temmelig lettet sto jeg nå over renna, og hørte klatrerne nærme seg.

Toppen

Siste meterne til topps gikk nå lekende lett. Enkel klyving ble gjort unna i en fei. Yes! Selveste Storen (2405) i boks! Store Skagastølstind, kongen i Hurrungane, i et nydelig septembervær, helt alene på toppen! Her hvor det er kø på fine sommerdager, så jeg ingen andre. Langt der nede lå skyteppet. Jeg tok noen bilder og sugde inn inntrykkene. For en utsikt! Plutselig ble de andre Hurrungane-toppene små.

Retur

Dessverre måtte jeg returnere så altfor fort. Jeg var stresset på komme ned til Heftyes renne mens de to klatrerne holdt på der. Jeg skulle få "haike" med dem. Da jeg ankom toppen på renna, var den ene på vei opp. Jeg ventet pent til de var oppe, og lånte tauet deres forbi Heftyes renne. Puh, godt å stå på hylla under renna igjen. Jeg takket for lånet av tauet, og returnerte lettere begeistret ned og bort til Ragnar og Hans Petter som satt i solen på Hjørnet. Dette hadde vært utenfor komfortsonen for min del, og lettelsen nå var selvfølgelig meget stor.

Veien tilbake til bilen var fremdeles lang. Første del av den var ned sørflanken på Storen. Nå holdt vi helt ut mot nordvest, og gikk nedover nærme stupet ut mot Skagastølsbreen. Der gikk det faktisk lettere, og vi støtte ikke på noen problemer. Et par snøfonner ble også brukt der det var mulig, for å lette nedstigningen. Nede ved Skagastølsbu snudde vi oss og tenkte at: "Jøss, var det ikke verre". Godt å være nede allikevel, og vi tok en tur inn i hytta for å se nærmere på fasilitetene. Vi savnet dusj og boblekar, men ellers så det greit ut.

Deretter bar det nedover Skagastølsbreen igjen, forbi Tindeklubbhytta og ned Skagastølsbotn. Etter hvert forlot vi stien mot Turtagrø og svingte vestover i retning Skagastølen. I stedet for å gå rett til bilen, tok vi nå en sving oppom Skarstølsknubben (979). Hans Petter og Ragnar måtte få en topp i dag de også, og jeg ville ha en desserttopp. Etter nesten 12 timer på tur nådde vi denne beskjedne toppen. Er vel rekord det? Ingen som har brukt lengre tid til denne toppen… :-)

Flere bilder: